Forfatteren Lucia Berlin eller Brown som hun egentlig het skrev 76 noveller i sitt liv og i denne samlingen  finner man 28 av dem. Når jeg leste Rose -Marie sin fine omtale for en tid tilbake så bet jeg meg merke i at hun anbefalte å lese etterordet før man tok fatt på novellene fordi man her får et godt inntrykk av forfatterens liv og hva hun slet med, noe som gjenspeiles veldig i novellene hun skrev. Og jeg kan ikke annet enn å anbefale det videre så om du skal lese denne samlingen så anbefaler jeg deg å lese etterordet like etter at du har lest forordet som er skrevet av Lydia Davis og tar for seg forfatterskapet til Berlin.

Lucia Berlin ble født i 1936 i Alaska, faren hennes jobbet som gruvearbeider, og Lucia tilbrakte dermed store deler av sin tidlige barndom i gruvebyer og leire i Idaho, Kentucky og Montana. Når faren hennes dro i krigen i 1941  flyttet moren med barna, Lucia og den yngre søsteren hennes, til El Paso for å bo hos bestefaren deres som var en anerkjent men dog alkoholisert tannlege.
Som tiåring utviklet Lucia skoliose som hun slet med resten av livet og som ofte gjorde det nødvendig for henne å gå med korsett.
Det var mye alkoholisme i denne familien og Lucia slet også med dette gjennom store deler av livet. Hun  har jobbet som high school-lærerinne, sentralbordoperatør, helsesektretær, vaskedame, dette er yrker som karakterene i denne samlingen også har.
Lucia Berlins yngre søster døde av kreft og i flere av novellene har karakteren en søster  som har kreft. Jeg kommer ikke utenom å tenke at forfatteren har tatt med mye fra sitt eget liv inn i novellene, noe jeg vil tro er vanlig at forfattere gjør.Men jeg syntes det kom veldig tydelig frem her.

Novellen Uhåndterlig handler om en alkoholisert alenemor som er full av abstinenser og som stikker fra barna sine midt på natten for å kjøpe flere spritflasker. I sørgetid jobber hun som vaskedame og en av kundene hennes har nettopp gått bort, og hun skal naturlig nok være med å vaske og tømme huset.Mannens voksne barn som ikke har vært noe flink til å besøke faren etter morens død, begynner å mimre tilbake til den tiden de alle bodde der og  kommer etter hvert frem at de sliter litt med dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt faren så mye.

I det siste har jeg vasket hus der noen nettopp har dødd. Vasket og hjulpet med å sortere de eiendelene folk skal ha eller som skal til Fretex. Arlene spør alltid om de har noen klær eller bøker til Hjem for jødiske foreldre der moren Sadie bor. Det er deprimerende oppdrag. Enten  vil alle slektningene ha alt og krangler om selv den minste lille ting, et par fillete bukseseler eller en kaffekopp. Eller så vil ingen av dem ha noe å gjøre med hele huset, så jeg bare pakker ned alt sammen. Det stusselige i begge tilfeller er hvor liten tid det tar. Tenk deg om. Hvis du skulle dø….jeg kan bli kvitt alt du eide på to timer, maks.

S.175

De fleste novellene gjorde inntrykk på meg på en eller annen måte men jeg har lyst til å trekke frem den som heter Tigerbitt og handler om en kvinne som drar til en klinikk for å ta abort, og jeg fikk en helt ekkel følelse av det stedet som ble beskrevet. En gammel lege gikk rundt i sovesalen og undersøkte alle jentene som var der for å få utført abort og metodene han brukte virket både skremmende og ikke etter boken for å si det mildt.

I Carpe Diem opplever hun å komme til vaskeriet med haugevis av klær som skal vaskes og fyller i tre maskiner fulle, og når hun kommer tilbake til maskinene  etter at hun har vekslet putter hun penger på andre  maskiner, med det til følge at hun ikke fikk vasket sine  klær mens en annen kunde måtte vente på at klærne hans ble vasket en gang til. Hun hadde ikke mer penger til såpe og havnet sånn sett i en lei situasjon. Kunden som fikk klærne sine vasket for andre gang blir sur og lei seg, og ikke vet jeg hvem det egentlig ble verst for av dem.

Jeg har atter en gang gjort den tabben med å vente med og skrive omtale, slik at når jeg skriver dette har jeg ikke den følelsen i kroppen som jeg hadde når jeg leste disse novellene og det skulle jeg ønske at jeg hadde for jeg vil og håper jeg  får frem hvor fantastisk bra disse novellene er.

Uansett så var det ingen dans på roser for noen av disse kvinnene i novellene, forfatteren skildrer verken landskap eller miljø noe særlig, her er det flat pedal og det er bare å henge med, og hun legger ingenting i mellom. Det er rått og brutalt, akkurat slik jeg har på følelsen at hennes eget liv også var.

Måten hun formidler på og ikke minst det hun formidler forsterker min teori om at veldig mye av dette er selvopplevd. Hun begynte tidlig å skrive og fikk sin første publisering i et magasin når hun var 24 år gammel.  Men det var først i fjor høst at novellene hennes ble anerkjent,11 år etter hennes død. Det var synd  forfatteren selv ikke fikk oppleve å se hvor populære novellene hennes har blitt. Novellene skrev hun i perioden 1977- 1999.

Jeg håper inderlig at forlaget som har gitt ut denne samlingen har planer om å gi ut resten av novellene hennes også.For jeg vil ha mer!

Lydia Davis skriver blant annet dette om forfatterens noveller i forordet: Lucia Berlins noveller er elektriske, de summer og spraker som når strømførende tråder møtes. Og de ordene er jeg helt enig i!
Novellesamlingen anbefales både varmt og inderlig!

Forlag: Oktober
Original tittel: A manual for cleaning
Norsk tittel: Håndbok for vaskedamer
Forfatter: Lucia Berlin
Oversetter: Vibeke Saugestad,MNO
Format: Leseeksemplar
Sideantall: 300
Utgitt: 2017
Min utgave: 2016
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Lucia Berlin ( 1936-2004) var en amerikansk novelleforfatter, som dessverre ikke fikk oppleve at hennes noveller nådde ut til så mange som de har gjort det siste året.

HILSEN BEATHE