Etter å ha lest en rekke bøker med  relativt tunge tema plukket jeg opp denne ungdomsboken for å ha noe litt «lettere», vel så mye lettere ble det ikke for dette var en sterk ungdomsroman om blant annet vennskap. Forfatteren bak denne boken er bare 24 år men har en rekke bøker bak seg allerede og det blir ikke siste bok jeg plukker opp av henne for å si det sånn.

 I Jeg håper noen kan høre meg møter vi 17 år gamle Frances Janvier, en skoleflink jente som har et eneste ønske her i livet, nemlig å komme inn på et eliteuniversitet i Cambridge. Ingenting skal få stå i veien for drømmen hennes om å lykkes her i livet og for å oppnå det må hun ha en god utdannelse og en godt betalt jobb, ikke sant?

Hun er kjent for å være et skolelys og er jenteprefekt på skolen hun går på.

De få vennene hun har tror hun bare er denne kjedelige puggehesten som aldri vil være med på  sosiale ting, men det de ikke vet er at hun lever et hemmelig liv på internett under aliaset Toulouse hvor hun blant annet lager fan-art, skriver tekster og teorier om sin favorittpodcast på Youtube, Universe City.

Når hun en dag blir kontaktet av den anonyme skaperen bak Universe City med spørsmål om hun kunne tenke seg å illustrere serien blir hun helt satt ut og for alle første gang setter hun spørsmålstegn ved sitt eget karrierevalg for skulle hun bli med på noe sånt som dette ville det betyr mindre tid til lekser. Var hun villig til å ofre litt av den tiden på å gjøre noe hun virkelig hadde lyst til?

Det viser seg at skaperen av yndlingspodcasten hennes er den sjenerte nabogutten Aled, tvillingbroren til venninnen  hennes Cary som forsvant for et par år siden etter at Frances hadde prøvd å kysse henne.
Aled og Frances blir etter hvert kjent og utvikler ganske snart et veldig nært vennskap og det er fra det øyeblikket at boken skiller seg litt fra andre ungdomsbøker etter min mening. For det første så er forfatteren veldig flink til å skape karakterene, men det er måten hun beskriver det nære og fine vennskapet mellom Aled og Frances på som fascinerer meg så til de grader, og sidene bare fyker avgårde nærmest av seg selv.
De er begge veldig lukket som person og er vel det jeg vil kalle for introvert, men de åpner seg for hverandre og tør å si ting til hverandre som de aldri hadde drømt om å si til andre venner. De kler seg også i klær de ellers ikke ville vist seg i når de er sammen med andre, når det er bare de to så er de fullt og helt seg selv.
MEN.. Aled forteller ikke alt til Frances og det skal vise seg at han har langt flere hemmeligheter enn det som har kommet for dagen, blant annet bakgrunnen for hvorfor det er nødvendig å holde skjult at det er han som er skaperen av Universe City. Når dette likevel kommer ut får dette konsekvenser Frances ikke kunne ane omfanget av og vennskapet deres blir satt på prøve.

Nå er ikke Frances noe bedre for  hun har også sine hemmeligheter om ikke de er fullt så mørke som de Aled bærer på.

Jeg liker ikke å ha folk på rommet mitt. Jeg er livredd for at de skal oppdage noen av hemmelighetene mine, som fankunsten jeg driver med, internett-historikken min, eller at jeg faktisk, helt seriøst, fortsatt sover med bamse om natten.
Jeg liker spesielt ikke å ha folk i senga mi. Da jeg var tolv år og hadde overnattingsbesøk av en venninne,hadde jeg mareritt om en Tamagotchi med veldig mørk stemme. Jeg slo venninnen min i ansiktet, og hun blødde neseblod og gråt. Et ganske godt bilde på de fleste vennskap jeg har hatt.
Likevel endte jeg opp med Aled Last i senga mi.
Haha.
Nei da. Ikke sånn.

S.61

 

Wow, for en skjønn roman dette var! Boken er lettlest og har et godt driv. Det aller beste med boken er så absolutt de to hovedkarakterene, Frances og Aled. Vennskapet deres og ikke minst beskrivelsen av det er til å ta og føle på, det er så sjørt og så vakkert beskrevet. Men også andre karakterer har fått en god del kjøtt på beina og jeg må si at jeg digger Frances sin mor like mye som jeg hater Aled sin. Daniel er den av bi-karakterene jeg ble mest glad i, og det var sårt å lese om hva han går gjennom,men jeg fikk kanskje aller mest en forkjærlighet for Aled.

Frances gir oss noen frampek innimellom i boken og vanligvis liker jeg ikke det men her fungerer det som bare det. Boken tar opp tema som ungdom vil kjenne seg igjen i, som ensomhet, forventninger til seg selv og ikke minst de forventninger skole og foreldre måtte ha til en, ungdommens forhold til  sin egen seksualitet samt fordommer. Litt morsomt at ingen av karakterene i romanen er heteroseksuelle, de er enten homo-,bi- eller demi-seksuell, men dette er IKKE en roman om det å være «skeiv» for det nevnes bare såvidt og er et ikke-tema. Karakterene er også fra ulike etnisiteter, dette sammen med at karakterene har ulike seksuelle preferanser er noe forfatteren har fått mye skryt for i ettertid.

Deler av innholdet i romanen er formet som en facebook-,eller Twittermelding og er sånn sett helt i tiden og troverdig i forhold til hvordan ungdommen i dag kommuniserer med hverandre. Romanen tar også et oppgjør med såkalte fans som kan prestere å komme med hatmail, dette er dessverre noe både kjendiser og andre opplever hver eneste dag på SoMe i virkeligheten.

Jeg kan ikke skrive om boken uten å ta med den parallelle fortellingen, Universe City som er med på å ramme inn resten av romanen på en fin måte. Også den tar oppgjør med ting som rører seg i tiden.
Og våre venner Frances og Aled blir i løpet av romanen nærmest tvunget til å møte sin egen frykt for å være seg selv fullt og helt i «virkeligheten» også, ikke bare når det er de to eller når de er på nett.

Dette er en av de fineste bøkene jeg har lest på lenge som handler om et vennskap som er så sterkt og som man blir så følelesmessig involvert i som  leser at jeg nærmest glemte at det ikke var en kjærlighetsroman jeg leste.
Kudos til Evy som sendte meg melding på insta om at denne boken burde jeg lese fordi hun trodde den var helt i min gate, noe den så absolutt var.
Selv om boken er skrevet på en slik måte at det nesten var som å se en film hadde jeg gjerne sett at det faktisk ble en film av den en dag.
Anbefales!

 

 

---

Forlag:Mangschou
Original tittel: Radio silence
Norsk tittel:Jeg håper noen kan høre meg
Forfatter:Alice Oseman
Oversetter:Tonje Røed
Format:Innbundet
Sideantall: 478
Utgitt:2016
Min utgave: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Foto: Youtube.com

Alice Oseman er født i 1994 og er en engelsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2014 med ungdomsromanen Solitaire. Hun har siden skrevet  tre ungdomsromaner inkl Radio Silence som denne heter på originalspråket.

 

HILSEN BEATHE