Tittel:Eg vel meg eit sidespor-Forfatter: Benedicte Rydland Hareide-Format:Innbundet-Sideantall: 58-Forlag:Lyrikkforlaget-Utgitt: 2023:Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra forfatteren

NYDELIGE OG VEMODIGE DIKT

Benedicte Rydland Hareide er en ny forfatter for meg, og når jeg ble spurt om jeg ville lese den nyeste diktboken hennes, Eg vel meg eit sidespor, takket jeg ja. Hun har fra før av skrevet diktboken Mjuk som Pannacotta, og etter å ha lest denne så er den første boken hennes satt på den lange lese-ønske-listen for denne likte jeg godt.

Det første som slo meg når jeg leste diktene hennes for aller første gang var at de er fulle av nydelige naturskildringer og de går nesten som en slags rød tråd gjennom hele. Det er mye sorg og vemod i mange av disse diktene, og de er nære og personlige. Alle diktene er forholdsvis lange, og ikke alle traff meg like mye, men slik er det gjerne når en leser dikt og jeg tenker det er helt greit. Mange av diktene berørte meg veldig og jeg skal dele et par av disse med dere i dette innlegget.

Diktet som heter Mormor er aldeles nydelig og det fremstår nærmest som en liten fortelling, noe flere av diktene i samlingen gjør.

Ikkje legg deg før eg kjem heim.
Det sa eg til deg i farta før jeg fòr ut og var ung.
Og du la deg ikkje, sat nok gjespande i stolen,svikelaus.

….(….)….
Og det var som i går og det vart som i morgon,
og aldri la du deg før praten min stilna.
Det var ingen ungdomsdrama du ikkje forstod,
sjelekvalar som mørke vegar i tenåringssinnet.
Han som ikkje ville ha meg og han som ville ha meg for
mykje.
Ikkje legg deg før eg kjem heim.

….(…)…

Ein dag var du sliten,no ville du reise,og du fòr,
og eg veit du fann han som du sakna så lenge,
og eg veit at du ventar på oss her nede,som flyttar frå fjord
til fjord.
Og når den dagen kjem, så reknar eg med at du vakar med
meg igjen.
no har eg eit liv å fortelje deg om,
og eg lovar å lytte til deg òg iblant,
til soga frå Sunnholdlandsliv.
Så ikkje legg deg før eg kjem heim.

Nydelig dikt om denne kvinnen som savner sin kjære mormor, jeg har ikke delt hele,kun deler av det. Det er noe litt trist eller vemodig over dette, og som berørte meg veldig.

Et annet dikt som traff meg veldig begge gangene jeg leste var det som heter Tre tusen meter.

Han eine står på basecamp og kikkar opp på det
høge fjellet som skjer seg veg inn i himmelen.
Han andre står framfor huset og ser gata forsvinne
i det fjerne.

…..(…..)…..

Han eine fylgjer ryggen til han som leier an
og set den eine foten framføre den andre.
Han andre stør stør seg ein augneblink til ein stolpe,
lèt som om han sjekkar noko på mobilen.

….(…)….

Han eine klatrar opp dei siste metrane,
svimlande høge og nifse.
Han andre fylgjer handlelappen med
ristande hender og vonar at ingen ser.

Han eine vert møtt med applaus
og klem når siste meter er tatt.
Han andre betaler og får seg eit smil frå dama i kassa.

….(….)…

Det ligger mye i dette diktet syntes jeg. Om kamper vi mennesker innimellom må ta og han som klarte turen til butikken var sikkert like stolt som han som stod på toppen av det høye fjellet. Begge mennene presterte og kom seg forbi hindere på veien,begge nådde et mål de hadde satt seg. Jeg heiet på begge men kanskje aller mest han som gikk på butikken.

Avslutningsvis vil jeg dele noe fra titteldiktet,Eg vel meg eit sidespor.

Eg vel meg eit sidespor.
Eg smyg meg under tette graner og er ute av syne,
ute av syne for alle dei som vandrar ivrig den breie stien
mot mål.

Dei som trufast fylgjer banda,livredde for å miste vegen.

Medan eg må sjå ned for å ikkje snuble i røter og glatte
steinar.
ja,sjølv opp glatte berget, eg bøyer meg under berghamrane
og lèt vatn drype med i nakken,
og stryk nevane mine mot bjørkestammene og kjenner at
dei er mjuke og kvite,ru og svarte.
Eg lyttar etter rovdyr,kvistar som knekk, berre ein rev.
Det finst ikkje menneskelyd i ville skogen.

…..(….)…

Og når ein sidesporvandrar som meg møter ein annen på
eigne vegar,så nikkar vi stumt og skil lag.
Dei kaller det dyretrekk,desse stiane som ikkje fører nokon
stad,
men det er vi,
sidesporvandrarane, som har sett dei,
sett desse fara.

….(….)…

Benedicte Rydland Hareide skriver forholdsvis tilgjengelige dikt, de er ganske tettpakket så en skal være opplagt når en leser disse. Det er som sagt mye sorg og vemod i disse diktene som blant annet handler om det å gå videre etter en stor sorg,om å stå utenfor fellesskapet og om det å stå opp for seg selv. Ha mot til å gå sine egne veier, og på mange måter er det en del livskunnskap i diktene. Jeg gleder meg til å finne denne frem igjen ved en senere anledning, dette er dikt som fint tåler å leses flere ganger, og jeg skal som sagt være på utkikk etter den forrige diktsamlingen hennes.

DIKTSAMLINGEN ANBEFALES!

Anita har også lest denne diktsamlingen og hennes innlegg finner du her!

Forfatter

Benedicte Rydland Hareide er født i 1963 og er fra Tromsø. Hun har tidligere jobbet som lærer ved videregående skole og har undervist i norsk historie,filosofi, samfunnsfag og religion. Hun debuterte som forfatter i 2022 med diktsamlingen Mjuk som Pannacotta.

HILSEN BEATHE