I sommer leste jeg den fine romanen Fornemmelse for slutten av samme forfatter og det var en velskrevet bok som jeg likte godt og jeg fikk lyst til å lese mer av forfatteren. Julian Barnes har skrevet en del bøker og det var spennende å lese nettopp denne boken han slo gjennom med i 1994. Jeg har lest boken som en del av mitt Manbooker/1001-leseprosjekt og her blir det to kryss siden den er på begge listene.

Flauberts Papegøye  er en roman om eller kanskje jeg skal si biografi om den franske forfatteren Gustave Flaubert som levde fra 1821 til 1880 og som stod bak den berømte boken Madame Bovary som forøvrig var forfatterens litterære gjennombrudd.

Vi møter den aldrende legen og enkemannen Geoffrey Braithwaite, og man kan trygt si at han er godt over gjennomsnittet interessert i den franske forfatteren, ja, man kan vel nesten kalle ham besatt.

 

Det er særlig jakten på en viss utstoppet papegøye det er interessant for Braithwaite å finne, den som Flaubert hadde på kontoret sitt  og som inspirerte ham  når han skrev novellen «Un cœur simple» eller på norsk «en enkel sjel»  som forøvrig ble til som følge av forfatterens korrespondanse med George Sand, en annen fransk forfatter. Sand rakk aldri å lese novellen og det gjorde vel heller ikke Flauberts modell for Fèlicitè- Julie som var barnepike for Gustave og bodde i huset like til hans død i 1880.

Madame Bovary  fikk mye  negativ oppmerksomhet når den kom ut i 1857 fordi den handler om en gift kvinne som er utro, noe man mente at det var helt utenkelig for overklassens kvinner på den tiden. Det gikk så langt at Flaubert ble stilt for retten på grunn av dette.

Selv om den berømte romanen blir nevnt i denne boken så er det den for meg helt ukjente novellen En enkel sjel som får mest oppmerksomhet i Barnes sin roman. Og i Braithwaites jakt etter denne papeøyen blir vi kjent med Gustave Flaubert og hans følelsesliv. Han fikk hjertet sitt knust en gang og dette gjorde at han aldri giftet seg, men hadde mange elskerinner og derav pådro han seg syfilis.

 

Han hadde i flere år et hemmelig forhold til en gift kvinne, og i et kapittel i boken dikter Braithwaite seg inn i hodet hennes og vi får «hennes» versjon til stor fornøyelse hos denne leseren. Jo lenger ut i boken man kommer jo lenger ned i Flauberts liv graver Braithwaite seg, og det er vel ikke til å unngå at også tankene kommer inn på hans eget forhold til sin egen kone og ikke minst hvilke valg hun tok mens hun levde. Kanskje det ble en slags følelsesmessig reise for han egen del like mye som en reise i Flauberts liv.

Braithwaite går på et tidspunkt i romanen til angrep på litteraturkritikere, noe som jeg syntes var veldig morsomt.

---

Min lesing kan kanskje være poengløs med henblikk på litteraturkritikkens historie; men den er ikke poengløs med henblikk på min egen nytelse. Jeg kan ikke bevise at de lege leserne nyter bøkene i noen sterkere grad enn profesjonelle kritikere, men jeg kan i hvert fall trekke frem en fordel vi har fremfor dem. Vi kan glemme. Dr. Starkie og hennes like er forbannet med hukommelse: De bøkene de underviser i og skriver om, kan kan aldri forsvinne ut av hjernen deres. De inngår i familien. Kanskje det er derfor enkelte kritikere utvikler en svakt overbærende tone ovenfor det temaet de tar for seg. De oppfører seg som om Flaubert,Milton eller Wordsworth var en eller annen kjedelig, gammel gyngestoltante som luktet harskt pudder, bare interesserte seg for fortiden og ikke hadde sagt noe nytt på årevis. Selvfølgelig er det hennes hus, hvor alle sammen bor uten å betale husleie; men likevel må man jo si,tja,dere vet det jo…..tiden?

Mens den vanlige, men lidenskapelige leser derimot har lov til å glemme, han kan gå sin vei, være utro med andre forfattere, komme tilbake og bli trollbundet igjen. Familielivet behøver aldri å trenge inn i forholdet, som kan være sporadisk;men når det er der, er det alltid intenst.

S.88

---

 

Den godeste Gustave Flaubert hatet blant annet oppfinnelser som jernbanen, han avskydde måten den smisket med folk på med sin fremskrittsillusjon. Han mente den ville bare gjøre det mulig for flere mennesker å bevege seg rundt, treffe hverandre og være tåpelig sammen som han sa.

Han hadde en liste over ting han avskydde ved den moderne sivilisasjonen ugjerninger: Jernbaner,bløtkaker, kongedømmer og giljotinen. Når han to år senere endret listen seg men jernbanen var fremdeles med.

Tanken slår meg ofte når jeg leser bøker, hvor mye av seg selv tar forfatteren med seg inn i bøkene h*n skriver? Og hvor mye av Flaubert selv finnes i bøkene han skrev? Dette er et av temaene som blir tatt opp i denne romanen. Smakebiten under kommer fra kapittelet i boken hvor Braithwaite er «inne i hodet» på Louise Colet,en av elskerinnene til Flaubert.

---

 

Gustave hadde en spesiell måte å snakke om de kvinnene han hadde hatt på. Han kunne huske en eller annen prostituert han hadde frekventert i rue de la Cignone: «jeg fyrte av fem skudd i henne,» skrøt han overfor meg. Det var den vanlige formuleringen hans. jeg syntes den var grov, men det gjorde meg ingenting: Vi var kunstnere sammen, skjønner du. Jeg merket meg imidlertid metaforen. Jo flere skudd du fyrer av i en person, desto mer sannsynlig er det at vedkommende ender opp som død. Er det det mennene vil ha? trenger de et lik som bevis på sin virilitet? Jeg har en mistanke om det det er nettopp det de trenger, og med smigerens logikk husker kvinnene å rope i henrykkelsens øyeblikk:» Å,jeg dør! Jeg dør!»

S.168

---

 

 

Om Braithwaite finner ut hvilken papegøye som er den rette til slutt? Tja, si det…..

Igjen har Julian Barnes skrevet en meget god bok og dette er en lavmælt roman jeg storkoste meg med og flirte godt av underveis. Det var utrolig kjekt å bli kjent med en forfatter på dette viset og jeg ser frem til å lese bøker han har skrevet, for jeg ble bare mer og mer nysgjerrig på forfatterskapet hans etter hvert som jeg leste. Jeg har ikke Madame Bovary men den har lenge stått på listen så kanskje det blir dens tur til å bli med hjem fra bokhandelen neste gang? Novellen En enkel sjel har jeg hatt liggende her uten at jeg helt har fått det med meg før nå, og den skal leses ganske så snart.

Jeg merker at jeg kunne skrevet side opp og side ned for her var det veldig mye fascinerende og interessant å snakke om og jeg anbefaler deg å lese denne godbiten om du ikke allerede har.

 

---

 

 

Original tittel:Flauberts` parrot
Norsk tittel: Flaubertd papegøye
Forfatter: Julian Barnes
Format:Pocket
Sideantall:228
Utgitt: 1984
Min utgave: 2003
Kilde: Fått av Elida

 

Forfatter

Julian Barnes er født i 1946 og er en britisk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1980 og slo gjennom i 1984 med Flauberts papegøye-  en bok han ble nominert til Bookerprisen for.Han har flere ganger senere vært nominert til bookerprisen og i 2011 vant han med Fornemmelse for slutten. Forfatteren har skrevet tilsammen 11 bøker.

 
 

 

HILSEN BEATHE