Samanta Schweblin var et ukjent blad for meg men de som kjenner til forfatterskapet hennes vet at hun ofte skriver absurde noveller og hun har attpåtil vunnet flere priser for dette i hjemlandet. I sin første roman, Feberdrøm, har hun skrevet en noe absurd fortelling med argentinas kanskje  noe ukjente naturkatastrofe som bakteppe.

Den unge moren Amanda ligger på sykehuset og skal snart dø. Ved sengen hennes sitter gutten David, det er ikke sønnen hennes, hun har kun en datter, Nina, som hun ikke helt vet hvor er for øyeblikket. David prøver å få Amanda til å snakke om det som har skjedd før det er for seint, bare slik kan de finne ut hvor Nina befinner seg. Det er i hovedsak Amanda som utgjør fortellerstemmen men av og til gir hun ordet til David. Eller han spør og graver for å få henne til  huske mest mulig, men hun er ofte veldig sliten.

 

 

 

 

Hva mer? Hvorfor sier du ikke noe?
Jeg sitter liksom fast i denne gjengivelsen, jeg kan se alt fullstendig tydelig, men iblant er det vanskelig å komme videre. Kan det være på grunn av de sprøytene sykepleierne gir meg?
Nei.
Men jeg kommer til å dø om noen timer, gjør jeg ikke?
Jeg syntes det er rart at jeg er så rolig. Selv om du ikke sier noe,vet jeg at det er det som skal skje, og samtidig er det en sånn ting som er totalt umulig å si til seg selv.
Ingenting av dette er viktig. Vi kaster bort tiden.
Men det er sant, er det ikke? At jeg skal dø.

 

S.11

Amanda og datteren Nina leier et feriehus rett utenfor byen og like i nærheten av soyaåkrene og blir med det samme kjent med nabokonen Carla. Hun forteller en historie om hvordan sønnen hennes David plutselig og på mystisk vis endret seg.  Mannen hennes driver med avlshester og en kveld han var ute og hun hadde ansvaret for kveldsstellet klarte den ene hesten å komme seg over gjerdet og løp til en bekk i nærheten og drakk av dette vannet. Den lille sønnen hennes så hva som skjedde og løp etter hesten bort til bekken. Dagen etter er hesten død, forgiftet. Carla er redd for at sønnen også har vært i kontakt med vannet og tar straks kontakt med en klok kone i nabolaget. Hun konstanterer ganske fort at den eneste måten å redde David på er at han gjennomgår en form for sjeledeling. Noe Carla går med på, men når David kommer ut igjen fra nabokonen er han ikke til å kjenne igjen…og etter dette så virker det som alt og alle rundt ham dør..og Carla føler at han ikke lenger er sønnen hennes.

Amanda blir naturlig nok skremt av det Carla forteller men forsetter likevel å ha kontakt med henne men hun blir mer og mer opptatt av å holde Nina tett inntil seg og benytter seg av noe som heter bergningsavstand,det vil si at datteren  til enhver tid må befinne seg på en kort avstand fra Amanda slik at hun kan komme tidsnok til å redde henne om situasjonen skulle kreve det, og det er nettopp bergningsavstand eller  distancia de rescate som er orginaltittelen på romanen som først og fremst handler om en mor og forholdet hennes til sin lille datter.

Carla gestures, raising her hands as if she doesn`t understand what is happening. And I have a terrifying feeling of doom.
«What? What`s wrong?I as her, shouting.
«He`s in yput house. David is in your house.»
«What do you mean, he`s in my house?»
Carla points toward my daugther`s room, on the second floor. The palm of a hand is pressed against the glass, and then Nina appears,smiling:she must be on a stool or her desk. She sees me and waves through the glass. She looks cheerful and calm, and for a moment I am grateful that my sense of dread isn`t woorking right, that it was a false alarm.
But it wasn`t.
No. Nina says something that I can`t hear, and she repeats it, using her hands as a megaphone, excited. Then I remember that when I left the house all the windows had been open because of the heat, upstairs and downstairs. Now they are all shut tight.

S.49

Dette var en skikkelig creepy roman med psykologiske undertoner og kunne minne litt om en thriller. Den var såpass ubehagelig at jeg ikke turte å lese boken ferdig på sengen i går kveld og det sier litt for jeg blir ikke fort skremt av ting jeg leser.
Dette er en kort roman men slett ingen enkel bok å forholde seg til, mye på grunn av måten den er lagt opp på som var meget forvirrende til å begynne med. Jeg kom overraskende nok fort inn i det. Forfatteren gir ikke ved dørene og har sagt i et intervju at hun har gjort halve jobben og resten er opp til leseren.

Handlingen er som sagt lagt til sykehuset hvor Amanda skal fortelle David hendelsesforløpet som ledet Amanda til der hvor hun ligger nå og skal dø, men hun vender stadig tilbake til de gangene hun var med Carla og hørte på historiene hennes.
David på sin side er en gutt av få ord og etter hvert som tiden renner ut for dem begge blir han mer og mer utålmodig og uansett hva Amanda forteller så sier han ting som:»Ikke viktig»,eller «vi kaster bort tiden». Men hvordan kan han vite hva som er viktig eller ikke?

Minst like viktig som dette mor-og datter forholdet er bakteppe for denne romanen som er selve drivkraften i fortellingen og kanskje det viktigste å få frem- argentinas innføring av  genmanipulerte soyabønner i landbruket og katastrofen som kom i kjølevannet av mer utstrakt bruk av kunstgjødsel og plantegifter. Har du lyst til å lese mer om dette så finnes det er intervju med forfatteren her. Dette med miljø og ikke minst trusler man står ovenfor er viktig å ta på alvor, og jeg håper at politikere i alle land ser dette etter hvert for det må være den viktigste saken å ta fatt i.

Det er ikke vanskelig å gjette seg til at Amanda ble forgiftet av vannet hun drakk, spenningen ligger mer på det psykologiske planet. Skjer dette på virkelig eller er det bare noe hun drømmer? Hva er i så fall  virkelighet og hva skjer inne i hodet hennes?

Dette er en mørk fortelling uten mye håp og jeg satt som målbundet det meste av tiden, fikk fort en ubehagelig følelse som var med meg hele tiden mens jeg leste. Språket er godt og jeg likte at forfatteren blandet psykologi og det overnaturlige inn i dette dramaet om relasjoner,hverdagsrealisme og miljøspørsmål.

Jeg kjøpte romanen på engelsk i vår men fikk ikke lest den før den norsk utgaven kom ut tidligere i høst. Jeg leste den norske utgaven og deler av den engelske i tillegg, men kommer til å ta for meg hele boken på engelsk senere en gang.
Jeg forstår godt at denne boken havnet på kortlisten til den internasjonale bookerprisen for det var en meget god roman som jeg håper mange der  ute finner frem til for det fortjener den.
Anbefales!

 

Andre bloggere om boken:
Elida
Silje

 

 

 

 

---

Forlag:Cappelen Damm
Original tittel: distancia de rescate
Engelsk tittel:Fever dream
Norsk tittel: Feberdrøm
Forfatter: Samanta Schweblin
Oversetter (til engelsk):Megan McDowell
Oversetter (til norsk): Signe Prøis
Format:Innbundet
Sideantall: 107 / 151
Utgitt:2014
Min utgave:2017
Kilde: Kjøpt / Leseeks

 

Forfatter

Samanta Schweblin er født i 1978 i Buenos Aires og er en argentinsk filmviter og forfatter. Hun debuterte i 2002 med novellesamlingen El núcleo del disturbio. Hun har i alt gitt ut fire bøker og Fever dream er hennes første roman. Hun har vunnet en rekke priser for sine novellesamlinger som er både originale, urovekkende og ofte lett absurde.

 

 

HILSEN BEATHE