Jeg har nettopp hatt et nytt møte med privatdetektiv  Olivia Henriksen fra den idylliske plassen Ankerholmen i skjærgården utenfor Tønsberg.

Byggmester Birger Bergesen blir funnet drept ombord i flyet etter et seminar i regi av Byggmesterforbundet, drept med spikerpistol skal det vise seg. Olivia Henriksen blir kontaktet av den lokale flyforeningen for å etterforske saken da de ikke stoler helt på politiets arbeid.

Olivia som nettopp har kommet hjem fra en uke på  Franrikes solkyst tar med glede på seg oppdraget, for selv om hun for det meste har oppdrag fra en eller annen ektefelle som tror at partneren er utro, så dukker det opp noen mordsaker nå og da også.Og nå som hun har kjøpt seg hus trenger hun alle de oppdrag hun kan få, små og store.

Det viser seg ganske snart at den drepte Birger Bergesen har mange uvenner der ute etter at han for et par år siden slo firmaet sitt konkurs med det til følge at flere av de som var med på dette seminaret ble skadelidende økonomisk.

En skål grønne olivener og en flaske Perrier. Det var det jeg hadde foran meg på bordet. Det var ikke plass til så mye mer – det lille, runde bordet var ikke ment for banketter. Det var en sånn morgen som bare sørlige strøk kan by på:behagelig temperert, krydderduftende, men med en lurende varme ventende i bakgrunnen.

S.9

Olivia er fremdeles kjæreste med politimannen Torstein, men det begynner å bli snakk på stasjonen om hans habilitet på grunn av forholdet deres så de ser seg nødt til å vente med å treffe hverandre til den pågående saken er løst.
Imens  driver Olivia på med etterforskningen sin som går ut på å snakke med alle de som var med på flyet, og etter hvert som handlingen skrider frem blir det flere og flere kandidater til hvem morderen kan være….

Jeg satte bilen i skyggen av gaten, det var en varm dag. Ikke som i Vence, men varmt likevel. Trehusene langs Storgaten føltes heller ikke helt Vence-aktige. Skulle bare mangle. Likevel ville det bli mer enn deilig med en tur til «Veggis & Snakkis» og stranden. Lilleskagens badebukt lå der ute og lokket på meg som en avkjølende, men elskovssyk havfrue. Eller – havmann. In my dreams.

S.181

 

Dette er den tredje boken om Olivia Henriksen og vennene hennes på Ankerholmen,og det er så definitivt kosekrim dette her  hvor en formelig ser for seg skjærgården med mange svaberg,sjø og solfylte dager. Og mye skildringer ala dette får du med på kjøpet og det er lett å drømme seg vekk til late sommerdager og kvelder.
Den første boken kunne minne meg litt om Maria Lang sine bøker, og Olivia fremstod som en noe klønete versjon av Puck og dette var noe jeg likte godt, fordi jeg syntes det oppstod så mange morsomme situasjoner underveis. I forrige bok fremstår Olivia noe mer selvsikker, men ikke fullt så artig som hun var i første boken men fint at karakteren utvikler seg fra den ene boken til den andre.

I denne boken syntes jeg rett og slett at hun virket litt kjedelig, og dette oppdraget med å finne morderen druknet nesten litt vekk i mas om oppussing og fargevalg til stuen i det nye huset som forøvrig til slutt  falt på  Dakota red. Rett skal være rett, det var en litt morsom episode når hun skulle undersøke noe i et fraflyttet hus, men det var det hele. Nå er jeg ikke ute etter at en kosekrim nødvendigvis skal være så hysterisk morsom, men jeg vil bli engasjert i karakterene på en eller annen måte, men her ble jeg nesten bare likegyldig til det som skjedde, jeg klarte ikke å engasjere meg selv om jeg prøvde virkelig hardt.
I disse bøkene finner du ikke mye blod og gørr, ei heller blir det så nervepirrende lesing at alle neglene må til pers, men i de to andre bøkene har det likevel vært noe mer spenning enn det var i denne.
At man strør om seg med hint om hvem gjerningsmannen kan være må selvfølgelig til og det er alltid kjekt å prøve å gjette seg til hvem dette er underveis og ikke minst så er det spennende å se om man har rett når gjerningmannen til slutt blir avslørt. Slik var det tildels her også, men samtidig satt jeg igjen med en følelse av at det var bare en «random dude» som ble plukket ut denne gangen, nærmest bare for å finne en syndebukk før boken tok slutt. Egentlig har jeg ikke noen god forklaring på hvorfor jeg sitter igjen med den følelsen, kanskje det hadde vært bedre om noen hadde utmerket seg mer på en eller annen måte og at man dermed hadde blitt overrasket når det viste seg at det ikke var den personen likevel, her var alle like mye eller like lite mistenkelige og det fungerte ikke helt for meg denne gangen.

 

Forfatteren tar opp noen samfunnsproblemer i bøkene sine og denne gangen var det arbeidsforholdene til utenlandske arbeidere det var noe fokus på, og dette med habilitet som jeg nevnte lenger oppe. Jeg skulle nesten ønske at forfatteren gikk noe mer inn i disse problemstillingene selv om dette skal være en koselig skjærgårdskrim for late sommerdager.

Boken er lettlest og det er korte kapitler, noe som gjør at den er fort gjort å lese, og den passer definitivt godt som avslappende sommerlesing på stranden eller noe, da helst med bobler av noe slag i glasset for man blir tørst av å lese denne boken.
Gledet meg til å treffe Olivia igjen og det virket lovende helt til å begynne med men så skjedde det et eller annet som jeg ikke kan forklare og det er ikke godt å si om det bare er meg som har vokst fra Olivia eller om hun faktisk har blitt litt kjedelig og masete av seg.  Hun er en kvinne i sin beste alder, lever det gode liv, og har voksne barn. Det er mye å kjenne seg igjen i her, men likevel så er det et eller annet som ikke stemmer mellom oss lenger. Men dukker hun opp igjen på nye oppdrag ved en senere anledning så er jeg tilbøyelig til å ville treffe henne igjen.

 

Andre bloggere som har skrevet om boken: Med bok og palett og My criminal mind

 

---

Forlag: Vigmostad og Bjørke
Tittel: Dakota rød
Forfatter: Lene Lauritsen Kjølner
Format:Innbundet
Sideantall: 256
Utgitt: 2016
Kilde:Leseeksemplar

Forfatter

Lene Lauritsen Kjølner er fra Tønsberg. Hun debuterte som forfatter i 2014 med «Høyt henger de» og i fjor kom oppfølgeren «Hvorfor spurte de ikke Evensen?»

HILSEN BEATHE