Når du ikke har noe, så har du i hvert fall alt som er av det.

«Begge deler» eller «How to be both» har jeg lest i forbindelse med mitt «Booker-prosjekt» og denne  var på kortlisten i 2014. Denne inngår også i mitt prosjekt om å lese  Baileys women`s prize for fiction vinnere.

Dette er overhodet ingen lettlest bok, men opplevde at det var enda vanskeligere å skrive om den i ettertid. Ikke fordi boken i seg selv gjorde det vanskelig men fordi jeg ble veldig engasjert og det var så mye jeg ville hatt med, så jeg har virkelig prøvd å fatte meg i korthet her.

Boken består av to historier som på en eller annen finurlig måte vrir seg om og i hverandre og hvor karakterene på en måte eksisterer i hverandres fortellinger til tross for at de levde med over 500 års mellomrom. Ja, man kan trygt kalle Ali Smith en leken forfatter, og er hun slik i de andre bøkene også så har jeg virkelig mye godt i vente for dette er nemlig mitt aller første møte med forfatteren som etter kun denne boken er i ferd med å bli en ny favoritt hos meg.

Den ene historie finner sted i nåtid mens den andre på 1400-tallet.
Nå vet ikke jeg om dette er tilfellet også i den norske oversettelsen men i den engelske utgivelsen så finnes det to ulike utgaver, en hvor den nyere historien kommer først og den eldste sist,og en utgave hvor det er omvendt. Hvorfor de har gjort det slik er høyst usikkert, men uansett så har jeg lest en utgave hvor den nyeste historien, den om George kommer først. Men kanskje det rett og slett har med tittelen på boken å gjøre, dette med how to be both eller begge deler som man finner igjen flere steder i løpet av romanen, at ting ikke alltid trenger å være slik man tror ved første øyekast.

Georgia eller George som hun kalles er en 16 år gammel pedantisk jente som har nettopp mistet moren sin når boken starter og er i stor sorg. George går til Mrs. Rock, en rådgiver på skolen for å snakke om det hun går gjennom. Hun har en mindre bror hun tar seg av, og faren valgte å slukke sorgen etter tapet med alkohol. Moren,Carol Martineau, hadde økonomi utdannelse og jobbet blant annet som journalist, og var en nettgeriljaaktivist. Hun var overbevist om at hun ble overvåket på grunn av jobben hun gjorde. Hun var også over gjennomsnittet interessert i kunst, og da særlig fra renessansen og en viss Francesco del Cossa fra Italia.

George tenker mye tilbake på den tiden da moren levde og ikke minst tenker hun tilbake på den siste ferien de hadde til Italia og til byen Ferarra for å besøke det freskodekorerte palasset  Palazzo Schifanoia, hvor blant annet nevnte Francesco del Cossas April -allergori er å finne.

George får etter hvert  en ny venninne i medeleven Helena, og i forbindelse med et skoleprosjekt bestemmer de seg for å skrive om denne renessansemaleren som moren var så hektet på. I London henger maleriet St.Vincent Ferrer(se bilde under) og i forbindelse med dette prosjektet vil George finne ut hvor mange som stopper opp for å se på dette verket og hvor lenge de eventuelt blir stående, for å finne dette ut setter hun seg  et sted i galleriet hvor hun har utsikt til verket hans. Når hun sitter der dukker en venninne av hennes avdøde mor opp, en Lisa Goliard. Og akkurat denne historien om Lisa likte jeg veldig godt uten at jeg skal utdype dette noe nærmere nå.

Faren til George er ute. Det er bedre enn at han er hjemme og står dritings på kjøkkenet og slår av og på ting. Henry sover. Hun har akkurat vært inne og sett til ham;han var død for denne verden, men ikke så død som ordet død betyr når det betyr, altså, død.
Dette blir det første året moren ikke er i live siden det året moren ble født. Det er så opplagt at det er teit bare å tenke på det, og likevel å forferdelig at man ikke kan la være å tenkte på det. Begge deler på en gang.

S.3-4

Den andre historien handler som du sikkert har gjettet om freskomaleren  Francesco del Cossa,sønn av en steinhugger fra Ferrera, og som man regner med levde fra ca 1436-1477.
I dette kapittelet som også heter «En» får vi Francesos historie fra han var barn og frem til han var voksen. Kapittelet begynner med at han ser George der hun sitter foran St Vincent Ferrer i galleriet og han prøver å ta kontakt med henne.

En del av historien som forfatteren forteller her er sann, men hun har tydeligvis tatt seg kunstneriske friheter for hun har nemlig gjort Francesco om til en jente som kledde seg ut som en mann for på den måten å kunne arbeide med det eneste hun ville jobbe med, malerier. Foreldrene samtykket til dette, og faren ordnet med et sted til henne i hagen hvor hun kunne jobbe med kunsten sin når hun ikke hjalp faren på hans jobb. At hun kledde seg ut som en gutt bød etter hvert på flere både overraskelser og prøvelser for Francesco når en han jobbet for bestemte seg for å spandere en dame på ham i et gledeshus så ble det vel bare et tidsspørsmål hvor lenge hemmeligheten kunne forbli nettopp det- en hemmelighet. Francesco ble ikke anerkjent som den store maleren han tydeligvis var, og han klaget på lønnen sin og forlangte å få bedre betalt, dette gjorde Francesco i virkeligheten også og valgte av den grunn å flyttet fra Ferrera til Bologna hvor han mest sannsynlig bodde til han døde.

Disse to fortellingene er vidt forskjellige, men jeg likte dem godt begge to, for der George sin historie var noe vond og sår,men høyst interessant var Fransceco sin både spennende og fascinerende og i denne delen av boken var jeg ikke kommet langt av gårde før jeg måtte google for å få et visuelt bilde av maleriene hans.

Disse to karakterene har en del til felles med hverandre. De mistet begge to moren sin som veldig ung. George, en jente med et guttenavn som kallenavn, og kanskje er hun en litt  guttejente også. Francesco trodde første gang han så henne at hun var en gutt. Francesco på sin side er en jente som kler seg ut som en gutt og har tatt seg et guttenavn.Begge har drømmer og kunstneriske evner.

Jeg lurer på hvor den er, grava til far, og hvor min egen grav, da gutten setter seg opp, stiller seg opp foran huset til kvinna, løfter den hellige votivtavla si med begge hender liksom mot himmelen, opp i høyde med hodet som en prest som løfter brødet, for dette stedet er fullt av folk som har øyne men velger ikke å se, som snakker inn i hånda si mens de peripaterer med disse votivene, noen så store som ei hånd, andre så store som et ansikt eller et helt hode, viet til helgener kanskje, eller til hellige, og de ser på og prater til eller ber til disse tavlene eller ikonene hele tida ved å holde dem inntil hodet eller stryke på dem med fingrene og stirre bare på dem, noe som må bety at de er i djup vånde, når de vender seg bort fra verden og hengir seg til ikonene.

S.181

Det er så fascinerende med fortellinger hvor man underveis eller i etterkant blir sittende å søke på internett i et forsøk på å finne ut litt mer om det som blir fortalt. Prøve å finne ut hva som er fiksjon og hva som er sannhet. Selv om maleren Fransesco del Cossa  har levd, tviler jeg heller meget sterkt på at han opprinnelig var en kvinne kledd ut som en mann for å kunne gjøre det han likte aller best her i verden – å male. Men et originalt fortellerknep av forfatteren og forsterker vel bare hva hun prøver å formidle til leserne, at man kan være litt begge deler på mange måter. At ikke alt er som man først tror, at det er mer enn bare det man kan se med det blotte øye, og historien om Lisa, morens venninne er også et godt eksempel på det.

Min første tanke var at historien om Francesco rett og slett er skoleprosjektet til George og  Helena, de skulle jo skrive om ham. Etter hvert som jeg leste løp fantasien min nesten litt løpsk og èn av tankene var at Francesco kunne være George, og på en måte kan det jo det, om hun har skapt ham i form av fortellingen. Moren hennes hadde stor tro på at datteren er en kunstner og denne setningen går igjen flere steder: Tenk litt på denne moralske nøtten, Forestill deg det. Du er kunstner.
Så kanskje var George en ukjent men flink kunstner i et tidligere liv?

Det er ikke ofte bøker engasjerer meg på akkurat denne måten som denne har gjort, jeg ble utrolig fascinert av både fortellerkunsten ,språket og måten hun har lagt opp handlingen på.

At denne boken har vært nominert til Bookerprisen tidligere og vant Baileys women`s prize for fiction i fjor er ikke det minste rart for dette var en meget bra bok. Liker godt når de blander litt historie og folk som har levd inn i fiksjonen og lager noe helt eget ut av det.
Ali Smith er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av og jeg vil gjerne ha tips til andre bøker av henne som det er verd å ta en titt på, så SKRIK gjerne ut i kommentarfeltet.

Boken anbefales!

Edit : Få gjerne med deg Har du lest sin fine omtale av den engelske utgaven!

 

---

Forlag: Oktober
Original tittel: How to be both
Norsk tittel: Begge deler
Forfatter: Ali Smith
Oversetter: Merete Alfsen MNO
Format: Innbundet
Sideantall:295
Utgitt:2014
Min utgave: 2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

Ali Smith er født i 1962 og er en skotsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 1995 med novellesamlingen Free Love an other stories , og hun har etter det gitt ut fem romaner og fire novellesamlinger. How to be both er hennes sjette roman.  Hun har flere ganger vært nominert til Bookerprisen, og ble tildelt Whitebread-prisen i 2005 for romanen The Accidental.

 

HILSEN BEATHE