Til tross for at dette er forfatterens femte utgivelse og  mange av bøkene hennes er kritikerroste har jeg ikke hatt gleden av å lese noe av henne før nå. Og etter å ha lest denne er jeg glad jeg har Din,alltid på lur for jeg skal definitivt lese mer fra denne kanten.

Den unge kvinnelige biologen og forskeren skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge.

Hytten ligger så øde til at det  ikke kommer nye forsyninger til stedet oftere enn hver femte uke.
Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverden en uomtvistelig realitet.

Den eneste kontakten hun skal ha med omverden er en noe ustabil telefonlinje og en heller dårlig nettilgang. Hun og kjæresten Jo har satt opp faste avtaler for å skype, og dessuten er det ikke lenge til han kommer etter…

Den kvinnelige forskeren skal ta ferdig en doktorgrad som blant annet viser hvordan klimaendringer påvirker bestanddelen av sjøfugl, og dette er noe hun har fått økonomisk støtte til å gjøre.

Det er vær, vind, kulde, snø og is, men ganske snart skal det vise seg at hun får mer enn naturens krefter å bryne seg på.

En av de første dagene på hytten finner hun et lokalhistorisk hefte og kommer over en artikkel som omhandler akkurat det området hvor hun befinner seg. I 1870 blir en familie på syv rammet av en stor sorg når hele hytten deres brenner ned og den lille sønnen på to år omkommer – og året etter blir familien rammet av nok en tragedie.

Jeg kjører sakte forbi hytteveggen, kaster et blikk mot vinduet til stuedelen,skvetter når jeg innimellom frostrosene får øye på gjenskinnet av meg selv. Maskert og fordekt. Som på vei til en forbrytelse. Eller: Jeg er allerede en forbryter, forbrytelsen er begått;jeg har gjort meg skyldig i en ulovlig handling og må flykte, rømme vekk. Jeg kjenner det helt ut i fingrene på styret, ennå tregt og umedgjørlig av kulda: Bildet er sant. Uansett hvor klart livet rundt meg fremstår, er det en skurring i bunnen, en visshet om at jeg i min overbevisning om å være her på grunn av en bestemt oppgave, også er drevet av andre årsaker. Årsaker like skjult som livet i havdypet utenfor.

S.34/35

Det kommer etter hvert frem at den kvinnelige forskeren har vært gift og at hun har en liten datter hun har reist fra. Det kommer også frem at hun slett ikke stoler på eksen sin og han fremstår som både utilregnelig og truende. Kjæresten hennes har også en datter, og stadig er det ting med henne som gjør at han må utsette reisen oppover.  Han stiller spørsmål om hvordan hun så lett klarte å reise fra sin egen datter og skulle være så lenge borte fra henne. Det er tydelig at han slett ikke kommer til å reise og hun må belage seg på å være alene der oppe hele tiden.

Dagene består for det meste av å sloss med vær og vind som ofte gjør arbeidet med målingene vanskelig, men disse strabasene takler hun fint. Verre er det at hun må forholde seg til denne ensomheten hun sliter med og ikke minst tankekjøret. I sin ensomhet dikter hun videre på historien om denne familien som levde der for over 140 år siden og til slutt blander hun inn sin egen historie. Hun må også snart erkjenne at hun har flyktet, flyktet fra problemene sine og overlatt sin egen datter til en mann hun slett ikke stoler på.

De er to motpoler som forsterker det forskjellige i hverandre, og etter hvert som dette motsatte blir stadig mer fremtredende, skyver de den andre enda lenger ut i sin egen ensomme bane. Et tett mørke og et overveldende lys, det er dèt de er blitt, der de sitter ved hver sin ende av plankebordet med barna i gråsonen mellom seg.

S.117

Jeg må ærlig innrømme at en bok om en forsker som for en tid skulle bosette seg langt ute i et isøde alene ikke fristet så veldig å ta fatt på i utgangspunktet, hvor interessant er dèt liksom, for en som ikke er såååå interessert i fuglelivet. Vel, jeg må innrømme at jeg likte boken mye bedre enn jeg hadde trodd på forhånd.

Jeg likte kanskje aller best de sekvensene som omhandlet denne familien som levde der for over 140 år siden, men det var selvfølgelig grusomt å være vitne til at denne unge kvinnen var på vei til å gi opp alt,som til slutt ikke finner noen vits i å vaske seg en gang.
Hun var så nedkjørt av både lengsel og savn og kanskje skyldfølelse ovenfor det lille barnet hun har forlatt. Snart klarer hun ikke å se hva som er virkelighet og hva som ikke er det. Hva gjør egentlig en slik ensomhet og isolasjon med mennesker? Jeg er en person som trenger mye alenetid men jeg tror jeg hadde gått på veggene eller blitt paranoid jeg også om jeg skulle vært ute i villmarken alene over lengre tid.

Forfatteren har et meget godt språk og for det meste sitter jeg engasjert, men det hender jeg kjeder meg litt når det etter min mening blir  for lange sekvenser som har med selve forskningsarbeidet hennes å gjøre. Når det er sagt så veier den creepy følelsen jeg sitter med noen ganger godt opp for dette.

De mange og nydelige naturbeskrivelsene og ikke minst nordlyset, de er så bra og det føltes nesten som om jeg var der ute i villmarken med henne, noe jeg gjerne skulle vært om det ikke var for den følelsen av uhygge  som er på stedet…
Dette er en spennende men også gripende og sterk roman som jeg anbefaler deg å lese, årets beste? Nja…ei..

En del bloggere har lest boken og noen likte den like godt som meg og noen likte den litt bedre…

Andre bloggere som har lest boken: Tone,Åslaug,Tine,Eli,Solgunn, Kleppanrova og Ina.

---

Forlag:Aschehoug
Tittel:Ankomst
Forfatter:Gøhril Gabrielsen
Format:Innbundet
Sideantall: 170
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Gøhril Gabrielsen er født i 1961 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2006 med romanen Unevnelige hendelser,i 2008 gav hun ut romanen Svimlende muligheter, ingen frykt, deretter Skadedyr i 2011 mens romanen Din, alltid ble utgitt i 2015. Ankomst er forfatterens femte roman. Hun ble tildelt Amalie Skram -prisen i 2015, og alle romanene hennes sies å være kritikerroste.

 

 

HILSEN BEATHE