En av hemulene stod på taket og gravde i snøen. Han hadde på seg gule ullvotter og de ble våte og ubehagelige etter hvert. Da han la dem på skorsteinen, sukket og gravde videre. Endelig kom han fram til takluka. «Jaså, der var den,» sa Hemulen. «Og der nede ligger de og sover. Sover og sover. Mens andre arbeider seg  i hjel bare fodi det skal bli jul.»
Han klatret opp på luka, og siden han ikke kunne huske om den gikk innover eller utover, trampet han på den, forsiktig. Den gikk innover med en gang og Hemulen datt ned i snø og mørke og alt som Mummifamilien hadde lagt opp på loftet til senere bruk. Nå var Hemulen meget irritert, og dessuten var han ikke riktig sikker på hvor han hadde lagt fra seg de gule vottene. Han var spesielt glad i de vottene. Så han trampet videre ned trappen, slengte døren opp og skrek rasende: «Det blir jul! Jeg er lei av dere og den sovingen deres, og nå blir det jul når som helst!»
Der nede lå Mummifamilien i vinterhi som de pleide. De hadde sovet i flere måneder og hadde tenkt å fortsette med å sove helt til våren kom. Søvnen hadde vugget dem rolig og behagelig gjennom en eneste lang varm sommerettermiddag. Nå kom det plutselig inn uro og kald luft i Mummitrollets drømmer. Og så var det en som drog teppet av hem og skrek at han var lei dem og at det ble jul.
«Er det vår allerede?» mumlet Mummitrollet
«Vår?» sa Hemulen irritert. «Det er jul, skjønner du,jul. Og jeg har ikke fått tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender de meg for å grave fram dere midt opp i det hele. Vottene har jeg antagelig mistet.Og alle løper rundt som gale og ingenting er ferdig…
Og så trampet Hemulen opp trappen igjen og kom seg ut gjennom takluka. «Mamma, våkn opp,» sa Mummitrollet forskrekket. «Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul.»

Fra Granen av Tove Jansson

(Bilde som er brukt til «lukene»i kalenderen er laget av Carl Larsson – med tillatelse fra Carl Larsson-gården, Sundborn.)

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Den første boken jeg har lyst til å trekke frem er en norsk bok utgitt nå i år, og som jeg leste tidligere denne måneden.

Du kommer i dag er skrevet av Karsten Alnæs som har skrevet over 30 bøker i løpet av sin karrière.

Dette er en kjærlighetshistorie, og handler om Anders som er litt over seksti år, arkitekt av yrke. Forlot kone og barn over 20 år tidligere til fordel for en yngre kvinne. Når boken begynner ligger Anders på pleiehjem i Oslo etter et slag, ved sengen hans sitter hans tidligere kone Karen.
Han nåværende kone er ikke å se. En kan undres på hva som får en kvinne som har blitt forlatt mange år tidligere til å komme og vise omsorg på den måten Karen gjør. Dette var en veldig varm og vàr roman jeg håper flere har lyst til å lese.

I min omtale av boken skrev jeg blant annet dette:

Om jeg hadde gjort det samme som Karen tviler jeg sterkt på, men motivene hennes er litt uklare til tider, og det er ikke snakk om å ta imot noen med åpne armer selv om hun er en støtte for ham i denne tiden.

Dette var en roman jeg likte veldig godt, Alnæs har et godt språk selv om han enkelte ganger brukte litt vel lange setninger . Det var nesten som jeg fikk litt pusteproblemer der et par ganger. Det er en lavmælt fortelling om ulevd liv og en til tider rørende kjærlighetshistorie, eller det var vel to kjærlighetshistorier her.
Jeg fant ingen omtaler på denne noen steder, men jeg håper at det er flere der ute som har planer om å lese denne, for det var en noe sår og fin roman som fortjener  lesere.
Anbefales!

Hele bokomtalen finner du her. Dette er faktisk en av de bøkene jeg vurderer å nominere til bokbloggerprisen 2015.

Den andre boken tar for seg et tema som jeg brenner spesielt for og det er sørstatene, raseskillet og slaveriet. Og den neste boken handler om nettopp dette og er skrevet av en som selv var slave, og det gjør denne boken ganske unik selv om det kanskje ikke dukker opp så mye man ikke visste fra før om en har lest litt om emnet.

En amerikansk slaves liv er fortellingen om forfatterens liv som slave og senere en fri mann. Frederick Douglass dukket også opp i boken Transatlantisk som jeg leste tidligere i høst også.
Boken kom ut for 145 år siden og ble oversatt til norsk nå i år.
Jeg skrev blant annet følgende i min omtale av boken: Engasjementet hans stammer nok fra hans egen tilværelse som slave hvor han kjente på denne urettferdigheten  gjennom hele oppveksten og som han hatet så intens, og kanskje det er nettopp dette som gjorde at han engasjerte seg i kvinnerettigheter også,for i barndommen fikk han flere ganger se hvordan også kvinnene ble behandlet av sine eiere. Selv om jeg visste mye fra før fant jeg boken veldig lærerik likevel for en god del visste jeg ikke,som for eksempel  at «slavefortellinger» er en egen sjanger. Og nettopp denne boken er en av de tidligste bøkene i denne sjangeren som bidro til opphevelsen av slaveriet.

Jeg håper flere plukker opp denne boken for den er veldig godt skrevet, og som sagt så er den unik ved at forfatteren har førstehåndskjennskap til hva slavene ble utsatt for.

Du kan lese hele omtalen min her, og om du ikke har fått den med deg så anbefales Rose-Marie sin gode omtale av boken, og det var den som gjorde meg oppmerksom på denne.Den finner du her.

JULEKLEM FRA BEATHE