Til tross for at dette er forfatterens fjerde bok hadde jeg ikke hørt om han før Line nevnte denne kortprosasamlingen i et innlegg i fjor høst,den ble derimot fort glemt like til den dukket opp på ebokbib rett over nyttår.

Et lite skritt for mennesket med undertittel fotografier (1985 – 2018) skulle kanskje tilsi at dette var en bok fylt med fotografier, men det er det altså ikke, kun en samling tekster.
Forlaget skriver følgende om boken:

Et bilde er verdt tusen ord, heter det. Så kan man jo bare forestille seg hvor mye tusen ord er verdt. I Rune Hjemås’ Et lite steg for mennesket, Fotografier (1985-2018) ser vi verden gjennom en litterær kameralinse som beveger seg fra Beograd til Pyongyang, fra Oslo til Trondheim, fra hit til dit. Det er stort sett hvemsomhelster som fotograferes i ord, enten i sentrum av sine egne livsviktige eksistenser, eller i utkanten av noe større, mer livstruende. Det er en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsens omgivelser – ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum. Livet fortalt med en like stor grad av vilkårlighet som nødvendighet.

Denne lille boken er delt inn i fem bolker hvor hver av bolkene har fått navn som alle har med fotografier og dens historie å gjøre. Kodachrome,Lomografi, Camera obscura,Laterna Magica og Instamatic.
Vi får servert veldig springende historier, noen er hentet fra nyhetsbilder fra den store verden mens andre er hentet fra barndommens minner, andre igjen er hentet fra en litt nyere tid.

–  Jeg vil ikke dette, men jeg tvinger meg til å se videre, selv om jeg har sett det hundrevis av ganger, nesten som er ritual: Det er selskap i stuen hjemme og far filmer, gammelt kamera som tikker når han zoomer inn, utsnittet er tilfeldig og vinglete til det finner fokus på ansiktet mitt, et lite øyeblikk, før det klippes brått og uværent til neste scene:kaken som bæres inn og bursdagssangen, og det er ikke min dag, det er bror  som skal blåse ut de syv lysene,jeg virrer bare rundt i bakgrunnen. Jeg kan disse scenene utenat, vet hvordan sollyset i neste øyeblikk slår inn mellom de tynne gardinene, svir bort detaljene i bakgrunnen, mors fintrønder som blir enda et hakk finere når kameralinsen fanger henne inn, påtatt blyg,en ung Liv Ullmann, og alt jeg vil er å bli lagt merke til, men det er bror som har hovedrollen, desperasjonen driver meg stadig lenger, jeg bruker alle triksene jeg kan, jeg danser, jeg synger høyt og  skjærende, men jeg er usynlig, eksludert. Og dette ser du ikke: Utenfor bilderammen griper barnefingrene mine forsiktig rundt den tunge messingstaken som alltid står til pynt på gulvet, forvandler den lynraskt til et våpen, artilleri, sjalusiens antiluftskyts- og først da rettes blikkene mot meg, endelig, i et lykkelig øyeblikk, før brors gjennomborende hyl smadret den sjokkartede stillheten og jeg skjønner at jeg har gått  for langt, at jeg hadde truffet bedre enn det som var meningen.

S.7/8

Selv om det er veldig springende historier så er det hele knyttet sammen på et vis og det går en slags rød tråd gjennom tekstene. Vi følger en kar og det er gjennom han vi får servert disse tekstene. Noe er lagt til nåtid og han har nettopp gått gjennom en skilsmisse og er i ferd med å selge leiligheten de bodde i og han skal starte på nytt et annet sted. Enkelte ganger føler jeg at det er to personer vi følger og ikke èn,jeg klarer ikke å bestemme meg, men det har egentlig ingenting å si for boken per se.

OG AT JEG EN DAG kom ned i vaskekjelleren og det ennå var fem minutter igjen av programmet, og jeg snudde den tomme plastbaljen jeg hadde tatt med for å bære klærne opp til leiligheten med og satte meg på den, Rodins tenker, utvaskede ideer på lav temperatur mens klærne sentrifugerte ferdig. Og at jeg senere, da jeg halte de våte plaggene ut fra trommelen, plutselig fant en av dine sokker, endelig rystet ut fra sitt årelange gjemmested innerst i dynetrekket jeg ikke hadde brukt siden den natten, ikke engang orket å vaske før nå, og jeg ble stående med sokken i hånden mens jeg forsøkte å ta vare på dette bildet; at du snek deg ut tidlig på morgenen uten en sokk på den ene foten og senere alltid har måttet gå rundt slik, sokkeløs, frysende, til du en dag innser at det likevel ikke var jeg som ga deg de kalde føttene, at det ikke hjalp en dritt å stikke av, og endelig komme tilbake, til oppredd seng og lukten av OMO Color som glitrer kjemisk og usynlig mellom oss, alle spor borte.

S.64

Forfatteren skriver veldig godt og det var mange artige historier og noe var til å kjenne seg igjen i mens andre igjen var rørende og tildels sår lesing. Det var litt tungt å komme inn i boken for det var veldig lange setninger og noe uvant å få servert fortellinger på dette viset. Av og til måtte jeg lese setninger på nytt for jeg hadde glemt hva som stod først, men etter en noe knotete start gikk det seg til. Jeg likte boken altså, bare så det er sagt selv om jeg skulle ønsket meg noe kortere setninger innimellom.
Boken er kort og vel verd å få med seg. Jeg plukker gjerne opp en ny bok av Hjemås.

Amylin`s book chatter har også skrevet om boken, innlegget hennes finner du her.

Forlag: Flamme
Tittel:Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018)
Forfatter:Rune F. Hjemås
Format:Ebok
Sideantall: 70
Utgitt: 2016
Kilde: Lånt på eBokbib

Forfatter

Rune F. Hjemås er født i 1982 og er en norsk forfatter. Til dagliger driver han forlaget og tidsskriftet Beijing Trondheim. Han debuterte som forfatter i 2008 med kortprosaen Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, og har siden gitt ut en novellesamlingen  Indianarar i 2009 og poesiboken Det er ikke vår, det er global oppvarming i 2012.

HILSEN BEATHE