Jeg leste boken for første gang i fjor når den kom ut men jeg kom aldri i gang med en omtale den gang, det er en tøff bok å skulle skrive om.
Når den kom seg til kortlisten til årets bokbloggerprisen var det en gylden anledning til å få lest den igjen og skrevet noen ord om den og det er nettopp det jeg skal prøve på i dette innlegget. Det var med tungt hjerte jeg satte i gang med lesingen igjen for jeg visste jo så inderlig godt hva jeg gikk til og orket jeg virkelig å gå gjennom dette med henne en gang til? Jeg orket men også denne gangen brukte jeg flere uker på å lese den. Hjerteskjærende er vel bare fornavnet om jeg skal beskrive leseopplevelsen.

Anorektisk er en selvbiografisk sakprosa bok om forfatterens egne opplevelser gjennom 15 år med blant annet spiseforstyrrelser, tvangstanker og et enormt kontrollbehov.  Alt dette mens hun holdt på å ta utdannelse til sykepleier og bestod eksamen med karakteren A. Det skal ikke kunne gå an. I løpet av disse 15 årene var hun innlagt tre ganger på institusjon og teksten i denne boken er basert på hennes egne håndskrevne notater og ulike blogginnlegg hun har skrevet om seg og sin situasjon.

Forordet som er på nesten 50 sider er skrevet av psykiater og forfatter Finn Skårderud og han bruker betegnelsen katastrofeprosa og krigslitteratur når han skal beskrive hvilken type bok dette er. Jeg har ikke noe annet valg enn å si meg enig i beskrivelsen.

Etter disse 50 sidene med faglitteratur er det Senneset sin tur og hun tar oss med på sin reise og sine innleggelser på de ulike institusjonene,og hvert av de delene blir innledet med et slags forord fra forfatteren.

Det er grusom lesing og jeg ble nesten fysisk dårlig av å lese så jeg måtte dele lesingen inn i bolker på ca 20 sider av gangen, deretter måtte jeg ha en pause for å fordøye det som ble sagt før jeg kunne lese videre. En kan sikkert spørre seg hvorfor man da leser bøker med så alvorlig tema og som går sånn innover en, men slike fortellinger er enormt viktig for ALLE å lese om,for å prøve å forstå hvordan det må være, men kan vi egentlig det uten å ha vært der selv? Jeg tenker når det er helt jævlig for meg å lese om det hvordan er det ikke da for den som er eller har vært midt i det?

Man kan undre seg over hva som får en jente på 10 år til å komme dithen at hun begynner å straffe seg selv med ikke å spise, hva galt er det hun tror hun har gjort som «fortjener» denne grusomme straffen? Hun snakker mye om skammen hun føler og det er grusomt å lese om hvordan disse destruktive tankene tar over og nesten gjør ende på hele mennesket. Vi får ikke svaret på dette i boken, det ble nevnt at hun hadde noen vondre opplevelser i barndommen men det ble aldri utdypet noe mer. Men jeg tenker at det forsåvidt ikke har noen betydning for innholdet i boken da den tar for seg hennes historie som pasient, hennes kamp for livet.

Når jeg leser dagboknotatene hennes og disse tvangstankene som hun var slave under, så får jeg frysninger. Hun fikk ikke lov av seg selv å gå videre før hun hadde tatt et visst antall armhevninger først. For hvert plagg hun tok av seg så måtte hun ta 15 armhevinger, før hun gikk inn i dusjen, før andre runde med shampo osv…For den minste lille ting så måtte dette utføres. Det MÅ jo ha vært helt forferdelig å ha det slik og disse ritualene må jo ha tatt all verdens med tid.

Hun ble veldig besatt av dette med trening i tillegg til at hun omtrent ikke spiste noen ting. Mye ble også kastet opp underveis. Bestikket ble vasket godt med zalo og deretter skylt godt fordi hun var livredd  for bakterier. Og hun kunne bli helt i fra seg om en av pleierne hadde tatt opp is til henne som hun hadde forestilt seg at hun skulle gjøre selv. Alle disse tingene måtte gjøres på «riktig» måte ellers ble det vanskelig å håndtere.

Jeg ble mildt sagt overrasket over hvilket regime som rådet på disse institusjonene som er der for å hjelpe de som sliter med disse tingene. Men når de kunne risikere å bli sendt hjem fordi det var ferietider, eller om de ikke hadde oppnådd «riktig» vektøkning inneværende uke så er det meg totalt ubegripelig. Nå er jeg på ingen måte fagperson men i følge min logikk så høres det mildt sagt horribelt ut at de kan risikere å bli sendt hjem for noe de er innlagt for i utgangspunktet- at man ikke klarer å gå opp i vekt på egen hånd. For Ingeborg var det lenge en seier i seg selv å ikke kaste opp maten igjen i det hele tatt.
Nå hadde heldigvis Senneset et godt nettverk med venner og familie rundt seg som stilte opp, men hva med de som ikke har det? Jeg tenker at vi har et godt helsesystem i Norge som fungerer godt, men så kan det virke som man har en lang vei å gå på enkelte områder likevel. For de som er i den situasjonen Senneset var i er det livsnødvendig at man har et system som fungerer godt nok. Da er paradokset at Senneset opplevde å bli sykere heller enn friskere på to av stedene hun var innlagt, da er det tydelig at ikke alt fungerer som det burde når de i tillegg ikke så at hun hadde OCD-tvangstanker i tillegg. Jeg tenker at her er det viktig at man får en individuell behandling for det er like mange historier som det er pasienter innlagt. Det som passer for den ene passer nødvendigvis ikke for den neste.

Alle feilene jeg gjorde, dempet angsten.

Men det at jeg føler at jeg nå burde være i stand til å unngå disse handlingene i større grad enn tidligere i år, forsterket den.
Endelig skulle jeg være en datter som var en glad julemiddagsgjest. En søster som var avslappet og koselig å feire julaften sammen med. Ei jente som ikke trengte gråte over ikke å klare å bidra til en kveld som liksom skal være en av de varmeste i året.

I stedet var jeg fortsatt den syke datteren, den nevrotiske søsteren, den spiseforstyrrede jenta. Alt jeg ikke vil være. Alt jeg ikke skal fortsette å være.

Jeg må jobbe hardere. Den dårlige samvittigheten over at familien igjen måtte lide under denne groteske dritten, knuger meg, men kun nok til at jeg kjenner jeg vil sparke tilbake. Kjempe for at det neste år ikke bare vil bli med håpet.

S.238/239

 

Når jeg tenker på at Senneset var på sitt aller sykeste når hun skrev notatene som boken er bygget på så er det ikke mindre enn fantastisk gjort for det levner ingen tvil om at hun vet hvordan hun skal formulere seg og ikke minst sette ord på de vonde følelsene og tankene hun satt med. Det er bare å bøye seg i hatten for dette står det stor respekt av og jeg håper at Senneset er stolt over det hun har oppnådd. For et mot og pågangsvilje hun må ha hatt for å orke å stå i det, og i etterkant få det ned på papiret enda en gang slik at det ble en bok av det. Det er ingen tvil om at hun er en viktig stemme i denne kampen og forhåpentligvis kan hennes åpenhet omkring hennes egne erfaringer hjelpe andre i samme eller lignende situasjon.

Det er et lys i tunnelen her for det går an å bli frisk(ere), det er forfattteren et godt eksempel på. Men man MÅ få den hjelpen som trengs for å komme dit!

Jeg må berømme Ingeborg Senneset for at hun har orket å skrive denne boken, orket å være et ansikt utad i en slik viktig kamp som dette er. Så gjør hun det på en slik god måte!All honnør til henne!

Dette er en vond bok, aldeles hjerteskjærende og grusom, det er en personlig bok men samtidig er den ikke for privat, jeg syntes hun har balansert dette på en veldig bra måte. Dette er èn historie av mange og jeg håper at den kan bidra til at andre som lider under det samme kan se at det finnes håp og at det er hjelp å få der ute.

 

Boken anbefales på det aller sterkeste!

 

Jeg håper at Senneset kommer til å skrive flere bøker i fremtiden for med denne boken og andre ting jeg har sett hun har skrevet så er det ingen tvil om at hun har en formidabel penn.

Moshonista hadde ansvaret for samlesingen i februar og på bloggen henner finnes det mange linker til ulike blogginnlegg  om denne boken.

 

 

---

Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Anorektisk
Forfatter: Ingeborg Senneset
Format: Innbundet
Sideantall:301
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

 

Foto: Maja Hattvang

 Ingeborg N. Senneset er journalist i Aftenposten, styremedlem i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN, meddommer i Oslo tingrett, utdannet sykepleier, foredragsholder, og tidligere blogger og redaktør. Hun jobber med debatt, kommentar og nyheter. Senneset har markert seg innenfor tema som psykiatri, helse, menneskerettigheter, kritisk tenkning, vitenskap, religion, antisemittisme, vaksinemotstand, monarki, humanisme og mediekritikk.( Kilde: Cappelendamm.no)

Anorektisk er hennes første sakprosabok.

 

 

HILSEN BEATHE