Jeg har nettopp lest ferdig min tredje bok av Jane Austen, fra før av har jeg lest Fornuft og følelse, Stolthet og fordom hvor sistnevnte er min absolutte favoritt så langt. Jeg har sett filmen Mansfield Park 2- 3 ganger og det var på høy tid å endelig lese boken om Fanny Price. Den har jeg lest som en del av mitt prosjekt om å lese flere bøker fra 1001-listen, og siden månedens tema i Heddas bokhyllelesing 2015 var bøker fra 1800-tallet meldte jeg meg likegodt på der også.

Mansfield Park er historien om ti år gamle Fanny Price som flytter fra de fattige foreldrene sine i Portsmouth  for å bo hos sine rike slektninger på fasjonable godset Mansfield Park. Sir Thomas Bertram skal sammen med sin kone Lady Bertram og sin søster Mrs.Norris som bor i prestegården like ved ta på seg oppgaven med å oppfostre Fanny, for å hjelpe sin søster som bor i fattige kår med mange barn og en mann som drikker mer enn hva godt er.

Mansfield Park, som i de andre bøkene til Jane Austen, handler om forlovelse og ekteskapsinngåelse. Det mest viktige for de unge kvinnene er å finne seg et passende parti, en som kan forsørge dem godt. Her i Mansfield park har Austen særlig fokus på forskjellene mellom fattige og rike i samfunnet, og disse forskjellene blir presentert ved den rike familien Bertram på Mansfield Park på den ene siden og  den barnerike og fattige familien Price på den andre.
Allerede på de første linjene i romanen setter Austen standarden for resten av romanen.

---

Miss Maria Ward fra Huntingdon, bemidlet med bare syv tusen pund, hadde for tredve år siden greid å dåre sir Thomas Bertram til Mansfield Park i grevskapet Northampton, og derved fått rang av baronetts hustru, med all den komfort og anseelse som følger med en staselig bolig og høy inntekt.

S.7

---

Onkelen hennes hadde fire barn som alle var eldre enn henne, kusinene Maria og Julia, og fetterne Tom og Edmund.  Før Fanny ankom ble det forventet at hun ikke var like pen som sine kusiner, hun kom tross alt fra fattige kår og når Fanny viste tegn til å mistrives, rett og slett fordi hun med det samme hun ankom savnet sin egen familie, var det kun Edmund som henvendte seg til henne og trøstet henne.

Slik skulle det også bli under hele hennes oppvekst på Mansfield park, tantene og kusinene passet veldig på å trykke henne ned og lot henne hele tiden vite at hun tross alt var heldig som fikk bo der sammen med dem, og selv om hun kanskje utad skulle være likestilt  med kusinene sine så var hun mer for en selskapsdame og en tjenstepike å regne. Hun måtte hjelpe dem med både brodering og skriving av brev, hun fikk anledning til å få seg utdannelse, og kusinene måtte til å begynne med alltid kommentere hvor lite Fanny kunne før hun kom dit. At det gikk an å kunne SÅ lite liksom.

Når Fanny har bodd der i noen år må Sir Thomas Bertram reise til Antigua for å ta seg av noen forretninger på plantasjen han eide og han blir værende der i over 1 år og det begynner å bli usikkert om han i det hele tatt kommer hjem igjen. Ikke lenge etter hans avreise ankommer søskenparet Henry og Mary Crawford og bosetter seg like i nærheten, og folket på Mansfield park begynner å omgås dem.  Dette gjør tilværelsen mye mer livlig enn den har vært på en stund, Mary er først ute etter å innynde seg hos den eldste av Bertramsønnene, Tom, siden det er han som blir den mest formuende av brødrene, men når hun merker at han overhodet ikke ser ut til å bry seg om henne vender hun blikket mot Edmund. At Edmund skal ordineres og bli prest er noe Mary ikke helt kan forstå at han vil, og hun klarer ikke å la være å komme med sarkastiske kommentarer til ham om dette. Kanskje ikke det smarteste valget om hun vil innynde seg hos ham, men etter hvert får Edmund et godt øye til henne også. Dette er noe han snakker en del med Fanny om, som uten at han aner noe har begynt å få varme følelser for ham. Henry på  sin side er en skikkelig skjørtejeger og flørter både med Julia og Maria, som nettopp har forlovet seg med den velstående  Mr Rushworth.

Ikke lenge før sir Thomas kommer tilbake ankommer Mr. Yates Mansfield og han er en kamerat av Tom som liker å spille skuespill. Omstendigheter ville det slik at teatergruppen hans er spredt for alle vinder og snart kommer de på tanken om å lage et skuespill på Mansfield, «Kjærlighetsløfter» av Elizabeth Inchbald.  Dette er noe både Fanny og Edmund er i mot fordi de mener at det er noe sir Thomas ikke hadde likt, men noe motvillig lar Edmund seg etter hvert overtale av de andre. Sir Thomas kommer hjem og når han ser hvor pen Fanny har blitt blir han straks litt mer vennligstilt ovenfor henne.
Når kusinene hennes flytter fra Mansfield og hun blir den eneste unge damen som er igjen blir hun straks mer synlig for de andre og hun får delta mer i det sosiale liv. Og det er slett ikke alltid hun takler det like bra.
Når Henry som en stund har vært bortreist på nytt ankommer Mansfield er det med planer om å få Fanny til å forelske seg i ham, men Fanny lar seg slett ikke vippe av pinnen, selv ikke når han ordner det slik at broren hennes, William, som er i marinen blir forfremmet. Når hun blir stilt til veggs av de fleste rundt henne klarer hun å stå i mot, så kanskje hun slett ikke er så «tafatt» som hun enkelte ganger kan virke som.

---

Ubehag,uro og bekymring følte hun ganske visst, men med alt dette og mer til som krevde hennes tid og oppmerksomhet, var hun verken beskjeftiget og overflødig eller alene med sin uro; tvert imot var det behov for hennes tid og hennes medfølelse. Alle trengte henne fra tid til annen, og hun var trolig roligere til sinns enn de fleste.
Dessuten var det mye som skulle syes, og til det trengtes hennes hjelp. At Mrs. Norris ikke syntes at hun hadde noen grunn til å klage, kom tydelig frem i måten hun utbad seg den på: «Nei, hør nå her, Fanny,» utbrøt hun. «Dette er behagelige tider for deg, men du kan ikke vare vandre slik fra rom til rom og se på etter som du finner det for godt. Jeg trenger deg her. Jeg har strevd og slitt for å få til mr. Ruthworths kappe uten å bestille mer atlask, og nå syntes jeg du kan hjelpe meg med å montere den, Det er bare tre sømmer, det er gjort i en håndvending. Hadde jeg enda bare hatt hovedrollen å tenke på. Du har det fint, må jeg si, men om vi andre ikke gjorde mer enn du gjør, kom vi ingen vei.»

S. 158

---

Jeg har surfet litt på nettet etter at jeg leste ferdig boken, og jeg fant ut at det er mange der ute som ikke liker karakteren Fanny Price, nå er jeg kanskje noe farget av filmen jeg har sett men jeg likte Fanny jeg, både i filmen og i boken. At hun for noen kan fremstå som litt «tafatt» og kjedelig kan jeg på en måte forstå selv om jeg syntes hun hadde ben i nesen når situasjonen krevde det. Ikke vet jeg om hun hadde kommet lenger enn hun gjorde om hun hadde vært mer «rebell» av seg i oppveksten. Jeg opplevde ikke henne som irriterende selv om hun kanskje enkelte ganger med fordel kunne sagt fra. Men hva hadde det hjulpet? Nå er det jo også slik at det går riktig så bra med Fanny.

Jeg syntes slett ikke Fanny er kjedelig, hun liker aller best å være for seg selv på det kalde rommet sitt oppe på loftet, hun har et rikt indre liv som det heter, og hun setter stor pris på de mange samtalene med sin kjære fetter Edmund. Hun ser etter helt andre kvaliteter enn de andre kvinnene rundt henne så på den måten er det jo ikke rart at de ikke kommer så nær hverandre, skjønt hun får etter hvert et nært forhold til sin «rivalinne», Mary.

Det jeg reagerte mest på i boken og som ikke kom frem i filmatiseringen var at hun fremstod litt «stakkarslig» eller «sykelig», hun fikk kjeft om hun hadde vært ute og spasert for mye, eller hadde sittet for lenge på en benk i hagen uten nok klær. Virket som de fleste passet på at hun ikke «anstrengte» seg for mye slik at hun pådro seg hodepine eller ble syk på andre måter, de var nesten litt «sykelig» opptatt av helsen hennes.En av omtalene jeg kom over mente at den nedlatende behandlingen hun var oppvokst med bidro til at Fanny ofte var deprimert, noe som godt kan være og at det på den måten gjorde seg utslag fysisk. Ikke helt utenkelig når hun gjennom hele oppveksten kun har hatt en som viste omsorg for henne – Edmund. (Fant selvfølgelig ikke linken til den omtalen nå,men legger den inn her når jeg finner den igjen)
Det hadde vært interessant å vite hvor Fanny har fått sine prinsipper og gode moral fra, hun er både beskjeden og uselvisk, og ikke minst opptatt av å gjøre gode gjerninger, sånn sett er hun jo en sann heltinne.

I Jane Austens romaner er det alltid en lykkelig slutt for de som fortjener det vel og merke, så også her uten at jeg skal utdype det noe mer her. Men Fanny Price var med på litt av en klassereise, det er det ingen tvil om. De som opptrådte med falskhet og drev dobbeltspill som det var flere av her får også «lønn» som fortjent og det kan jeg like. Mansfield park er også den av Austens romaner som er mest kontroversiell, og her gjorde Austen noe hun ikke hadde gjort før. Hun samlet inn og skrev ned lesernes meninger og reaksjoner på boken i små brev som hun etterlot seg. Å vite hva leserne syntes om bøkene hennes var veldig viktig for henne. Hun gjorde dette også med Emma som hun skrev like etterpå. Hun fikk mange ulike reaksjoner på hovedpersonen Fanny Price og mange likte Henry og Mary Crawford best. (Info: Jane Austen – a life by Claire Tomalin)
Jeg var ikke av de som fikk sansen for Henry og Mary, jeg syntes de opptrådte overfladiske men så var det også slik de var oppdratt av sin onkel som var Admiral og hadde elskerinner i fleng og var ikke redd for at folk skulle vite om det. Og her beviser jo Fanny med sin væremåte at det slett ikke alltid at man tar etter dem som har oppdratt en, av og til blir det helt motsatt.

Merker at jeg kunne skrevet veldig mye om denne boken for den har tydeligvis engasjert meg veldig, om det er den forskjellsbehandlingen som gjorde det er ikke godt å si. Som du kanskje allerede har gjettet så likte jeg boken veldig godt og kommer nok til å plukke den opp igjen enda en gang i fremtiden. Det var enkelte partier av boken som var litt langtekkelig men for det meste så koste jeg meg med boken.

Liker godt Jane Austens beskrivelser av både miljø og landskap, og ikke minst hvordan verden var da hun levde. Hun gjør det på en humoristisk og ironisk måte, slik at en tar seg i å flire selv om det kanskje ikke passer seg, som om når Mrs. Norris snakker nedlatende til Fanny. Mrs. Norris må forøvrig være romanens mest usympatiske karaketer. Austen er heller ikke alltid nådig i sine beskrivelser av samfunnet. Som sagt så var dette min tredje Austen bok og jeg ser frem til å lese flere om ikke så lenge.

Anbefales!

Andre bloggere om Mansfield Park:

Ebokhylla mi
Melusineplace
My first, my last, my everything
Boktanker

---

Forlag: Aschehoug
Original tittel: Mansfield Park
Norsk tittel: Mansfield Park
Forfatter: Jane Austen
Oversetter: Merete Alfsen
Format: Innbundet
Sideantall: 477
Utgitt: For første gang i 1816
Min utgave: 2003
Kilde: Fått i gave fra Marianne

Forfatter

Jane Austen ( 1775-1817) var en britisk forfatter. Hun var datter av en prest og vokste opp sammen med foreldrene, fem brødre og en eldre søster. Allerede som veldig ung begynte Jane å skrive, inspirert blant annet av Shakespeare og  engelsk romankunst. Hun skrev historiene sine på små lapper som hun gjemte ved sybordet, og en del ble skrevet i brevform til familien. I tillegg til Fornuft og følelse (Sense and sensibility) har hun skrevet Stolthet og fordom ( Pride and Prejudice 1813) ,Mansfield Park 1814,Emma 1815, Northanger Abbey 1818 ( utgitt etter hennes død) ogOvertalelse ( Persuasion 1818, utgitt etter henne død) Romanene hennes er klassikere i britisk litteratur og hun skrev om den engelske overklassen  på landet, og de kretser rundt de samme temaene, kjærlighet, ekteskap og familieforhold.

HILSEN BEATHE