Jeg har nettopp hatt mitt første møte med forfatterskapet til Helga Flatland, og på forhånd visste jeg at hun er populær blant lesere for sin trilogi. En god del har lest den nye boken før meg og skrevet omtaler av den som jeg ikke har klart å holde meg unna, så jeg har ikke unngått å få med meg at de som har lest den hittil har lovprist den. Jeg er ikke sånn at jeg får høyere forventninger til en bok fordi jeg leser mange begeistrede ord om den, for som oftest klarer jeg å «nullstille» meg og går bøkene i møte som om jeg ikke har lest noe  om dem i det hele tatt på forhånd. Da slipper en i hvert fall å få skyhøye forventninger til en bok man ender opp med ikke å like, eller like bare sånn passe.

Når jeg var på Ashehougs høstmøte her i Bergen tidligere i høst var Flatland der å leste fra boken sin og da hadde jeg allerede sett meg ut denne boken som en av de etter hvert mange norske bøkene jeg har lest i år som forberedelse til bokbloggerprisen 2015.

Helga Flatland er en forfatter jeg har vært nysgjerrig på lenge og det er fint å endelig ha lest noe av henne, og det gjør jo ingen verdens ting at jeg begynte på hennes nyeste bok selv om jeg er en som egentlig liker å lese bøkene til forfatteren i den rekkefølge de er gitt ut, uavhengig om det er en serie eller ikke. I samtidsromanen Vingebelastning retter Flatland blikket mot dagens diagnosesamfunn.

Andreas, som er romanens hovedperson er 30 år og fra Skien. Han er samboer med Hanna som han traff like etter at han begynte å studere på Blindern. Han har mastergrad i medievitenskap og jobber i et kommunikasjonsbyrå. Hanna jobber i NRK og er meget opptatt av å klatre på karrierestigen, noe Andreas ikke er.

Etter en ulykke hvor Andreas havner på sykehus og mens han er der gjør legene noen observasjoner av ham, og mener han bør undersøkes for sin psykiske tilstand. Fastlegen henviser han til DPS hvor han må gjennom en utredning hvor det etter hvert kommer frem at han har klinisk depresjon og må starte et behandlingsopplegg hos psykolog som varer i seks måneder.

Andreas er avhengig av rutiner og har så lenge han husker hatt noen tvangsritualer som han gjør for å ha mer kontroll på seg selv i stressende situasjoner, men har aldri sett på de som et problem, men når han får diagnosen omfavner han den.

---

 

Det er tross alt svigermoren hennes, hun burde ikke like henne engang, i det minste burde hun føle et snev av konkurranseinstinkt og behov for å markere eierskiftet. Men moren min har på sin side gitt meg gladelig fra seg – kunne sikkert ikke vente – og Hanna har tatt ydmykt og takknemlig imot, som for å si at de godt kunne dele på meg, det er ikke måte på hvor hyggelig alt er, og jeg kjenner irritasjonen bygger seg opp mens jeg sitter slik og der ned i tallerkenen og nikker og prøver å svelge alt jeg har lyst til å si, men alt jeg svelger er spytt og vin, og ordene vokser seg bare større.

S.161

 

---

Romanen tar for seg tiden etter ulykken og når han har begynt i terapi hos psykologen Bjørnar, og i den forbindelse får vi som lesere tilbakeblikk til barndom, ungdomsår og tidlig voksen. Og vi møter kompisen Joachim som er hektet på dataspilling ( jeg måtte nesten flire litt siden min yngste sønn heter nettopp Joachim og liker veldig godt å sitte på rommet å spille dataspill), en Kristin som Andreas hadde en opplevelse med som skulle prege ham mer enn det han var klar over? En tilsynelatende normal oppvekst med normale foreldre ble plutselig ikke det i løpet av tiden i terapien?  De gav jo barna sine mye frihet og på den måten kunne det tolkes som de ikke brydde seg noe særlig, var for opptatt med seg selv og sitt, og at barna på den måten føler seg oversett. Også forholdet hans til samboeren Hanna ble satt kraftig på prøve i tiden etter ulykken.

Familien hans og Hanna mener han burde ta seg sammen,og det igjen gjør at Andras ikke føler seg forstått av sine nærmeste, og det kan virke som Bjørnar gir ham opp etter hvert også.
Det kan sikkert være vel og bra å gå i terapi men jeg undret meg på underveis om ikke det hadde vært bedre om Andreas hadde tatt opp igjen løpingen sin, og gått litt mindre i terapi? Rett og slett bare tatt seg litt mer i sammen. Kjente at jeg irriterte meg kraftig over den tafattheten hans.

 

Jeg må si at Helga Flatland leverer et solid stykke arbeid og det er ingen tvil om at hun er en dyktig forfatter, har et godt språk og jeg likte den litt humoristiske undertonen det var i denne romanen. Både hovedpersonen Andreas og de andre bipersonene fremstår som meget troverdig.
Flatland belyser et viktig og ikke minst aktuelt tema, det er mange som sliter med psykiske lidelser av en eller annen sort og det er sikkert ikke til å spøke med, og som denne romanen viser så er det slett ikke alltid like lett for de som er pårørende heller, å vite hvordan man skal forholde seg.

Jeg tok meg i å kjede meg litt når jeg var kommet litt over halvveis i boken uten at jeg kan sette fingeren på akkurat hva som gjorde det, kanskje det rett og slett ble litt for mye Andreas og hans tanker om hvordan ingen ser ham?  Ikke godt å si.

 
 

Andre som har lest og blogget om boken:

Elida
Anita
Ingalill
Tine

 

---

 

 

Forlag: Aschehoug
Tittel: Vingebelastning
Forfatter: Helga Flatland
Format: Ebok
Sideantall: 339
Utgitt: 2015
Kilde: Lånt på ebokbib

 

Forfatter

Helga Flatland er født i 1984 og er en norsk forfatter. Hun har gått på tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication, og har bachelorgrad i Nordisk språk og litteratur fra universitetet i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2010 med boken Bli hvis du kan. Reis hvis du må som ble belønnet med Tarjei Vesaas debutantpris.

HILSEN BEATHE