Abortkamp-maktkamp av Susanne Kaluza(Redaktør)

NÅR KVINNERS RETTIGHETER BLIR ET FORHANDLINGSKORT I EN POLITISK MAKTKAMP

I fjor skulle vi ha feiret at det var 40 år siden vi fikk loven om selvbestemt abort her i Norge og 43 år siden abort ble avkriminalisert. Ja, det ble sett på som kriminelt å ta abort helt frem til 1975, og i 1967, samme året jeg ble født døde den siste kvinnen her til lands som følge av en illegal abort. Og dit vil vi ikke igjen.
På 1600 -tallet var det så ille her i Norge at kvinner som tok abort ble halshugget, og på begynnelsen av 1900-tallet var straffen tre år i fengsel for å ta abort.

Det ble ingen feiring i fjor for i stedet måtte vi ut i gatene igjen og kjempe for å beholde retten til å bestemme over egen kropp 105 år etter at Katti-Anker Møll skrev et legendarisk avisinlegg hvor hun krevde at «fosterfordrivelse» måtte avkriminaliseres.
Og dette fordi vi har folk i regjering som ikke var villig til å gi fra seg makten men som i sin flørt med Krf var villig til å gjøre det meste for å bli sittende, også rokke ved kvinners grunnleggende rettigheter til å bestemme over sin egen kropp.

Jeg håper virkelig at fjorårets kamper og de vi fremdeles må ta blir husket neste gang det skal stemmes over hvem som skal sitte som statsminister i Norge. For hva vil bli det neste de er villig til å ofre for å kunne sitte med makten?

abortkamp maktkamp

I denne boken har redaktør Susanne Kaluza samlet de aller sterkeste og mest viktige tekstene som kom frem i fjor høst hvor mange valgte å stå frem med sine fortellinger, både ukjente og kjente kvinner har vært med i bidra med enten synspunkter eller egne historier.

I sin nyttårstale sier Erna at norske kvinner må føde flere barn. Og det snakkes om av vi ikke vil ha et såkalt «sorteringssamfunn» hvor barn med ulike avvik blir valgt bort. Nei,jeg tror ikke det er så mange der ute som vil ha et slikt samfunn hvor det bare er de «perfekte» barna som blir født, men dette betyr jo ikke at det er greit at kvinner skal fratas retten til å ta et valg for seg selv og sin egen familie. Og det burde strengt tatt heller ikke være nødvendig at noen kvinner må ta den ekstra belastningen det må være å stå ovenfor en nemd og bli dømt til å måtte bære frem et barn man har kommet frem til blir en for stor belastning totalt sett for familien dette gjelder. Jeg vil tro at de aller fleste kvinner er i stand til å vurdere selv hva som blir mest riktig for dem, å tro at de ikke kan ta dette valget er å undervurdere dem. Give them some credit, Erna!

Det å lese disse fortellingene forsterker bare det jeg hele tiden har trodd, at ingen kvinner der ute tar lett på å velge bort barnet sitt. Det er en veloverveid vurdering hun har tatt med seg selv og sin familie, og hvordan i all verden kan noen tro at en nemd vet bedre enn kvinnen selv hva som blir det mest riktige for henne å gjøre ut i fra hennes og familiens ståsted? Og hvorfor skal kvinner som allerede er i en av sine livs mest vanskelige stunder måtte ynkeliggjøre seg foran en nemd fordi hun må forklare seg om hvorfor hun ikke kommer til å klare å ta seg av dette barnet på en forsvarlig måte? Jeg vil tro at den kvinnen tar valget sitt av kjærlighet til det barnet og ikke fordi det egentlig ikke er ønsket.

Vi har selvbestemt abort til og med uke 12, etter dette må man møte om i en nemd men man må ikke forklare seg etter det jeg har forstått og abort blir innvilget om det er sykdom hos barnet. En endring av loven vil føre til unødige belastninger for den gravide. En såkalt NIPT-test gir en gravid kvinne mulighet for en tidlig informasjon om alvorlig sykdom hos barnet og dette er en test som tilbys gravide både i Danmark og Sverige mens det i Norge er straffbart og kan føre til bøter eller fengelsstraff for den legen som måtte tilby denne testen. En test som kunne påvist sykdom på et mye tidligere tidspunkt og kvinnen kunne tatt valget sitt før 12 uke og dermed sluppet å møte i en nemd.
Jeg forstår ikke helt hvorfor denne ikke kan innvilges for norske kvinner også i større grad enn den gjør i dag, men da er man vel redd for at kvinner skulle tatt abort over en lav sko og nærmest gått inn for at man skulle ha et såkalt «sorteringssamfunn.»
Og vitner vel mer om at regjeringen ikke har særlig tiltro til den norske kvinnen.

En annen ting er jo at de som har barn med ulike diagnoser,skader eller lyter må kjempe en vanvittig kamp med NAV for å få innvilget det dem har krav på av stønader,tilrettelegging og andre ting,og slik det er nå så fjerner de jo den ene ytelsen etter den andre samtidig som de skal tvinge kvinner til å bære frem barn som de i etterkant skal måtte kjempe for rettighetene til. Forstå det den som kan.

Det var mange meget sterke historier her og jeg kan ikke med min villeste fantasi forestille meg hvordan en ytterligere påkjenning må være for dem som er midt oppe i det om det virkelig blir slik at man må forklare seg for en nemd for at dem deretter skal bestemme hvordan livet ditt skal være i etterkant. Som om man ikke er i stand til å ta egne avgjørelser.
I tillegg til historiene fra kvinnene som har bidratt så er det også en god del fagfolk, både gynekologer og leger som sitter i en slik nemd som uttaler seg i denne boken.
Jeg vil ikke trekke frem noen av historiene her, da tenker jeg at det er bedre at du leser selv, men jeg har lyst til å sitere litt fra innlegget til Signe Bonde Tusvik.

Vi liker å se på «The Handmaids tale» men vi vil ikke ha det slik. Et samfunn som ikke har trua på at du selv vil klare å ta et valg som passer deg og ditt liv, er ikke et demokratisk samfunn. Ja, vi kvinner liker frihet, men vi føder faktisk syke barn og er de fineste mammaene til disse barna, slik som Solfrid Grondahl var for sin datter i 40 år før datteren døde for et halvt år siden. Diskusjonen om abortloven er på et etisk bunnivå, skriver hun. Abortlover burde slett ikke behandles politisk i det hele tatt. Det burde være en menneskerett, mener jeg!

S.46

Dette er en sak som har engasjert meg og mange andre med meg,vi skylder både våre formødre som tidligere har stått på for våre rettigheter å kjempe videre til den dagen vi er i mål,men også våre døtre slik at de skal slippe å komme i en lignende situasjon i fremtiden hvor deres rettigheter blir truet slik våre har blitt det nå. Man kan ikke ikke bruke kvinners kropp og rettigheter som et politisk forhandlingskort!

De siste par ukene har jeg binget den morsomme politiserien «Brooklyn nine nine»(sånn er det å ligge med influensa og må ty til netflix) og i en av episodene ble det såvidt nevnt dette med «The handmaids tale» og det viser kanskje at temaet i boken/serien ligger langt nærmere virkeligheten enn vi liker å tro. Skremmende at vi kvinner ikke har full råderett over vår egen kropp når vi skriver 2019.

Det er mye som kunne vært sagt i denne anledning, og mer blir det «drøftet» i boken også som jeg ikke fikk plass til å ta med denne gangen. Egentlig burde dette være en unødvendig bok men dessverre så ble det slik at vi i fjor høst atter en gang måtte kjempe slik formødrene våre gjorde det og for å sitere Kaluza helt til slutt: Denne boken er en våpensamling klar til neste gang de må trekkes opp av sliren igjen. Samtidig er den en innstendig oppfordring til å fortsette kampen. For en ting er sikkert – angrepene vil fortsette. Og vi har ingen rettigheter å miste!

Inne på forlaget sine sider ligger det oversikt over alle som har vært med å bidratt med historier/tekster.

 

BOKEN ER ET «MUST» Å FÅ MED SEG OG ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!


Forlag: Res Publica
Redaktør:Susanne Kaluza
Illustratør: Jenny Jordahl
Format:Heftet
Sideantall: 168
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Redaktør

Banner-til-Nettsiden sk ok
Foto: respublica.no

Susanne Kaluza  (f. 1981) har i mange år vært en tydelig stemme innen spørsmål knyttet til kvinner og likestilling. Hun har tatt initiativ til en rekke kampanjer, som kampen mot reservasjonsretten i 2013 og 2014, Kryss Kvinner Inn i 2015 og Gå For Sumaya i 2018. Kaluza har vært leder i SHE, rådgiver i Trigger, redaktør i Kvinneguiden, journalist i Dagbladet og har i tillegg utgitt flere bøker. For arbeidet sitt har hun mottatt flere priser, blant annet som Årets Meningsbærende Redaktør.

 

HILSEN BEATHE

8 kommentarer om “Abortkamp-maktkamp av Susanne Kaluza(Redaktør)

    • Tusen takk for fine ord, Marianne Augusta! 🙂 Ja, det har du helt rett i og jeg må si at jeg ikke hadde trodd at man skulle kunne miste rettigheter, noe så grunnleggende som det å bestemme over egen kropp, det er skremmende.

      Liker

  1. Herlig! jeg kjenner kraften i ordene dine helt hit Beathe, og applauderer engasjementet ditt. Jeg er selvfølgelig helt enig i at det enkelte politikere får seg til å si, i det opplyste året 2019 er helt bak mål, og veldig skremmende.

    Liker

  2. Så flott at du har lest denne boken, jeg skal absolutt få den med meg snarest! Det er utvilsomt viktig å høre disse historiene, spesielt i disse tider, jeg kjenner et sinne strømme gjennom meg med tanken på at rettigheter som er hardt kjempet frem skal pulveriseres…

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..