I fjor leste jeg Julian Barnes bok «Flauberts papegøye» hvor hovedpersonen Geoffrey Braithwaite var godt over gjennomsnittet interessert i denne franske forfatteren som levde på 1800-tallet ( 1821-1880) og særlig var han på jakt etter den utstoppede papegøyen som Flaubert hadde på skrivebordet sitt og som inspirerte ham til novellen  «Un cœur simple» eller «En enkel sjel» som er første novelle ut i denne samlingen som består av tre fortellinger.

Julian Barnes roman gjorde meg både oppmerksom på og ikke  minst nysgjerrig på hvem denne Gustave Flaubert var som forfatter så dette måtte jeg prøve å finne ut av.
Hans mest kjente roman er «Madame Bovary» som forøvrig står på 1001-listen regnes også som den romanen han slo gjennom med, har jeg ikke lest ennå for dette er mitt aller første møte med forfatterskapet. Novellen «En enkel sjel» er også å finne i en bok som heter «Karavane» som er en samling utvalgte noveller hvor Gordon Hølmebakk er redaktør.

En enkel sjel – Handler om  tjenestepiken Fèlicitè og vi følger henne fra tidlig ungdom og frem til hennes død. Det meste av livet sitt tilbringer hun hos Fru  Aubain som tjenestepike. I nevnte roman av Julian Barnes nevnes det at Flauberts barnepike Julie er rollemodellen for Fèlicitè og hun bodde i samme hus som Flaubert helt frem til hans død i 1880.

Fèlicitè er en arbeidsom kvinne som står på fra tidlig morgen til sene kveld, og er en person som aldri setter seg selv før andre.Hun ofrer seg slik for andre mennesker at det nesten er selvutslettende. Folk rundt fru Aubain er misunnelig på henne fordi hun har en slik oppofrende og flink tjenestepike som for 200 francs om året gjør en slik strålende jobb. Det er nesten ikke en eneste ting ikke Fèlicitè klarer.

De få gangene hun har opplevd at lykken er nær så har hun blitt så skuffet at hun at hun har sluttet helt å forvente seg noe som helst. Også husfruen opplever skuffelser og sorg gjennom livet og får god støtte av Fèlicitè, noe som ikke blir gjengjeldt når situasjonen blir snudd. Fèlicitè viser stor omsorg for sine medmennesker og i tillegg til fru Aubains barn, Paul og Virginie viser Fèlicitè veldig nærhet og omsorg for nevøen sin Victor.

Når en av byens finere frue skal flytte arver de papegøyen hennes og dermed kommer papegøyen Loulou inn i livet deres og når fru Aubain blir lei den gir hun den til Fèlicitè som går helhjertet inn for å lære den opp, og de blir skikkelig gode venner. Så gode venner blir de at når papegøyen forsvinner tar Fèlicitè det sær tungt, og når papegøyen dør får hun den utstoppet.

 

En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt.

s.40

Dette er en velskrevet og til tider gripende novelle hvor handlingen er lagt til forfatterens egen tid. Den sies å være skrevet i en typisk Flaubert stil som veksler mellom romantikk og realisme, han bruker også mye ironi i noen av romanene sine så også her om noe nedtonet i forhold til blant annet i Madame Bovary og Frédéric Moreau.

Dette var den novellen jeg likte best av de tre og det er også den mest tilgjengelige etter mitt syn. Jeg digget Fèlicitè som person og jeg tenker at verden hadde vært en mye bedre plass om vi hadde hatt litt flere slike som henne,hun er godheten selv. Samtidig er det også viktig å ha litt «ego» i seg for ikke å risikere å gå til grunne selv, viktig å ta hensyn til seg selv også.

 

I Legenden om Julian, gjestfrihetens helgen er handlingen lagt til middelalderen og dette er en mildt sagt blodig affære med ingredienser som besettende jaktlyst og foreldredrap. En eventyraktig novelle som jeg ikke likte noe særlig og jeg må si jeg ble mildt sagt overrasket for denne novellen var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Språkmessig er det bra men jeg slet meg litt gjennom denne i forhold til den første.

 

I den siste fortellingen  Herodias er handlingen antikken og det er hentet  stoff fra bibelen for novellen er bygget på myten om Salome. Tetrarken Herodes Antipas giftet seg med Herodias  som tidligere var gift med hans bror,hun har en datter -Salome, som danser forførerisk for sin stefar og etterpå blir hun belønnet med døperen Johannes hode på et fat, forledet av sin mor som fryktet Johannes, eller Iakananns som han også kalles.
Herodias var veldig handlingsmettet og den av novellene jeg likte best etter En enkel sjel, den var noe mer lettlest enn den midterste.

Det er ingen tvil om at Flaubert var en begavet og flink forfatter, og det er ikke uten grunn at flere av romanene hans er å finne på 1001-listen. Dette er en kort bok men det tok likevel litt tid å lese den for det er definitivt ikke fortellinger man bare pløyer gjennom på null komma null. Jeg måtte jobbe meg gjennom to av fortellingene men det var vel verd tiden for Flaubert har et fantastisk språk. jeg skal så absolutt lese mer av denne forfatteren og har du ikke stiftet bekjentskap med denne karen ennå så anbefaler jeg deg å gjøre det.

 

---

Forlag: Bokvennen
Original tittel: Trois Contes
Norsk tittel: Tre fortellinger
Forfatter: Gustave Flaubert
Oversetter: Eiliv Eide
Format:Pocket
Sideantall:104
Utgitt: 1877
Min utgave: 2002
Kilde: Kjøpt

Forfatter

Gustave Flaubert ( 1821- 1880) var en fransk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1857 med romanen Fru Bovary (senere oversatt som Madame Bovary) og har etter det skrevet en rekke romanen.  Den siste romanen ble utgitt året etter hans død – på norsk heter den Bouvard og Pécuchet. 

 

 

HILSEN BEATHE