«Neimen om jeg vet hvordan det skal gå med kyrne,mor,»sa Mari budeie da hun kom inn fra fjøset med et melkespann. «Jeg er redd de kommer til å sulte i hjel, her kan du se selv for en ussel liten melkeskvett de gir.»
«Du får dra sammen litt av høyet fra stallgulvet å gi dem,» sa gamlemor.
«Du kan jo tro det!»sa Mari. «Hvis stalldrengen eller en av de andre karene oppdager det, blir de eitrende forbannet.»
«Jeg vet hva du kan gjøre, jeg,» kom det fra en av småguttene som satt sammen med bestemoren inne i kårstua.»Du kan sette ut rømmegrøt på stallrevet torsdagskvelden, så hjelper nok nissen deg med å dra høy til fjøset mens stalldrengen og de andre karene sover.»
«Ja, så sant det hadde vært en nisse her, skulle jeg sannelig gjort det,» sa Mari, «men her på gården er det ingen nisse – de tror ikke på slikt, sjølfolket. Men på Nes, hos kapteinen, der var det en nisse.»
«Hvordan vet du det?» spurte gamlemor. «Har du sett`n?»
«Sett`n» Gjett om jeg har!»
«Å, fortell da- Mari – fortell!» ropte småguttene.
«Jojo, det kan jeg vel alltids,» sa Mari.
Og så begynte hun: «Det var som sagt da jeg tjente hos kapteinen. En lørdagskveld spurte Per, gårdsgutten, så pent om jeg kunne fòre hestene for ham. Jeg sa straks ja til å hjelpe ham, for jeg visste at han skulle ut og treffe jenta si.
Det var tre hester i stallen. Jeg hadde gitt fòr til to, og så tok jeg et høyfange og skulle gi til den siste, kapteinens hest – den var forresten så fet og blank at man kunne speile seg i den – og da skjedde det: I det samme jeg skulle gå inn i spilltauet, så kom han ramlende like i armene på meg,og..»

Fra Nissen på kapteinsgården

(Bilde som er brukt til «lukene»i kalenderen er laget av Carl Larsson – med tillatelse fra Carl Larsson-gården, Sundborn.)

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det har blitt lite lesing den siste måneden og jeg har flere bøker som jeg har begynt på men ikke lest ferdig. Derfor skal jeg snakke litt om en bok jeg har lest og skrevet omtale av tidligere, men som jeg syntes fortjener  litt oppmerksomhet.

Sammen til det siste  var jeg i grunnen litt skeptisk til før jeg startet blant annet fordi jeg syntes coveret minnet veldig om «Et helt halvt år» og oppfølgeren «Etter deg» og tenkte at dette var en slags parodi. Denne handler om døden denne også, men en helt annen bok – heldigvis.

Den handler om Mia på 40 år som har uhelbredelig kreft. Når boken begynner skal hun legge seg inn på hospice for å dø.
Det er kraftig kost og jeg gråt meg gjennom store deler av boken. Likevel er det en bok jeg vil anbefale videre.

Jeg skrev blant annet dette i min omtale: Ja, dette er veldig følelsesladet, tåredryppende og trist lesing og jeg grep vel etter lommetørkle omtrent med det samme jeg åpnet boken og jeg vet ikke hvor mange lommetørklær jeg brukte før jeg lukket boken igjen. Men samtidig så var det en helt herlig galgenhumor der og måten de snakket med hverandre på alle sammen som jeg er sjeleglad for å ha fått med meg. Det var vondt men samtidig fint å følge denne familien på den yngste datterens siste reise. Med humor og hjertevarme i tillegg til alt det vonde har forfatteren skap en meget troverdig roman for hun skriver så levende om alt, og det var akkurat som man satt der sammen med dem i denne prøvelsens tid.

Du kan lese hele omtalen min her.

Det er lille julaften og de siste forberedelsene skal gjøres. Jeg klarte å glemme noe når jeg var på butikken i går så jeg må opp en liten tur i dag, og huset skal få seg en liten vask – det er nok å gjøre men i kveld skal jeg sette med ned å lese litt, det begynner å bli en stund siden.

Jeg holder fremdeles på med «La kloden spinne» og den virker interessant foreløpig.  I julen skal jeg lese ferdig to andre bøker jeg har begynt på men ikke lest ferdig, og forhåpentligvis  flere norske og oversatte bøker.

Kommer innom en liten tur i morgen og ønsker dere en god jul!

JULEKLEM FRA BEATHE