Boken starter med at Corrado Manin, eller Corradino som han kalles løper for siste gang gjennom venezias gater og året er 1681. Han må avlevere noe til sin hemmelige datter Leonora som er på et barnehjem for foreldreløse barn  ved Pietà-kirken etter at hennes mor Angelina døde i barsel.

Flere hundre år senere reiser en kvinne tilbake fra London til sin fødeby, Venezia etter en skillsmisse. Nora Manin, eller Leonora som er hennes Italienske navn som også har meget kunstneriske evner vil gjøre som sin forfader Corradino, å jobbe som glassblåser.
Da hun ganske snart får jobb som lærling i en av glasshyttene på Murano, men ganske så snart skulle det vise seg at ikke alle var like forøyd med den avgjørelsen…ikke når de fikk vite at hun var etterkommer etter den verdenskjente Corradino.

Det var en leilighet i øverste etasje i et stort,nedslitt hus som åpenbart en gang hadde vært svært fornemt.Selv om det ellers var modernisert,ble hun gledelig overrasket over å få øye på den opprinnelige trappen som forbandt leilighetene, nå atskilt fra hallen med stygge branndører. Trappen var storslått og vakkert utskåret. Leonora la en hånd på den flassende, turkise malingen. Da den og forgyllingen var ny, hang det familieportretter på veggene og stirret ned på tjenere og herskap som gikk opp og ned? Som om hun hørte et svakt ekko sa hun: Corradino?

Nora treffer politibetjenten Alessandro som hun forelsker seg hodestups i, samtidig blir hun veldig hektet på å finne ut om sin forfader Corradino og et detektivarbeid uten like blir satt i verk.
Boken veksler mellom Corradino på 1600 tallet og Nora i nåtiden.

Dette var mitt første møte med Marina Fiorato`s bøker så naturlig nok var jeg spent på om dette var noe for meg. Dette var en meget velskrevet og herlig bok, med litt spenning og selvfølgelig en dose romantikk. I boken får man et innblikk i hvordan livet i Venezia var på 1600 tallet og man fulgte Corradinos kamp for tilværelsen da han som liten gutt ble foreldreløs etter at en i familien hadde angitt faren hans til «Timannsrådet» med det til følge at hele hans familie ble utslettet. Han gjemte seg i glasshytten til Giacomo del Piero, som senere tok Corradino i lære som sin egen sønn. Man får vite en del om glassblåser yrke og forfatteren formidler på en slik måte at det er som en ser disse vakre glasstingene i de fineste farger for seg som om man selv er tilstede når de blir laget.
Boken skifter som sagt mellom 1600 tallet og nåtiden og det får hun til på en glimrende måte syntes jeg, det er som jeg hadde hatt lyst å være tilstede og fulgt både Corradino og Nora på nært hold.Nora var mer hektet på og følte mer tilknytning til sin forfader som levde for flere hundre år siden enn det hun var til å finne ut om sin egen far Bruno, kanskje det hadde noe med det røde hjertet hun bar rundt halsen, det samme hjertet som Corradino hadde laget og gitt til sin datter Leonora den siste gangen han møtte henne for flere hundre år siden
Boken skildrer Venezia og Murano på en slik herlig måte at jeg får lyst til å reise dit med det samme for å besøke glassblåserne på Murano.
Dette er en lettlest og velskrevet bok som til tider er så spennende at man ikke kunne lese fort nok for en ville så gjerne se hva som skjulte seg på neste side. Dette er en bok jeg absolutt kan anbefale!

Andre bokanmeldelser av denne boken:

Ninaforfatter