For to år siden leste jeg Jakob Lothe sin bok Kvinnelige tidsvitner hvor vi blant annet fikk høre ti kvinners historier fra fangeleirene, en meget sterk bok som jeg anbefaler på det sterkeste. Når jeg fikk forespørsel fra forlaget om jeg ville lese Karin Kinge Lindboe sin nyeste bok som er basert på hennes egen fars historie fra Sachsenhausen takket jeg ja, rett og slett fordi jeg føler at det er viktig å lese bøker med dette som tema og ikke minst så begynner vel rekken av gjenlevende tidsvitner å tynnes kraftig ut etter hvert.Det er viktig at deres historier blir hørt – og vi må aldri glemme. Og kommende generasjoner må få vite.

Karins far, Steff Kinge, fortalte ofte barna om tiden han var i Sachsenhausen men når de var liten fremstilte han oppholdet som noe positivt og fortalte om ting han gjorde på «fritiden» med de han bodde på brakken sammen med. Hvor de etter hvert begynte å lage små rollespill og sketsjer, sikkert for å skape litt positivitet i alt det negative de tross alt opplevde. Man kan sikkert si at det var en måte å overleve på også.

Først etter mange år begynte han å fortelle hvordan det egentlig var der, og Karin bestemte seg for å skrive ned farens historie.
Og dermed ble vi tatt med tilbake til farens barndom, og farens møte med moren, Mia.
Vi får ta del i hvordan de kom i kontakt med motstandsbevegelsen med blant annet Max Manus og Steff var med og jobbet i den illegale avisen.

Steff og flere av kameratene hans ble tatt av tyskere og tatt med til Grini og deretter videre til Tyskland og Sachsenhausen.

Forholdene der var grusomme å lese om, men dessverre ikke noe jeg ikke har lest om før.
De blir ikke sett på som mennesker og det skulle lite til før man ble enten slått eller rett og slett drept om vokteren fant det for godt. Mennesker ble hengt ute på plassen og alle de andre fangene måtte overvære dette som advarsel til dem selv. De umenneskelige forholdene de levde under, bli stuet sammen med mange fremmede mennesker og må gjøre sitt fornødne under mildt sagt kummerlige forhold.
Redselen for ikke å slippe levende ut derifra samtidig som døden sikkert i noen øyeblikk kunne virke som en befrielse for noen.
Hvordan finner man virkelig styrke til å finne et håp i en slik situasjon?

 

Ingen følelse i tær og fingre, ingen følelse av tid. Jeg klarte ikke å røre meg. Det var som om kulda hadde satt seg fast i kroppen, og var blitt en del av meg. Jeg lurte på, hvis jeg virkelig konsentrerte meg, kunne jeg da tenke bort kulda, tvinge meg selv til å være et annet sted, tvinge varmen gjennom kroppen? Jeg hørt en hviske bak meg, kunne ikke snu meg, men jeg hørte godt hva han sa. Kan du ikke spørre?hvisket stemmen. Og jeg hørte han hakket tenner mens han snakket , kan du ikke spørre om de har glemt oss? Jeg måtte bare riste på hodet, selv om jeg lurte på det samme selv. Jeg kunne ikke stikke meg frem, kunne ikke spørre, kunne ikke risikere noe.

S.51

Dette var gripende lesing helt fra start til slutt, den begynner i nåtid som blir skrevet i kursiv hvor vi får ta del i den gamle mannens skrøpelighet og ikke minst lengsel etter sin kjære som har gått bort. Han bor på aldershjem og blir mer og mer forvirret.Og vi får et godt innblikk i hans forhold til datteren.

Deretter får vi farens historie fra yngre dager og ikke minst det grusomme han ble vitne til under 2. verdenskrig. Vi får også et godt innblikk i samholdet fangene i mellom og kameratskapet deres, om lidelsene de må gjennom og ikke minst lengselen etter de som sitter hjemme og venter på dem. For ikke å snakke om da de endelig ble satt fri og var på vei hjem, det er formelig som jeg ser for meg alle disse menneskene som etter mange år i fangenskap endelig skal få oppleve friheten igjen.  Hvilke tanker og følelser de sitter med.

Vi vender stadig tilbake til nåtid men dette er godt merket ved at teksten står i kursiv for det meste så det blir aldri forstyrrende eller forvirrende på noen måte. Jeg føler at disse sekvensene som viser denne gamle og skrøpelige mannen er med på å gjøre boken enda mer sår, om enn på en annen måte enn når det blir snakket om fangenskapet under krigen.
Dette er en kort bok, men det er mange inntrykk som skal fordøyes underveis så på en måte er boken lang nok etter min mening. Samtidig skulle jeg ønske at vi også fikk ta litt mer del i datterens tanker, både rundt det å oppleve faren som gammel og forvirret mann men ikke minst høre hennes inntrykk av det faren opplevde under krigen. Kanskje ikke et must men et lite ønske fra denne kanten.

En sterk og ikke minst gripende bok om et viktig tema – et tema vi aldri må glemme!

Tine  og Gro har også skrevet om boken, er det noen andre så bare skrik ut i kommentarfeltet!

 

 

---

Forlag: Liv
Tittel: Far og Sachsenhausen
Forfatter: Karin Kinge Lindboe
Format: Innbundet
Sideantall:121
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

Karin Klinge Lindboe er født i 1947 og  er bosatt i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 1992 med boken Mormors hjerte og har siden skrevet over 20 bøker for barn og ungdom. Far og Sachsenhausen er hennes første roman for voksne.

 

HILSEN BEATHE