Velskrevet roman om en dysfunksjonell familie!

Jeg har hatt denne liggende et par måneder etter at jeg vant den gjennom en konkurranse forlaget hadde på insta. Når jeg i går trengte litt lettere lektyre å ha ved siden av andre bøker jeg holder på med ble denne funnet frem  og det er jeg veldig glad for.

Dette er en kort roman på knappe 170 sider og har hele tre fortellerstemmer og består av tre «bøker».

Aller først får vi ta del i de brevene Vanda skrev til sin mann, Aldo, etter at han forlot henne og deres to små barn, Anna og Sandro, til fordel for en yngre kvinne. Året er 1974 når første brev blir sendt og det hele starter på denne måten: Siden du har glemt det, ærede herre, skal jeg minne deg på det: Jeg er din kone. Jeg vet du var glad for det en gang, men nå, helt plutselig, plager det deg. Jeg vet at du later som om jeg ikke eksisterer og aldri har eksistert, fordi du vil ikke gjøre en dårlig figur blant de kultiverte menneskene du omgås.

I denne delen får vi vite hvordan det er for Vanda  og barna når Aldo finner ut at han ikke kan leve uten denne Lidia som han har blitt kjæreste med. Det virker som han glemmer barna oppe i alt som skjer. Vanda på sin side prøver så godt hun kan å ta vare på barna så godt som mulig, men hun har det tøft og på et tidspunkt holder det på å gå skikkelig ille med henne. Til å begynne med heiet jeg på henne og tenkte, you go girl, men etter hvert så syntes jeg hun fremstod som skikkelig bitter på det som hadde skjedd og lite villig til å akseptere tingenes tilstand.I slutten av hennes del har det gått fire år siden separasjonen og han er villig til å møte barna igjen.

I  «bok» nummer to får vi Aldo sin versjon og det hele starter med at de som et gammelt ektepar i slutten av 70 årene kommer hjem fra ferie for å finne hele leiligheten rasert og katten deres Labes ( som forøvrig betyr fall, sammenbrudd, forfall) er forsvunnet. Når Vanda sover begynner Aldo og rydde, han kommer over noen gamle papirer, deriblant de gamle brevene Vanda sendte ham den gangen de var separert. Her får vi vite hvordan de hadde møtt hverandre som unge mennesker og de hadde giftet seg når de var veldig unge. Vi får hans versjon av både ekteskapet, før og etter separasjonen, forholdet hans til barna og til den yngre kvinnen han for en periode forlot familien sin for. Innblikk i hans barndom igjen hvor foreldrene var like skakkjørte gjør at jeg forstår hvorfor Aldo er som han er. Denne delen var den lengste av de tre «bøkene», hvorfor forfatteren valgte å gi ham som gikk det meste av plassen vet jeg ikke men kanskje han ville at leseren skulle få sympati med ham? Ikke godt å si…

Aller sist får vi Anna sin versjon og vi får et godt innblikk i hvordan foreldrenes oppførsel mot dem og ikke minst hvordan de var mot hverandre har påvirket for ikke å si ødelagt dem. Søskenparet er ute av stand til å ha et vanlig liv, men hvordan skal de vite hvordan et «vanlig» liv forholder seg? De er nå femti og førtiåtte år og er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Jeg ble i grunnen litt irritert på både Anna og Sandro over hvordan de kan oppføre seg i godt voksen alder, at uansett hvilken barndom de har hatt så er det ingen unnskyldning for oppførselen. Samtidig tenker jeg at de ikke har lært nok hjemme og at de ikke vet om noe annet.

Jeg fatter ikke hvorfor foreldrene orket å fortsette samlivet etter at de var fra hverandre i flere år og selv nå som jeg vet hvordan de hadde det i de femti årene de var gift så fortjener de hverandre egentlig ganske godt. Begge to er aller mest opptatt med seg selv og om de orker å leve et liv uten respekt for hverandre og med en hverdag full av krangler så vær så god sier jeg bare. Jeg forstår ikke hvorfor de velger denne løsningen for seg selv, men selv om jeg ikke ville tatt de samme valgene så betyr jo ikke det at andre ikke gjør det. På en måte kan jeg forstå dem, på en annen måte ikke. Det virket heller ikke som noen av dem var villige til å se ting fra den andre sin side og jeg prøvde underveis å få sympati med den ene parten, men jeg kan vel ikke si at jeg lyktes så veldig godt.

Dette var en velskrevet og fin roman om en noe dysfunksjonelle familie og som alltid undrer jeg meg på hvorfor de velger å bli, eventuelt kommer tilbake igjen om de har det bedre på egenhånd.  Men for dem det gjelder blir det av en eller annen grunn riktig å gjøre det, selv om det virker uforståelig for utenforstående. Det er som oftest ikke til barnas beste at foreldre holder sammen for deres del, men her var vel ingen av dem fullt ut tilstede for barna sine. Hun brukte dem i sitt eget manipulerende spill ovenfor ektemannen mens han ikke tok seg bryet med å bli kjent med dem og valgte å være totalt fraværende over flere år. Alle har de hemmeligheter som kommer for en dag før bokens slutt.

Dette er en fortelling om fire «ødelagte» mennesker og vi ser på smerten deres, noen har mer av den enn andre, men alle fire er skadelidende. Og jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg har medfølelse for dem eller om jeg liker noen av dem i det hele tatt.

Starnone er gift med Anita Raja, hun jobber som oversetter og det går rykter om hun kan være kvinnen bak pseudonymet Elena Ferrante og nettopp denne boken blir sammenlignet med romanen Svikne Dagar som kom ut her i Norge i fjor. Den fikk jeg definitivt lyst til å lese. Til neste år kommer boken hans Scherzetto ut på norsk og jeg har allerede notert meg boken.

ANBEFALES!

Forlag:Bazar
Original tittel:Lacci
Norsk tittel:Bånd
Forfatter: Domenico Starnone
Oversetter:Lisbet Resløkken
Format:Innbundet
Sideantall:171
Utgitt:2014
Min utgave: 2018
Kilde: Gave(fra forlaget)

Forfatter

Foto: Cappelendamm.no

Domenico Starnone er født i 1943 og er en italiensk forfatter,manusforfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1988 og har skrevet en rekke romaner. Det var med nettopp Bånd, eller Lacci som den heter på orginalspråket forfatteren fikk sitt internasjonale gjennombrudd.  Flere av romanene hans er kritikerroste og han har mottatt Premio Strega som er en prestisjefylt litterær pris i Italia.

HILSEN BEATHE