Tittel: Ung mann vil ut-Forfatter: Edvard Hoem-Format: Innbundet-Sideantall:243-Utgitt: 2024-Kilde: Reklame / leseeks fra Oktober forlag

NYDELIG OG VAKKERT OM EN SVUNNEN TID

Det tok sin tid men nå er jeg endelig i gang med forfatterskapet til selveste Edvard Hoem, og jeg må si at det ble et veldig godt første møte for dette var veldig, veldig bra. Når jeg sier første møte så er det en sannhet med modifikasjoner for jeg lyttet til Felemakaren for et par år siden uten å vite at det var nest siste bok i slektskrøniken, så en liten forsmak hadde jeg fått på forhånd.
Mangler kun nevnte Felemakaren for å ha den komplette serien om Hoem-slekten. Og etter å ha lest Ung mann vil ut,så ser jeg virkelig frem til å lese slektskrøniken og annet han har skrevet.

Der han tidligere har skrevet frem slektens historie har tiden kommet for å ta fatt på sin egen historie, for det er forfatteren selv som er den unge mannen som gjerne vil ut i verden.
Handlingen i romanen er lagt til perioden 1960-1969, når den unge Edvard, odelsgutten på Hoem-gården på Fræna, bare 14 år gammel i 1963 flytter til Molde for å gå på realskole og senere gymnaset. Han får leie et hybelrom i en trevilla i Langmyrvegen og det var en noe skamfull gutt som flyttet hjemmefra for aller første gang.

Først ved midnatt trør eg inn i det gamle huset mitt,der det er så lyst at eg ikkje treng tenne lamper. Eg fyrer på peisen og blir sittande tankefull til langt ut i dei små timar.
Så vaknar eg igjen til morgonsol og fuglekvitter. Etter frukost set eg meg ved skrivebordet. Kva skal eg der no? Var det ikkje eg som skulle slå med ljaå? var det ikkje eg som skulle beise? No sit eg her igjen, som om ei usynleg hand tvinga meg.
Da er det eg ser meg sjølv ved skrivebordet på min første hybel i Molde for meir enn seksti år sidan og høyrer meg seie høgt:
-This is a book! This is a desk!
Eg var fjorten år gammal. Eg var lys blond i håret, hadde fått dei første kvisene, og kanskje var buksene mine ein tanke for korte, for eg voks fort. Seksti år er gått, men det er ingen avstand mellom den unge mannen og meg.

Han skammet seg litt over at han kom fra et noe stakkarslig småbruk og prøvde å skjule hvor han egentlig kom fra, la om dialekten så godt han kunne. Gudstroen han hadde meg seg hjemmefra holdt han også for seg selv.
Den unge Edvard visste ganske tidlig at han ikke ville bli bonde slik det ble forventet av ham og slo tidlig fast at det var forfatter han skulle bli.

Vi følger ham gjennom årene han går på skole og møter vennene hans, blir vitne til at hans politiske interesse våkner til liv, en stund blir han ganske så radikalisert, godt hjulpet av tremenningen hans, kalt Frenden. Hans interesse for litteratur har alltid vært til stede og Molde bibliotek blir et sted han til stadighet kommer tilbake til. Det samme med Kaffistova, hvor han møter vennene sine utenom skolen, for å snakke om politikk og litteratur.

Gjennom et vikariat i Romdals budstikke får Edvard i oppdrag og skulle hente selveste Tarjei Vesaas til et kulturarrangement i Molde, og det oppstår noen morsomme sekvenser når det viser seg at Vesaas ikke dukker opp dit han skal til rett tid og det ender med en heller adsurd samtale mellom Monica Zetterlund og Tarjei Vesaas på vei til arrangementet.

Et rørende portrett blir det når Edvard kommer i snakk med forfatter Ragnvald Skrede og omtrent inviterer seg selv til et nytt møte året etter for at poeten skal se over diktene han selv har skrevet. Og beskrivelsene av reisen bort til Oslo, hvor han omtrent ikke hadde noen penger var veldig rørende. Med seg i bagasjen hadde den unge forfatterspiren manuset til det som ble hans debut som forfatter,diktsamlingen Som grønne musikanter.

I Ung mann vil ut skriver Edvard Hoem frem et nydelig, sårt og til tider litt vemodig bilde av en ungdomstid preget av både lengsler og ambisjoner. Om å være i sterk tvil og innimellom bukke under for press utenfra,noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at man som ung skal finne sin plass her i verden, og da står man kanskje ikke støtt i hvem man er til en hver tid. Denne usikkerheten og tvilen som ofte preger en i denne alderen syntes jeg kommer vel godt frem.

For en nydelig roman dette var! Jeg storkoste meg gjennom hele boken, nøt hver side og hver eneste setning. Nøt det til tider veldig poetiske språket. Likte også veldig godt de sekvensene som tok for seg hvordan situasjonen var hjemme på gården, hvor moren tok seg av alt som hadde med stell av hus og hjem og gården å gjøre. Og at hun tok seg av svigerfaren når han ble gammel og syk. Laget mat til sønnene sine som bodde i byen for å gå på skolen, stod på døgnet rundt for at familien skulle ha det bra. Må si jeg fikk skikkelig sansen for moren hans. Likte selvsagt å tilbringe tid med den unge Edvard gjennom hans ungdomstid òg. Litterære referanser er alltid like kjærkomment i bøker, så også her.

Om du leser sitatet jeg har lagt ved vil du se at romanen er lagt opp slik at man får se ørsmå glimt av den aldrende Edvard som skriver frem den unge versjonen. Enkelte ganger husker han ikke alle detaljer helt og det tenker jeg er helt greit og ikke minst fremstår det meget troverdig. Hukommelsen kan innimellom spille oss alle et puss. Nå rett før jeg publiserte denne omtalen leser jeg Vgs anmeldelse av boken, og der skriver anmelder at denne boken ikke er et godt sted å begynne, men det er jeg ikke enig i. Tenker at dette er et utmerket sted å begynne og er de andre bøkene hans mye bedre enn dette så har jeg utrolig mye godt lesestoff i vente.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER ALLER VARMESTE!

Forfatter

Edvard Hoem er født i 1949 og er en norsk forfatter, dramatiker og poet for å nevne noe. Han debuterte som forfatter i 1969 med diktsamlingen Som grønne musikanter. Siden har han gitt ut en rekke bøker i ulike sjangere som dikt,skuespill,romaner,essay og biografier. Hoem har fått en rekke priser for sitt arbeide og har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fire ganger. I 2019 fikk han Brages hederspris og i 2021 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden «for framifrå innsats for norsk litteratur og kulturarv».

HILSEN BEATHE