Tittel:Ingen av oss kommer tilbake-Forfatter:Torborg Igland-Format:Heftet-Sideantall:50-Utgitt:2025-Kilde:Reklame/ leseeksemplar tilsendt fra Kolon forlag

STERKT OM BARNDOM I EN UTRYGG TID

Det siste halve året har jeg slitt med en lei lese-sperre og i den forbindelse har jeg begynt på en rekke bøker i ulike sjangere i et håp om at det skulle gå over, for det satt veldig lenge i denne gangen. Poesi-bøker er blant bøkene jeg har prøvd meg på og det ser ut til å fungere. Nå er det ikke slik at det har vært full stopp på lesingen, men for meg som er en storleser blir det lite å lese toppen 3-4 bøker på en måned. Torborg Igland sin diktbok,Ingen av oss kommer tilbake, som jeg skal snakke om i dag, er den eneste boken jeg leste i oktober, da er det bra at det var en diktbok som gjorde skikkelig inntrykk på meg for det er en solid diktdebut Igland leverer her. Nå har Torborg Igland vært forfatter lenge og har skrevet både barne-og ungdomsbøker, men dette er hennes første bok for voksne.

Allerede på første side så treffer ordene hennes meg, og jeg forstår ganske raskt at dette blir sterk lesing.
Hver natt drukner jeg i drømmer / om barn som forsvinner / om brennende hus/ og om vegger av vann
Jeg tar mine første skritt/ i dette vannet, denne ilden / Jeg ser tunge fugler og fly/en fylt himmel over meg

I all hovedsak handler diktene om barndom og det å skulle oppdra barn, ha omsorg for det og vise det støtte. Gjøre det best mulig rustet til å takle verden når det vokser opp og skal klare seg selv, men barnet i disse diktene blir sjelden helt fornøyd og jeg-et må ofte kjempe en kamp med henne. Det både klores og rives, og det klamrer seg fast og det klatres i høye trær.
Om jeg-et er barnets biologiske mor vites ikke men hun har uansett inntatt en morsrolle ovenfor henne og lærer henne forskjellige ting som kommer innunder omsorgsrollen, som å ikke være redd for hunder eller lærer henne hvilke planter som er spiselige.

Om jeg-et noen ganger kjemper med det lille barnet innenfor husets fire vegger så er det ikke den eneste kampen som foregår for det nevnes til stadighet en pågående krig hvor det skytes og bombes og om kvelden må hun vaske barnets knær som er hvite av støv. Det ble spesielt å lese denne boken for første gang dagen etter at «freden» kom til gaza, hvor Israel etter noen timer begynte å bombe atter en gang.

Jeg føler det er noe primitivt over tilværelsen deres og det snakkes om noen husdyr man skal ta vare på, men jeg får aldri følelsen av at dette er en moderne gård hvor det finnes alt mulig av hjelpemidler. Først tenkte jeg at dette var en bok med handling fra tidligere tider, men så slo det meg at de kanskje bodde i en flyktningeleir. For et sted lager jeg-et til et lite hjem til dem, med tak av tynne blikkplater. Jeg mistenker at de kanskje blir boende der en god stund, for den lille jenten vokser en del og hun skal glemme hva fred er/ og hvordan hun bruker sko.

Dikt leses alltid flere ganger og siden det var noen uker siden sist, leste jeg gjennom boken en tredje gang før jeg begynte på omtalen. Og det hender at jeg fokuserer på ulike dikt for hver gang jeg leser dem, men denne gangen var det de samme diktene som hver gang gjorde inntrykk på meg. Det er kanskje ikke så rart siden hvert eneste av diktene gjorde mer eller mindre inntrykk på meg. Jeg fikk lyst til å dele et av diktene i sin helhet, et jeg likte ekstra godt og som grep meg veldig.

Vi er seks kvinner her
Den første samler alle barna
og skjuler dem i et skap
Den andre stiller seg
på en talerstol og sier:
Hvilke ruiner skal vi bygge på?
Den tredje bygger altere og offergroper
Den fjerde faller på kne for å spare en datter
Den femte føder sønner
av mordere og gir dem navn
Den sjette gjemmer seg på taket av et hus
og tar ladegrep

Diktet fikk meg til å undre meg over om disse kvinnene som lever der, blir voldtatt av mennene og satt barn på. En typisk ting som skjer i en krigstid og jeg fikk veldige assosiasjoner til samtiden hvor til og med veldig unge politiske ledere vil at man skal bære frem et barn selv om det ble omfanget forbindelse med en voldtekt. Det er nok ikke helt det forfatteren hadde tenkt med denne samlingen,bare tanker jeg gjorde meg underveis. Samtidig er dette bare en av de tingene som viser hvor høyst aktuell denne samlingen er for nåtiden, ikke minst med krigene og det urolige verdensbilde vi ser, men også på et mer nært og personlig plan. Det er vel ikke akkurat en beredskaps-diktsamling dette, men jeg fikk likevel litt beredskapsvibber underveis, noe som også er svært aktuelt i vår tid.

Det er en forholdsvis kort samling på 50 sider. Det er enkeltstående dikt som kunne stått fint alene, men samtidig er det et fortellende langdikt som bindes sammen av noen ord som stadig vender tilbake, som «den svarte fuglen» eller «soldaten» for å nevne noen av dem, ord som gir leseren beskjed om at det ikke akkurat er lystig lesing dette. Likevel finnes det litt trøst her også og ikke minst tid for nye begynnelser.

Veldig mange av diktene gjorde som sagt sterkt inntrykk på meg, og når det gjelder tittelen tenker jeg at det kan ha med selve barndommen som vi alle mister etter hvert som vi blir voksne, men kanskje aller sterkt er det å tenke på alle de barna som opplever krig og kanskje ikke har opplevd annet enn det. Et enormt tap selv om de skulle komme levende fra krigen.
Likte grepet forfatteren har gjort med at den voksne, moren, eller omsorgspersonen, er jeg-et i diktene samtidig så er det barnet og dens barndom og hvordan den forløp seg jeg som leser sitter igjen med mest tanker om. Jeg håper at Igland skriver flere diktsamlinger for dette var veldig bra.

DIKTSAMLINGEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

Forfatter

Torborg Igland er født i 1967 og er en norsk barne- og ungdomsbokforfatter. Hun jobber som førstelektor i medievitenskap på journalistutdanningen ved NLA Høgskolen i Kristiansand. Hun har tidligere jobbet som journalist i Grimstad Adressetidende og Fædrelandsvennen, har vært festivalsjef for Ibsen- og Hamsun-dagene, og har skrevet bøker for barn og ungdom. Diktboken Ingen av oss kommer tilbake (2025) er hennes første bok for voksne. (kilde:Kolonforlag.no)

HILSEN BEATHE