I fjor sommer leste jeg forfatterens debutbok Bare du, en nydelig ungdomsroman som nå er på vei til å bli film og det ryktes at innspilling vil skje neste sommer. Jeg gleder meg allerede. Og siden jeg visste at forfatteren allerede hadde skrevet en annen bok har jeg nesten ikke klart å vente på at den skulle bli oversatt til norsk – og nå er den endelig her!

I Det ingen ser møter vi en gjeng ungdommer som alle går på samme skole, Sybilla videregående i Uppsala, og vi følger dem gjennom et kalenderår.

Sebastian, Johannes, Yodit og Fride er vel det en kan kalle kjernen i denne romanen og er en sammensveiset gjeng som er der for hverandre og støtter hverandre når det trengs. Så har man Miriam og flere andre som vi får høre litt om underveis.

Når romanen begynner er det nyttårsaften og Sebastian står og kysser en jente, en han har lyst til å treffe igjen men som forsvinner før han rekker å få nummeret hennes.

Han har sett seg ut et prosjekt han skal drive på med dette året som et nyttårsforsett – han skal kysse en ny person hver måned gjennom hele året. Vennene hans bare rister på hodet av hele opplegget men han er fast bestemt på at dette er noe han skal gjennomføre. Eller bestemt og bestemt, etter noen måneder lurer han på om det ikke også kan gjelde å hooke opp med en man kjenner litt fra før.

Selv om det er ulike fortellerstemmer så er det Sebastian vi får høre mest om og som vi kanskje blir mest kjent med. Men vi får også gleden av å møte Fride som er lykkelig forelsket i Miriam og hen vil helst kysse og klemme henne hele tiden og syntes at det er plagsomt med så mye folk rundt seg i korridorene. Fride er ikke-binær uten at det ble gjort en stor sak ut av i boken.

Vi blir kjent med Johannes, han digger musikk og elsker å male,men det er noe som plager ham. Storesøsteren hans Krystyna var en dyktig maler som i sin tid gikk på den samme skolen og han er redd for å bli sammenlignet med henne. Krystyna var meget fan av Karin Boye og i stuen deres henger et stort portrett av henne som hun har malt. En dag finner han noen sitater som søsteren har etterlatt seg, dette er dikt av Karin Boye og han prøver å bli kjent med søsteren gjennom disse. Johannes er den av karakterene jeg fikk en slags forkjærlighet for og hans historie er veldig sår og de sekvensene  hvor han besøker søsteren på graven er skjøre.

Så har man Yodit som jeg fikk litt sansen for men det ble ikke dykket så veldig mye ned i hennes historie annet enn forelskelsen hennes.  Hun er også den som har kommet sist til i gjengen med unntak av Miriam, som er der fordi hun er kjæreste med Fride. Gjengen er ofte samlet hjemme hos Yodit når de har filmkvelder.

Vi blir etter hvert kjent med tvillingene Linn og Aron som også går på den samme skolen selv om Aron ikke går på samme linje som de andre.
Han og Sebastian har en greie på gang og jeg må si at sms- meldingene mellom disse to  bare var helt herlige å lese. Eksempelet jeg har tatt med under her kunne like godt ha vært meldinger mellom Even og Isak ♥♥♥ LOVE IT!

Jeg likte veldig godt kjemien mellom disse to og som den sjarmøren Sebastian er så har han god kjemi med flere… som Mikai for eksempel. Selv om jeg er på #teamaron.

Både Yodit og Johannes har malingen som felles interesse og jeg må si at jeg har sansen for vennskapet de utvikler.

Atelieret er et vakkert rom. Det igger høyere enn bildesalen og har mer dagslys. Vinduene er møkkete etter vinteren, gulgrønne av skitt og rester av snø som gjør lyset varmt og mykt. Det renner som vann over de gamle, slitte atelierbordene, lokker fram varmen i treverket og får det malingsflekkete gulvet til å se ut som det er akkurat sånn det skal være.
På plassen foran ham står Yodit og fykker lerret sitt med farge. Maleriene hennes vokser fram så fort, som om hånda hennes har en direkte kanal fra hjernen. Store bevegelser. Klare farger. Rosa,oransje,gult, brunt. Hele lerretet er dekket, som om hun konkurrerer med den hvite overflaten, uten å møte noen hinder på veien.
Kanalen mellom Johannes` hjerne og hånd er fylt med støy.
Oppgaven var å male noe fra en bok. Siden Johannes likevel leser Kallocain, valgte han den. Det er bare det at det ikke blir til noe. Paletten ved siden av ham lyser hvitt og er like ren som penselsen. Han har ikke engang fått ut noe maling.

S.57

 

Igjen har Anna Ahlund skrevet en nydelig ungdomsbok jeg likte veldig godt. Skal jeg være veldig streng så er den ikke helt på høyde med Bare du og det er helt greit- ikke at det er så mye om å gjøre for jeg har gitt dem samme karakter. Forskjellen er at jeg ikke satt med den samme «feelingen» absolutt hele tiden slik som jeg gjorde ved debutromanen når det bare var èn hovedperson å konsentrere seg om. Samtidig har Ahlund skapt noen levende karakterer og det føles som man kjenner dem likevel, det er nesten som å lese om noen venner og det er vel slik at man ikke alltid kommer like godt inn på alle vennene sine. Og jeg må si at jeg digget måten hun har bygget opp fortellingen på for det blir som å se små klipp av disse ungdommenes liv, nesten som et klipp i en Skam-episode om du vil og som du kan se av sitatet lenger oppe så er tid og sted angitt, akkurat som i serien. Boken er veldig «skamsk» uten noe mer sammenligning for øvrig selv om noen av temaene er de samme. Vi får et innblikk i ungdommenes liv der og da. Samtidig er det en slags kronologi her likevel for vi ser oss ikke tilbake og vi følger for eksempel Sebastian mot hans stadig nye erobringer hver eneste måned frem til de skaper problemer, ikke bare for han selv men folk som står ham nær. Men det er ikke bare Sebastian som møter utfordringer.
Kan ikke snakke om boken uten å ta opp de heftige sexscenene som er beskrevet her, det var nesten som en kunne blitt svett av mindre, men samtidig ikke verre enn at jeg tåler det. Og sex mellom to gutter er like fint å lese om som sex mellom en gutt og en jente, just saying. Dette er mye mer velskrevet enn flere såkalte «erotiske» bøker jeg har lest den siste tiden, ikke at jeg har lest såååå mange!

Ahlund beskriver et ikke- hetrogent samfunn hvor ingen stiller spørsmål ved det når Sebastian begynner å ligge med gutter, eller om Fride definerer seg som hen i stedet for henne. Boken er totalt blottet for «komme ut» historier fordi det er ingen som trenger det. Folk aksepterer hverandre akkurat som de er uten å falle for fristelsen til å putte dem i en bås eller føle behov for å spørre om noe som har med legning å gjøre. Det er befriende og burde vært «normen» når vi skriver 2018, og det er nettopp dette jeg liker med bøkene til Ahlund for hun gjør ikke noe big deal ut av dette om hvem som liker hvem og om de har samme kjønn eller ikke. Eller om man definerer seg som det kjønnet man er født som eller ikke, det spiller ingen rolle. ♥AltErLove♥ Kjærlighet er det vakreste og mest naturlige som finnes og det er ingenting som kan være skittent når det er snakk om ekte kjærlighet, og ingenting er vel så fint som ungdomskjærlighet uansett hvilken form den måtte ha. Ved å fjerne det heteronormative fra språket slik forfatteren gjør her er det med på å skape større åpenhet og forståelse for all type kjærlighet, noe som er veldig viktig.

Her får man en skikkelig dose vennskap med de utfordringer det er naturlig  for ungdommer å ha, og forfatteren tar opp dette med psykisk sykdom eller depresjon på en fin måte. Jeg liker så godt måten hun har skildret dynamikken i vennegjengen og det fremstår troverdig, og jeg syntes forfatteren er flink til å skape troverdige karakterer med sine særtrekk, feil og mangler, med deres usikkerhet om hvilken plass de har i gjengen og ellers i samfunnet. Dette er typiske utfordringer unge mennesker støter på. Det er ingen av karakterene jeg misliker men jeg har noen  favoritter i Sebastian og Johannes.
Når første boken blir film så håper jeg at forfatteren leker med tanken om å lage en tv-serie av denne, og da er det ikke bare fordi jeg har lyst til å se de heftige sexscenene «live» altså ( eller kanskje litt derfor da….).
Når man attpåtil får både poesi og kunst med på kjøpet så må det bare bli bra eller hur?  Referanser til forfattere og bøker er aldri feil og jeg ble veldig nysgjerrig på Karin Boye sitt forfatterskap som jeg definitivt skal sjekke ut litt nærmere. Om Helle Helle er min danske favoritt så seiler Anna Ahlund opp til å bli min svenske favoritt for beskrivelse av ungdomsliv på godt og vondt – det kan hun!
Jeg følger forfatteren på insta og der kan jeg se at hun er i gang med en ny bok……jeg gleder meg allerede!

 

Anbefales!

P.S. Dette er for øvrig mitt innlegg nummer 1600 her på bloggen og da var det ekstra stas at det var en så fin bok som ble omtalt! 🙂

---

Forlag: Gyldendal
Original tittel:Saker ingen ser
Norsk tittel:Det ingen ser
Forfatter:Anna Ahlund
Oversetter:Kjelle Jørgen Holbye, MNO
Format:Innbundet
Sideantall:375
Utgitt: 2017
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Göran Segeholm

 Anna Ahlund er født i 1987 i Stockholm. Hun er utdannet lærer i svensk og musikk, og jobber som skolebibliotekar. Hun debuterte som forfatter i 2016 med ungdomsromanen Bare du. Hennes andre bok Det ingen ser ble utgitt i 2017.

 

 

HILSEN BEATHE