DET FRØS SÅ DET KNAKET i grenene på trærne. I lang tid hadde folk sagt:»Det blir en kald jul i år»- og det ble det. Landet lå i krig med sine mektige naboer. Fra hvert hjem, fra slott som hytte,borger- og håndverkerstue, var alle våpenføre menn sendt til fronten. Det var så underlig øde og dødt på gårdene, og gamle kaller, kvinner og barn måtte greie arbeidet så godt som de kunne. Ja, det ble til og med hvisket om at mange kvinner hadde trukket mannsklær og dratt i krigen. I forvirrelse over at denne fæle krigen aldri tok slutt, hadde de sviktet pliktene sine i kjøkken og fjøs for større plikter, trodde de.
Med de snaue rasjonene hun med stor møye hadde spart sammen, hadde den bleke,alvorlige borgerfruen holdt julaften sammen med husfolkene sine. Barna hadde lekt til harpetoner i borgstuen. De hadde sunget julesalmer og lest juleevangeliet. Til slutt hadde fruen stemt i med den gode, gamle salmen «Den yndige rose er funnen»- alle sang med; og så gikk de hver til sitt.

 

Fra  En julenatt av Astrid Laquist (1926)

 

JULEKLEM FRA BEATHE