Det leses norsk om dagene og når jeg strengt tatt skulle ha lest flere romaner så dukker det opp den ene sakprosaboken etter den andre som jeg føler jeg bare må lese. Og selv om jeg får med meg mye av det som rører seg av nye bøker i bokverden så hender det både titt og ofte at bøker glir under raderen her hos meg likevel, da er det godt å kunne plukke opp tips hos andre bokbloggere.

Jølster Hotell er en fin om enn noe nedslitt bygning liggende i Vassenden i Jølster. Det har vært hotelldrift der helt siden 1880-tallet. I 2010 ble det et asylmottak og det var det like til februar nå i år da det ble bestemt at det skulle nedlegges.

I boken med det samme navnet med undertittelen historier frå eit asylmottak stifter vi bekjentskap med flyktninger fra blant annet Syria, Etiopia,Somalia, i tillegg til et par ansatte ved mottaket.

Da forfatteren skulle begynne på denne boken var hun selv på en plass i livet hvor hun følte seg som en fremmed, eller som om hun befant seg i en knust drøm etter noe. Hun hadde nettopp flyttet fra mannen sin men bodde fremdeles i samme bygd, likevel føltes det som langt borte.

Hun lurte på hvordan det var for flyktningene ved mottaket å komme til Norge og til Jølster. Ikke at hun har måtte flyktet på samme måte som dem men under oppveksten hennes flyttet de mye og bare i de årene hun gikk på barneskolen skiftet hun skole hele fire ganger. Ikke at det kan sammenlignes helt men hun vet hvordan det er å komme til et nytt sted, et nytt land…

Det er ikke til å stikke under en stol at alle de hun intervjuet kommer med sterke historier, dette er mennesker som har gjennomgått mye. En del vet ikke en gang hvor kone og barn befinner seg i øyeblikket. Jeg har lyst til å trekke frem Shaban sin historie, hun er like gammel som min datter, 19 år. I hjemlandet Somalia blir storesøsteren hennes nærmest tvangsgiftet bort til en mye eldre mann , hun blir gravid ganske fort og får en jente. Dette er noe ikke mannen hennes blir begeistret for og slår henne. Hun kommer hjem til foreldrene og sier hun ikke lenger kan være gift med ham, men et somalisk ordtak sier at ei kvinne må anten vere i ektemannens hus eller i ei kiste, og hun blir dermed sendt tilbake til ham. Hun blir gravid igjen og når hun er åtte måneder på vei setter hun fyr på seg selv, og legene klarer ikke å redde henne. Der Shaban kommer fra er det også en tradisjon at ugifte kvinner må gifte seg med søsterens enkemann. Dette nekter hun og faren truer henne på livet. Hennes eneste mulighet er å flykte når svogeren klarer å komme seg inn i fengselet hvor hun befinner seg og voldtar henne.

-Etter valdtekta sa mor mi: «Ikkje fortel nokon om kva som skjedde,elles mistar du æra di.» Far min sa:» Ho er ikkje jomfru lenger. Valtekta er ikkje problemet, men at ho har gått på skulen. Difor trur ho at ho kan liggje med kven ho vil før ekteskapet.»

S.21

Det er en sterk historie hun forteller og det er nesten uvirkelig at hverdagen faktisk er slik for noen. Det er så fjernt fra det vi er vent med. Men dette er bare èn av mange skjebner.  Alle her har sterke historier å fortelle og det er til å få vondt av.

Det kommer også tydelig frem at folk som  har måtte flykte fra hjemlandet sitt har mange sår de bærer med seg, og når de kommer hit tar det lang tid å få avgjort søknaden sin og mye tid går dermed  med til å vente. Livene deres er delvis satt på vent, de kan selvfølgelig treffe en de blir glad i og noen stifter familie mens de venter, men framtiden får de på en måte ikke begynt på før de vet om de kan bli her eller om de blir sendt tilbake igjen. I mellomtiden bor de sammen med andre mennesker de ikke kjenner og som kanskje er fra en litt annen kultur enn dem selv. Det blir ikke mye privatliv for å si det sånn. Usikkerheten rundt avgjørelsen om de får opphold her eller ikke  gjør at folk som til vanlig kanskje er stille og rolig av seg plutselig kan bli utagerende- jeg tror jeg kan forstå frustrasjonen deres men samtidig har jeg full forståelse for at folk rundt dem også blir ekstra utrygge av slike episoder.

Flere av de som vi treffer i boken hadde gode jobber med gode inntekter og levde et godt liv i hjemlandet. Man har flere ganger hørt om flyktninger som kommer hit som har gode utdannelser i hjemlandet men får ikke praktisert yrke sitt her, eller de må vente i flere år før de kan komme i gang med nødvendig «etterutdanning» her. Jeg forstår til en viss grad at man må behandle en søknad før man kan koste på en utdanning til en person som kanskje ikke blir værende her, men ting burde strengt tatt ikke ta så lang tid som det kan virke som det gjør i mange tilfeller. Det burde også vært rom for at de kunne jobbe i påvente av ferdigbehandlet søknad slik at de ikke bare får penger fra NAV. De får tilbud om et norsk kurs, men det er det hele. Mye av tiden går til å henge rundt på mottaket, og fellesområdene ble for det meste brukt av menn. Kvinner og barn holder seg for det meste på rommene sine. Ofte er det enkle kår på disse mottakene.

Jeg kan heller ikke si at det virker som om noen av de flyktningene  vi treffer i boken er såkalte lykkejegere som enkelte vil ha det til at de fleste flyktninger er. De har heller ikke blitt båret inn på en gullstol,  men har av ulike og ofte hårreisende hendelser måtte flykte fra alt de eide for å komme seg i sikkerhet. Jeg har litt vanskelig for å tro at mesteparten av de millioner av menneskene som har vært og er på flukt  har reist fra hjemlandet sitt og forlatt både gård og grunn, familie og venner kun med det for øyet at de skal få det bedre i et annet land. Noen gjør kanskje det, men da må vi heller ikke glemme vår egen utvandring til Amerika, og her trekker Sele frem bøkene til Edvard Hoem som blant annet handler om folk i slekten hans som reiste til Amerika.
Under andre verdenskrig var det norske som flyktet til Sverige, hva da om de hadde stengt landet sitt slik mange vil at man skal gjøre her?

Sele setter søkelyset sitt på den norske asylpolitikken og  hvordan den har endret seg bare siden 2015, det blir snakket om disse mindreårige guttene som kommer til Norge og som blir kastet ut den dagen de er 18, en politikk som ble innført fordi man var så redd for at foreldrene til disse barna skulle komme etter. I samme slengen ble «rimelighetsvilkåret» fjernet slik at enkelte ble sendt tilbake til en høyst usikker fremtid og langtifra trygt sted.

Jeg tror det er viktig at slike bøker som dette blir skrevet slik at man ikke bare ser et tall men at man ser menneske bak tallene og får ta del i dens historie. Ta innover oss hva andre mennesker  har gått gjennom og går gjennom.

Et sted i boken har han ene mannen blitt gjenforent med kone og barn,i hjemlandet levde de et godt liv og hadde et fint hus. Når konen og datteren kommer til Norge er hun først misfornøyd med hvordan tingene var- de manglet litt ting og hun syntes ikke standarden var noe særlig på det lille som var der. Jeg tok meg i å dømme henne et lite sekund men når jeg fikk tenkt meg om har hun kanskje like mye rett til «å klage» som det vi har. Det var nok sikkert en blanding av at hun hadde måtte forlate alle sine ting i hjemlandet og etter en måned på flukt er det kanskje lov å være både sliten og litt misfornøyd om ting ikke holdt samme standard som det hun hadde vært vant til hjemme. Hun var nok sikkert innerst inne glad for å være i sikkerhet tross alt.

Sele har skrevet en god bok og hun har et godt språk. Hun setter søkelys på mye viktig  i asylpolitikken og på måten vi ser på dem som av ulike grunner kommer hit. Sele har brukt samme taktikk som nobelprisvinner i litteratur Svetlana Aleksijevitsj  gjorde når hun dybdeintervjuet tidsvitnene  til sine bøker. En meget interessant og lærerrik bok som jeg anbefaler!

 

Andre bloggere om boken: Bokbloggberit, Rose-Marie

 

 

---

Forlag: Samlaget
Tittel: Jølster Hotell
Forfatter: Katrine Sele
Format:Innbundet
Sideantall: 175
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

Forfatter

Foto:Bent Are Iversen

Katrine Sele er født i 1972 i København og er en norsk journalist og forfatter. Hun har tidligere jobbet som kulturjournalist-og kritiker. Hun debuterte som forfatter i 2000 med artikkelsamlingen  Månen er så liten som ein katt. Hun har etter det gitt ut flere biografier blant annet en om Kenneth Sivertsen.

 

HILSEN BEATHE