I Lines lesesirkel for februar skulle vi lese en 1001-bok skrevet av en nobelprisvinner i litteratur og siden det var lenge siden jeg hadde lest noe av den godeste Alice Munro valgte jeg novellesamlingen hennes Tiggerpiken, som for øvrig er den aller første boken av forfatteren som ble oversatt til norsk tilbake i 1982.

Samlingen består av 10 noveller og det spesielle med denne novellesamlingen er at de alle handler om Rose. Om man leser på undertittelen på den norske utgaven så skulle man tro at det var to hovedpersoner med her, men Roses stemor Flo er med i ca halvparten av disse fortellingene og er for en bikarakter å regne slik jeg ser det. Siden alle disse novellene handler om Rose så kommer jeg ikke til å skrive noen ord om hver novelle slik jeg pleier å gjøre, men heller trekke frem et par av dem. Handlingen i disse novellene, som er på mellom 13 og 45 sider , er for det meste lagt til en liten småby i Canada.

De fire første novellene tar for seg barndommen til Rose, og det er først og fremst i disse vi får møte stemoren Flo. De bor i utkanten av Hanratty i Ontario, bak butikken som moren til Rose startet opp like før hun døde, og som nå huser  Rose, faren, stemoren Flo og halvbroren Brian. Helt fra Rose var ganske liten har det vært en slags rivalisering mellom henne og Flo, og Flo truet til stadighet Rose med juling eller som hun likte å si, en salig omgang (som er navnet på samlingens første novelle) Men det var sjelden hun selv som stod for julingen, hun gikk alltid å beklaget seg til faren og fikk han til å gi jenta bank. Etterpå kunne hun stå å be om godt vær og innynde seg. Man kan vel trygt si at Rose ikke alltid hadde det så kjekt i oppveksten. Faren på sin side hadde et noe negativt kvinnesyn og likte slett ikke at Rose leste i bøker som Kjøpmannen i Venedig, To byer, eller Macbeth. Og kunne si ting som pass deg så ikke klokskapen går til hodet på deg. Til tider kunne han se på henne med en nesten avsky i blikket.
De bor i den fattige delen av byen og Rose skulle ønske at hun ikke  var der i fra men et annet sted som var finere og bedre, og hvor de snakket annerledes enn det de gjorde der hjemme.
I tittelnovellen Tiggerpiken som er den lengste novellen i samlingen har Rose flyttet fra småbyen og går på universitetet, hun leier rom hos en fru  Henshawe og har fått jobb på biblioteket på universitetet. Det går ikke lang tid før hun treffer Patrick Blatchford, en rik mastergradsstudent som vil bli historielærer. Han er opp etter ørene forelsket i henne og er nesten glad for at hun kommer fra en fattig familie. Han sier hun minner ham om Tiggerpiken, og henviser til det kjente maleriet King Cophetua and the Beggar Maid malt av Edward Burne- Jones i 1884, som Rose aldri hadde hørt om før.
Rose på sin side var ikke forelsket i Patrick, men hun likte veldig godt den hengivenheten han viste  og oppmerksomheten han gav henne så når han fridde til henne takket hun ja.
På en side virker Rose som en kvinne som har lyst til å være selvstendig men samtidig fremstår hun noe usikker på seg selv, som når hun lurer på hvorfor Patrick elsker henne, og det er nesten som hun tror det må være noe galt med ham siden han har valgt henne. Mange dras mellom å være slik det blir forventet av en fra omgivelsene og det en selv har lyst til, og det kan virke som er  slik det er for Rose, for av og til fremstår hun som noe underdanig. Uten at jeg skal røpe for mye så får hun og Patrick et mildt sagt turbulent forhold og de ble enige om at de ikke skulle bryte opp før det omtrent sto om livet til en av dem.

Hun sa at hun og Patrick hadde vært gift i ti år og at scener fra det første bruddet og den påfølgende gjenforeningen innimellom hadde vært gjentatt, der hun igjen hadde sagt det hun hadde sagt den første gangen, og det hun hadde latt være å si og mye annet som falt henne inn. Hun håper hun ikke har fortalt folk(men tror hun har) at hun pleide å dunke hodet mot hodegjerdet, at hun kylte en sausekopp gjennom et vindu i spisestuen, at hun var så skremt, så fortvilet over det hun hadde gjort at hun lå skjelvende i sengen og tryglet og tryglet om tilgivelse. Som han ga henne. Noen ganger gjøv hun løs på ham, og noen ganger slo han henne.

S.129

Høres jo helt vilt ut og jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne at noen orker å leve i et slikt turbulent og ustabilt forhold. Samtidig virker hun veldig farget av Flos oppførsel mot henne i oppveksten så kanskje hun tror det er slik det skal være. Hun blir også sett veldig opp til i omgivelsene og de går ut i fra at hun er lykkelig som har klart å komme seg såpass mye opp og frem her i livet.
Siden de novellene som kommer etter Tiggerpiken kan røpe for mye av den videre  handlingen velger jeg å ikke si noe om de siste novellene i samlingen.

Alice Munro skriver  godt her slik hun alltid  gjør men samtidig opplevde jeg denne samlingen som noe mer lettlest enn de jeg har lest av henne tidligere.  Men det kan selvfølgelig komme av at denne er skrevet tidlig i hennes karrière og at hun har hatt en utvikling som forfatter siden den gang. Av og til har noveller en brå og kanskje åpen slutt, og man kan lure på hva forfatteren vil med novellen, men slik var det ikke her. Samlingen er (for det meste)kronologisk med noen tilbakeblikk på ting som har skjedd og noen hint om hva som kommer til å skje videre i handlingen. Vanligvis liker jeg ikke å få hint om hva som skal skje, men her fikk vi heldigvis bare få drypp slik at det ble overkommelig.

Samlingen er typisk for Munro for ofte skriver hun om hverdagslige og tildels gjenkjennende ting.Vi blir godt kjent med Rose gjennom disse 30 årene novellene tar oss gjennom og til å begynne med følte jeg veldig sympati med henne. Dette endret seg når hun ble voksen for da kom jeg ikke alltid innpå henne slik jeg skulle ønske at jeg gjorde. eller kanskje det blir mer riktig å si at jeg mistet litt interessen for henne. Mange kvinner må balansere mellom det som forventes av dem, både fra en selv og omgivelsene samtidig som man skal gå etter det man har mest lyst til.  Til tider var denne samlingen både gripende og sår å lese mens andre ganger ble det nesten litt kjedelig. Sånn sett var denne samlingen noe ujevn for min del, selv om det fine språket til Munro var der hele tiden

. Det var de fem første novellene som gjorde mest inntrykk på meg, de som beskrev barndommen hennes og ikke minst ekteskapet hennes med Patrick. Men også en av de siste novellene i samlingen (Simons hell) var sår å lese.  Selv om ikke denne samlingen nådde helt til topps her hos meg så er det absolutt en lesbar samling som kan være vel verd å få med seg, også med tanke på at dette er «tilgjengelige» noveller.

Forlag: Gyldendal
Original tittel: The beggar maid
Forfatter: Alice Munro
Oversetter: Aase Gjerdrum
Format: Pocket
Sideantall: 270
Utgitt: 1977
Min utgave: 2015 (Første gang i 1982)
Kilde: Kjøpt

Forfatter

Alice Munro er født i 1931 og er en prisbelønt kanadisk forfatter.Hun har studert Engelsk og journalistikk ved University of Western Ontario. Hun har skrevet en hel rekke novellesamlinger og en roman. Høsten 2013 mottok hun Nobelsprisen i litteratur.

HILSEN BEATHE