Tittel:Kvinnen og landskapet-Forfatter:Marja-Liisa Vartio-Oversetter/Gjendikter:Nøste Kendzior-Format:Innbundet-Sideantall:72-Utgitt på norsk:2004-Forlag:Solum Bokvennen-Kilde:Kjøpt

NYDELIG & SÅRT

I Anitas diktlesesirkel for juli skal vi lese noe fra utlandet eller en annen kultur, og i den anledning tok jeg turen over til vårt naboland Finland og den finske forfatteren og poeten Marja-Liisa Vartio. Hun fikk et kort liv for hun døde bare 42 år gammel, men rakk likevel å bli en av klassikerne innen finsk litteratur. Et av hovedtemaene i bøkene hennes er kvinners opplevelse av hjemløshet samt manglende bekreftelse på egen identitet,og som oftest erkjennes identiteten bare i sin negative form,altså som noe man ikke er.
Og ser man på oppveksten hennes hvor hun byttet på å bo hos henholdsvis mor og far etter at de ble skilt og dermed vokste opp i to ulike fylker så er det kanskje ikke så rart at hun til tider følte seg noe rotløs. Det er alltid kvinner som er hovedperson i bøkene hennes og alle er de på en eller annen måte på leting etter et sted å høre til.

Stilen hennes sies å være beslektet med finsksvenske Edith Södergran men gir også assosiasjoner til finsk folkediktning,og da særlig i utformingen av diktene. Typisk for finsk folkediktning er gråtevers,trylleformler,legender og ballader samt at tema er gjerne om sorg og ensomhet. Og etter å ha lest denne samlingen som innehar dikt fra de to samlingene hun i sin tid gav ut så er jeg enig i disse beskrivelsene for mye av dette finner man igjen i Vartios dikt. Hun skriver også mye om den finske naturen og landskapet, og ikke minst det sterke båndet det er mellom kvinnen og naturen.

Tre trær

Tramp i bakken og slå av elvene
som ondsinnet muld
presser inn i hælen
som en pigg,en svart pigg.

Du står der og ser på meg.

Er ikke skillen i mitt hår som melkeveien,
stille,tydelig og klar.

Du står der og ser på meg,
og tre trær står rundt deg.

Ved foten av det ene kaster en mann og en kvinne
blomster fra sine øyne og til hverandre.
Ved foten av det andre vender de seg fra hverandre
og lar asken renne mellom fingrene til jorden.

Men det tredje treet er høyest og tettest,
og under dets bladverk gjemmer to hjerter seg.

Da treet var ungt,kom en kniv,
skar hjertene inn,
da treet vokste,steg hjertene
stadig høyere i trestammen.

Du står der og ser på meg
og tre trær omkring deg bøyer seg susende mot meg.

Og et hav av marihånd bruste,
et hav av myrull bevet seg,
mange blomster knopper seg ved fingerspissene mine.

Hva om du trykket din hånd
mot min stillhet,
om mitt hår fløy for alle fire vinder,
hva om jeg reiste meg,beveget meg,
beveget meg med alt-

Gå vekk,se deg ikke tilbake,
ikke lytt til noe.
Bare havet,
havet i meg begråter sin horisont.

Jeg nevnte lenger oppe at det er typisk for finsk folkediktning å bruke gråtevers og det finnes en del gråt i disse diktene og noen av dem fremstår nærmest som klagesanger. Disse klagesangene blir også ofte brukt i finske bryllupssanger for å forberede bruden på de store endringene som skal skje i livet hennes. Og dette grepet tar Vartio i bruk i diktet som heter Bryllupet, bare at hun ved diktets slutt endrer sorgen til en slags styrke for kvinnen i stedet for at sorgen skal vedvare. Det er hvert fall slik jeg tolker det.

I døren inn til huset står du,brud.
Og savnet flommer over,vekker ut av øynene.
Her er et fremmed tak,et fremmed gulv,
og fra veggen åpner vinduene
blikket mot ukjent skog,mot et vann.

I døren inn til huset står du, brud.
Langt borte herfra,i ditt barndomshjem,
forlot du svalene i livlig kvitring,
forlot du barnlig lek på hjemmetunet,
forlot du latteren i gjerdestolpen
og de små sorgene i hagegangen.
og der sto blomstene og kikket etter deg
da du dro hjemmefra til dette sted.

….(……)…

For hver en dag er der en ende satt.
For hver en dans vil der en sol gå ned,
og ganske snart skritter du over tunet,
og vandrer over groblad og kamille.
og duggen gråter under dine sko
og griper finfingret om slørets fald.
Men enda en gang skal du bøye hodet
i alle retninger,mot luft,mot jord,
i retning brønnen må du ikke glemme:
At under brønnen finnes der hellig vann,
en hellig vannåre på hvert et tun.

Og vendt mot dansehuset står et skur,
der inne er sengen oppredd for en brud.
På bjelken henger svarte åklær tett,
og over sengen,se,et åkle hvitt.
Der kan du hvile dine trette føtter
når du tar kveld inntil din kjæres skulder
under en dyne som har mange farger.

Og gjennom ruten skinner månen ny,
over ditt hode slår den korsets tegn.

Vi treffer flere skikkelser fra bibelen i denne samlingen, både Magdalena,Maria,men kanskje ikke den Maria, Samson og Dalila for å nevne noen. I et av de diktene som gjorde størst inntrykk på meg nevnes herren, men som jeg skulle lære av etterordet er herren i diktet en representant for samfunnet eller omgivelsene, og det gir selvfølgelig mening. Jeg har lyst til å dele noen sitater fra dette diktet som heter Kransen.

Så øde og berglendt stranden,
havet dekket av store tåkeskyer.
Din bolig,Herre,ser vi ikke,
så langt fra oss r den andre stranden,
der du sitter
og stirrer ut over havet
slik vi herfra ser over dit.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne min tale.
for jeg er bare en ulærd hustru,
eller hvordan skal jeg føye ordene sammen,
på meg virker ingen jordisk lærdom:
om jeg griper sigden,rykker opp liet,
er alt ved det samme,gi eller ta,
jeg er ikke den som kan binde bygg i bånd,
prøver jeg meg på søm,
slår tråden knute og brister.

……(…….)…..

Når èn tåre faller fra dine øyne,
vanner et herlig regn våre åkre.
Bare èn tåre,Herre,
så lammet får vann,hesten får å drikke.

Du svarer ikke.
Stemmen min brister i gråt
Jeg gråter av sorg,over ditt seige hjerte,
her jeg står og bærer en krans.
Fra min bygds gråtende enger
bandt jeg den,Herre,til glede for deg.

Planen var å komme innom titteldiktet, Kvinnen og landskapet, som handler om en kvinnes kamp mot naturen hvor hun til å begynne med møtte motstand men hvor hun etter hvert fløt i ett med den. Dette rekker jeg ikke denne gangen for da er jeg redd dette hadde blitt et veldig langt innlegg, og uansett fint å ha noe tilgode til en eventuelt skal lese samlingen selv.

Vartios dikt har noe gammeldags over seg syntes jeg,sånn rent språklig. Samtidig som flere av diktene virker mer som drømmesyn og/eller fabler. En god blanding mellom virkelighet og noe mer nesten åndelig. Mange og nydelige beskrivelser av den finske naturen er alltid et pluss.
Som nevnt bruker hun gråten mye i diktene sine,men hun bruker den på flere ulike måter for innimellom er de en styrke og ikke svakhet.
I etterordet nevnes det tre dikt(som alle er å finne i samlingen) hvor forfatteren har byttet ut gråten med sukket, og sukket med vinden. I diktene er vinden et sakralt livsens pust,en kraft, en hvile, en treenighet- ikke av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, men av Moren, Barnet og en Sjelekraft som er mer enn vindpustet i kristen symbolikk. Og det er nettopp disse tre i tillegg til naturen som står sterkt i disse diktene og i forfatterskapet hennes generelt vil jeg tro. Når jeg så at Vartio var nær beslektet med Edith Södergrans forfatterskap ble veien til nærmeste nettbokhandel meget kort så jeg ser frem til å stifte bekjentskap med henne også, og jeg håper at flere av bøkene til Vartio blir oversatt for jeg kjenner at jeg vil lese det hun har skrevet. Og jeg håper at flere der ute oppdager forfatterskapet hennes. Sitatet under er hentet fra diktet Kvinnen og landskapet.

Det finnes ikke et steg, så lett et steg
at det ikke ville sette spor i meg

Jeg har selvfølgelig skaffet meg romanen som blir regnet som Vartios hovedverk,Fuglene var hans, som handler om to kvinner,prostinnen Adele og hennes tjenestepike Alma. Begge kvinnene er forlatte og boken tar for seg deres kamp for egen tilværelse og identitet i et bygdesamfunn.

Kvinnen og landskapet anbefales sterkt!

Forfatter

Marja-Liisa Vartio(1924-1966) var en finsk poet og forfatter. Hun skrev dikt,noveller og romaner hvor den romanen som regnes som hennes hovedverk, Fuglene var hans, kom ut i 1967. To av bøkene hennes er oversatt til norsk.

HILSEN BEATHE