For et par uker siden leste jeg den sterke romanen Kinderwhore av samme forfatter og den ble jeg så begeistret for at jeg umiddelbart lastet ned debutboken hennes.

Dette har jeg aldri fortalt til noen er en liten novellesamling på knappe 140 sider fordelt på syv korte noveller. Alle har det til felles at protagonisten på en eller annen måte er på siden av samfunnet og enten ødelegger for seg selv eller andre.

Edel er første novelle ut og her er jeg-personen sammen med en annen jente, Edel, men hun er også sammen med Fransen. Guttekjæresten og gjengen hans er voldelig av seg og går ikke av veien for å voldta noen om de skulle finne det for godt. Og allerede på første linje får vi ordene tittelen på boken er hentet fra.
Dette har jeg aldri fortalt til noen, og det tror jeg ikke Edel har heller. Det er mye jeg ikke har fortalt til noen. Jeg har prøvd ganske lenge å være ingen, og det må jeg si gikk etter planen. Edel trodde det var ufarlig å gjøre meg til hennes ingenting noen timer om dagen:mellom de nesten vindtette plankene i låven var vi jenter uten fortid, uten navn.
Hva skulle hun med navnet sitt uansett. Edel var det siste hun var.

Fransen er voldelig mot Edel, og etter hvert som novellen skrider frem får vi fortalt om en hendelse som skjedde når hovedpersonen bare var fjorten år. I nåtid svikter protagonisten når det teller som mest.

«Tausheten var det eneste plagget de ikke kunne dra av meg. De kunne tvinge meg til å åpne beina, men ikke munnen. Jeg har hørt at man skal snakke om sånne ting. Vrenge innsiden ut og rope «Se, her er sårene mine.» Her er riftene fra skjedeveggene og helt inn til hjertet blandet med to år gammel størknet sæd. Det var ikke noe for meg. Det var mange nok som så på når det skjedde, og de ventet på tur.»

 

I Alarm møter vi en ung jente som prøver å ta livet sitt med å svelge 50 Sobril men hun blir reddet i siste liten av ingen ringere enn ekskjærestens nye kjæreste. Jonathan valgte å bryte ut fordi han ville ha et mer normalt liv enn det han kunne få med jeg-personen som er rusmisbruker og mildt sagt ustabil.
Etter hvert prøver hun seg på en av medpasientene på psykiatrisk avdeling uten at det kan sies at dette lyktes. Og en kunne få bakeroversveis av ting hun kunne lire av seg.
Denne novellen hadde en del svart humor og var en av de novellene jeg likte aller best.

Småting handler om småbarnsmoren Ingvild som jobber på NAV og er saksbehandler på sosialkontoret. Men hun har noe hun virkelig sliter med, hun er nemlig kleptoman og stjeler nærmest hva hun kommer over og om hun tar fra brukerne så er ikke det så nøye. Denne damen var ikke helt god for å si det sånn, og jeg vil tro at det er mer enn en skrue løs oppe i topplokket der i gården.
Selv om denne var noe drøy så var den ingenting i forhold til flere av de andre i samlingen. Denne var også noe forutsigbar.

Bare ikke aleine handler om en ung alenemor som lider av kjærlighetssorg ovenfor barnets far som rømte til Køben når han fikk vite at hun var gravid. Han brydde seg ikke om at hun var en feit emo,og hun er overbevist om at han fremdeles elsker henne og vrenger på alt han sier til sin egen fordel. Deler av handlingen her var så drøy at jeg ikke helt vet om jeg kjøper det, men jeg lar det gå for av og til skjer det ting man ikke skulle tro gikk an. Men hvor er barnevernet når du trenger dem sier jeg bare.

Til slutten,så videre er eneste novelle hvor protagonisten er en mann. Han er kreftsyk og skal snart dø. Konen besøker ham på sykehuset men fremstår mildt sagt uinteressert og han bestemmer seg for å kjøpe seg en prostituert for å få litt nærhet og varme. Dette var en sår novelle men samtidig ikke fullt så brutal som flere av de andre og en av de jeg likte dårligst i samlingen.

Love,Leen er en sår novelle som gjorde intrykk på meg. Pia, som hovedpersonen heter er forelsket i venninnen sin,problemet er bare at hun er sammen med en gutt. Det ligger vel i kortene at det skjer ting som kanskje ikke burde skje.

Seierskyss er siste novelle ut og som et par andre av novellene tar denne også for seg et lesbisk forhold. Mina har  hatt et forhold til Vera som nå har funnet seg en guttekjæreste. Mina jobber som instruktør i et boksestudio og en dag kommer det en jente inn som minner henne om ekskjæresten.

Maria Kjos Fonn, det er bare å lære seg navnet med det samme og håpe at hun har mange flere historier på lager for dette er veldig bra. Hun har et fantastisk godt språk og selv om jeg ikke likte alle novellene like godt så er dette en veldig bra debut. Hun maner frem karakterer som alle på et eller annet vis er litt på utsiden av det som regnes for «normalt» og hun gjør det så rått, så ekte og så usentimentalt. Det er usminkede versjoner av disse karakterene vi får servert men samtidig kommer det en sårbarhet til syne som gjør vondt å lese. For det gjør vondt å lese tekstene hennes, de aller fleste av dem i det minste. Det er veldig mørkt med et lite snev av en svart humor og det er aldri å forakte.
De aller fleste protagonistene er lite sympatiske etter min mening men det blir aldri slik at jeg ikke tåler trynet på dem, jeg lider på en måte med dem selv om jeg ikke er enig med valgene de tar, særlig ikke de som går mest ut over andre personer.
Novellene gir så absolutt et troverdig bilde av hva unge mennsker sliter med og hvordan de møter verden selv om de aller fleste her handler litt på utsiden av det som regnes som «normalt».

Jeg fikk egentlig litt Ingvild H. Rishøi vibber når jeg leste noen disse novellene bare at disse er mye mørkere enn Rishøi.

Anbefales på det sterkeste!

 

Elisabeth og Åslaug har også lest.

 

---

Forlag:Aschehoug
Tittel:Dette har jeg aldri fortalt til noen
Forfatter: Maria Kjos Fonn
Format:Ebok
Sideantall:135
Utgitt:2014
Kilde: Leseeks på Kindle

Forfatter

Maria Kjos Fonn er født i 1990 og er en norsk forfatter og skribent. Hun har  blant annet studert allmen litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2014 med denne novellesamlingen som hun ble nominert til Tarjei Vesaas debutnantpris for,og fikk Aschehougs debutantstipend for. Tidligere i høst ga hun ut romanen Kinderwhore.

 

HILSEN BEATHE