Hver gang du forlater meg av Linnèa Myhre

hver-gang-du-forlater-meg
Dette er forfatterens tredje bok og den første kjærlighetsromanen.
Det er alltid spennende å følge et forfatterskap og både Evig Søndag som kom ut i 2012 og Kjære som kom i 2014 falt i smak hos meg, og da er det lov å håpe på at også den tredje skal slå godt an.

I hver gang du forlater meg følger vi en ung og navnløs kvinne som er sammen med en musiker vi heller ikke får vite navnet på og som er fra Bergen.Siden hovedpersonen sliter med mye av det som forfatteren selv har slitt med og at hun  er kjæreste med Sondre Lerche som er fra Bergen så er det lett å tenke at forfatteren har hentet inspirasjon fra sitt eget liv.

Jeg vet ikke helt om dette kan kalles en kjærlighetsroman for det virker heller som det er en roman om avhengighet, om det å ikke kunne løsrive seg fra et forhold som umulig kan ha noe for seg verken for den ene eller den andre. Så om du forventer en tradisjonell kjærlighetshistorie her så tror jeg du blir skuffet.

Denne musikeren gjør det slutt med henne til stadighet, men han kommer alltid tilbake til henne. Han er mye ute på turnè samt at han for tiden bor i USA.

Hun på sin side klarer ikke å holde seg unna,sender sms og holder kontakt med ham til tross for at han har gjort slutt på forholdet. Hun driver også å stalker han da hun har flere kontoer på ulike sosiale medier for å holde ham under oppsikt til en hver tid.

 

Hun la seg til rette med mobilen for å jakte på han; se om han var tagget noe sted, eller hadde likt noen bilder som kunne avsløre hvor han var. Men han hadde ikke vært på Facebook på hele fem timer, noe som måtte bety at han enten sov eller var med en annen. Hva ellers skulle det være som pågikk helt til midnatt, tenkte hun fortvilet, skiftet liggestilling og scrollet videre.

S.48

Innimellom er hun hos terapeuten sin for å få hjelp til å komme seg videre. Hun er også sykelig opptatt av kroppen sin, om hun er tilstrekkelig tynn, hun tenker at bare hun er tynn nok så vil han sikkert ha henne. Hun kaster mye opp, og jo mer hun kaster opp jo mer oppblåst blir hun i ansiktet.

 

Søndag. Klokken var blitt halv tolv da hun våknet, og flyet hans hadde allerede forlatt jordens overflate. Det tok en stund før det gikk opp for henne: Hun var alene for godt denne gangen. Han kom ikke tilbake.
Hun dro av seg dynen og stilte seg opp foran speilet. Kroppen var oppblåst og pløsete, ansiktet hovent. Det vanlige. Det var på tide, sa hun til seg selv, presset den lille magen under navlen innover med flat hånd. Hun visste godt at lykken kom innenfra, men ettersom hun åpenbart ikke kunne finne den der, måtte hun skape den fra utsiden.

S.73

Tja, hva skal man si om dette da? For å være helt ærlig så var dette dørgende kjedelig og boken ble lest ferdig nærmest bare på trass.  Hovedpersonen sliter jo med sine ting utenom denne kjærlighetssorgen  og det er helt sikkert grusomt å ha det slik. Likevel opplevde jeg å være totalt likegyldig til det hele, både spiseforstyrrelsene og denne hekten hun har på han som stadig forlater henne. Jeg tenker at når man er så hekta som hun tydeligvis er og har fått et så stort spor i hodet som er likte bredt som en motorvei som man bare kjører rundt og rundt på, da trenger man all den hjelp en kan få til å finne nærmeste avkjørsel og komme seg videre.

Man kan sikkert også spørre seg om hvorfor han gidder å gå tilbake til henne som fremstår veldig innpåsliten og  mildt sagt nevrotisk , for å være helt ærlig så syntes ikke jeg at han virker særlig interessert når det kommer til stykket, selv om han sier at han savner henne også- hvorfor gjøre det slutt hele tiden da ( Joda,den gamle leksen med at man må finne ut hvem man er uten den andre parten, for så vidt en ærlig sak det, men ikke vær så vinglete da)
Jeg tror han går tilbake bare fordi hun gir ham anledning til det ikke fordi han nødvendigvis vil.

Selv om paret hele tiden ble presentert som han eller hun så så jeg for meg den bergenske musikeren, om dette var var ødeleggende eller ikke for leseopplevelsen er jeg ikke helt sikker på.Jeg tror ærlig talt at det ikke spilte noen rolle. Jeg stusset også litt over hvorfor den eneste navngitte personen, den homofile samboeren hennes nærmest bare var en statist og hadde et par gjesteopptredener underveis. Ikke for det, jeg ble i grunnen ikke nysgjerrig på å finne ut mer om han heller så sånn sett ble det ikke et savn, men jeg lurte på hvorfor han er skrevet inn i boken i det hele tatt.

At det hele fremstår så monotont og kjedelig speiler kanskje situasjonen hun er i, denne evige runddansen som hun ikke kommer seg ut av, og derfor må det kanskje være slik. Men for denne leseren ble det drepende kjedelig å lese om og jeg hadde mest lyst til å knipe henne i armen og be henne våkne opp fra dvalen. Hun prøver å ha kontroll over situasjonen men hver gang hun ser ham igjen så viker hun vekk fra det som først var planlagt, og i disse situasjonene tar jeg meg i å bli irritert på hele damen.

Lurer også på hva som skjer når man blir så hektet på en person og hvor det er så tydelig at «kjærligheten» ikke er gjensidig. Sliter man med dårlig selvtillit og tenker at man ikke fortjener noe bedre?

Som dere har skjønt så ble dette en veldig skuffende leseopplevelse men på grunn av mine mer positive opplevelser med samme forfatter så kommer jeg nok til å plukke opp boken om hun skulle skrive flere bøker i fremtiden.

Eli har også blogget om boken her, noen andre bloggere som har lest den?

Forlag: Tiden
Tittel: Hver gang du forlater meg
Forfatter: Linnèa Myhre
Format:Innbundet
Sideantall:180
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

linnea-myhre

Linnèa Myhre er født i 1990 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2012 med boken Evig Søndag, i 2014 kom hennes andre bok Kjære ut. Dette er forfatterens tredje bok.

 

HILSEN BEATHE

14 kommentarer om “Hver gang du forlater meg av Linnèa Myhre”

  1. Eg såg den eine stjerna på Goodreads, og lurte fælt på korleis du skulle skrive om den. Eg har lest dei to føregåande bøkene, men nå datt Linnea Myhre langt ned på prioriteringslista mi. Orker ikkje slike bøker for tida – dei gjer i alle fall ingenting for leselysta 😉

    God og grundig anmeldelse der du får klart fram kva du ikkje likte med boka.

    Liker

    1. Tusen takk for det, Elida! 🙂 Det var ikke lett å skrive omtale på denne så jeg håper at jeg har fått frem hvorfor den ikke fungerte for meg. Det kan godt være at det var feil bok til feil tid for meg denne gangen men det får så være.
      Nå har jeg lest en del bøker som ikke har vært det store i mine øyne så nå er det på tide med noe ganske annet for jeg vil nødig miste leselysten som bare er økende for tiden.

      Liker

  2. Elida: For tidlig å si noe ennå da jeg ikke har kommet så langt avgårde i den. Tenkte å få skrevet om september boken før jeg ble ferdig med Forster. Tror jeg skal ta en liten ørliten pause fra de norske utgivelsene nå…

    Liker

  3. Hehe, jeg le litt av dine beskrivelser her; dørgende kjedelig, ta seg sammen, stort spor i hodet etc…
    Det er også vanskelige å ikke tenke på Sondre når hun bruker en musiker som hovedperson i et kjærlighetsdrama, men det må man vel bare se forbi. Slik føyer vel denne boka seg inn den opphetete debatten for tiden om «virkelighetslitteratur».

    Jeg skal uansett lese boka, siden jeg har den og skal høre forfatter i samtale med Skårderud til uka, men forventingene mine er ikke så høye etter ditt og Elis innlegg, selv om romanen fikk en god anmeldelse i Klassekampen i dag.

    Ps.. viktig å lese noe annet enn norsk samtidslitteratur når du begynner å gå lei …:)
    Jeg leser nå sakprosa om Doris Lessing, og det er veldig ok.

    Liker

    1. Ja, det gjør den, samtidig har jeg overhodet ikke noen behov for å vite hva som er fiksjon og hva som eventuelt er tatt fra forfatterens eget liv. Alle forfattere henter vel ting fra egne opplevelser eller fra sitt miljø når de skriver bøker og det har de vel alltid gjort – men nå skal det graves i hva som er hva – totalt uinteressant for meg som leser, jeg forholder meg til romanen og dens karakterer og ferdig med det.

      Jeg skulle ønske at jeg likte den bedre enn jeg gjorde og det blir spennende å lese flere bloggomtaler av denne fremover. Vurderer å kjøpe abonnement på Klassekampen for å se omtalen, ser jo også at den har fått fine omtaler i flere andre aviser også, derfor lurer jeg følt på hva de ser som ikke jeg ser?( men kanskje burde sett?)
      Veldig interessant den boksamtalen du skal på, kanskje man får et annet innblikk når forfatteren snakker om boken sin?

      Ja, nå lurer jeg på å fleske til med svensk krim eller noe for nå føler jeg virkelig for å lese noe helt annet.

      Jeg har den Lessing boken som du leser nå, men den får vente litt tenker jeg…

      Liker

      1. Ja, det er sant det du sier om at nå skal det graves overalt. Det sto også en kommentarsak om det i Klassekampen i dag. Jeg abbonerer på lørdagsavisa pga Bokmagasinet, det er anmeldelser og annet bokstoff som er interessaat å følge med på. Anbefales!
        I det intervjuet jeg linket til om Nina Lykkes bok, fikk også hun spørsmålet om hva som er hentet fra hennes eget liv og ikke, så det virker som alle får det spørsmålet for tiden. Jeg er enig med deg, er det så viktig? (for de nær forfatteren som føler seg ille berørt er det nok det, men for oss andre- uviktig) De alle fleste, kanskje alle forfattere, henter noe fra eget liv, egen erfaringer når de skriver . Kunsten er å omdanne liv til fiction på en måte som er etisk nok, og det er vel det mye av debatten dreier seg om for tiden. Men det blir ikke mer etisk av at journalister driver og graver i hva som er diktet og hva som er tatt fra RL-

        Ja, man får ofte et annet blikk på en bok når man hører forfatterne snakke om den. Så det blir spennende..
        SVENSK KRIM er bra! Har den andre til Cilla og Rolf Børlind her som jeg skal sette tenna i snart.

        Men først Doris Lessing (pga biosirkelen nå i oktober), så Myhre, så Ferrante, så norsk, svensk, britisk/irsk eller amerikansk krim.:) Så norsk igjen… Har Et godt liv av Johansson liggende her som jeg også er spent på..

        Likt av 1 person

  4. Var spent på å lese dine tanker om denne boken siden det etter samtalen vår i uken ante meg hvilken vei det bar 🙂 Veldig godt skrevet! Vil du ta det store spranget til krim, vil jeg foreslå bergenseren Chris Tvedt jeg holder på med hans nye bok nå og er veldig begeistret 🙂

    Liker

    1. Hehe….ja,her var det veldig mye likhetstrekk og jeg kan ikke si med hundre prosent sikkerhet at jeg ikke var «farget» av det når jeg leste, men uansett så ble det for kjedelig for det var det samme igjen og igjen.
      Har ikke lest noe av Chris Tvedt ennå, nå ble det Christoffer Carlsson som var den nyeste krimboken jeg hadde liggende.

      Liker

  5. Anita: «Men det blir ikke mer etisk av at journalister driver og graver i hva som er diktet og hva som er tatt fra RL» – Nettopp! Syntes det er ille jeg og håper ikke at dette er en ny «trend».
    Klart at det er viktig for de som eventuelt må stå forfatteren nær, men for alle oss andre er det vel nok å forholde seg til romanen, ikke hvem som er inspirasjon til karakteren eller hendelsene. Ikke det , bøker basert på sanne historier er spesielt interessante syntes jeg men så lenge en roman ikke er oppgitt som det så tenker jeg ikke over hvordan forfatteren har kommet på innholdet og karakterene.

    Liker

  7. Jeg har også akkurat lest ferdig denne boka, og jeg har omtrent samme oppfattelse av den som deg. Morsomt å lese anmeldelsen din.

    Liker

Kommentarer er stengt.