Som de fleste av dere helt sikkert har fått med dere så samleses altså  Um sakne springe blome denne måneden siden den er på kortlisten til Bokbloggerprisen. Jeg leste den for første gang i fjor høst og har skrevet om den før, det innlegget kan leses her. Jeg  likte den veldig godt, så godt at når det skulle nomineres  til bokbloggerprisen havnet den øverst på min liste i åpen klasse.

Siden jeg har skrevet om den tidligere og i tillegg skal skrive et oppsummeringsinnlegg for denne boken i morgen så blir det ingen lang omtale denne gang. Men jeg har lyst til å dele noen smakebiter med dere som ennå ikke har gjort dere opp en mening om dere skal lese den eller ikke i håp om at dere bestemmer dere for å lese den. Gi den en sjanse selv om språket ved første øyekast kan virke veldig utilgjengelig.

Jeg har gjennom april måned hatt denne boken med meg nær sagt hele tiden og lest i den innimellom andre bøker og det har gjort at jeg har lest boken tre ganger og jeg nyter det, i den grad man kan nyte denne mørke fortellingen. Jeg oppdager nye sekvenser og linjer som gjør dypt inntrykk på meg for hver eneste gang jeg leser den, og denne opplevelsen unner jeg andre også, og det er eneste grunnen til at jeg maser om denne boken.

Jeg vet at det er delte meninger om denne men det kommer jeg tilbake til i oppsummeringsinnlegget mitt i morgen, her er noen smakebiter om hvor vakker og mørk denne fortellingen er. Jeg liker å kalle det en sørgesang, for det levner ingen tvil om at denne kvinnen sørger over tapene hun lir.

O ongen tog tak kring skjorta hinna

vetle handi so sterk dinn drog

fyrr hi va svolten efte ferda    o hi fann byste    o saug kvor ein draupe ur dinn

so raude blome stråla se aut i andlete hinna

S.34

 E ber onga te fjelle

E ber onga te have

E ber o ber

E held daum freimst framfer me

E kalla pau ti

Me lokk u hiss

O hi kjem

Skuggeborne

Me sorte fjør

tek hi syskna i klo

S.73

Bonne ske rivast

rivast i tu

rivast

ifre ti

Kløyvast

Bonne ske kløyvast

Klyftmerke ske inkje reinast

ske inkje gro

Klyftmerke ske bi havet

Sorga di ske bi myrker

aup skrike ti ske inkje høyrast

maule ti ske inkje tydast

deu ske inkje finde frid

S. 80

Det hender at jeg leser en bok to ganger men det er ikke ofte, nå har jeg lest boken tilsammen fem ganger, den kommer til å følge meg i lang tid fremover.  Jeg har latt meg fortrylle av dette mektige for ikke å snakke om lyriske språket til Bjørnevog, uten noen antydninger til verken allergier eller kløe heldigvis vil jeg si for denne opplevelsen ville jeg ikke vært foruten.

Så var det denne kvinnen da, som venter og venter på sin elskede, denne sørgende kvinnen som jeg tolker mister alle barna sine og dette er ikke noe hun vil selv. I mitt hode var det kun èt av barna som overlevde….en stund i hvert fall. Mange dødfødsler. Hun har gjort noe hun ikke burde gjøre og hun blir på denne måten straffet for sin ugjerning, både med at hun mister barna sine men også at hun ikke skulle gjøre seg forstått rent språklig. Sånn sett er denne måten å skrive på et genialt trekk fra forfatterens side.

Når jeg leste denne boken første gang så jeg ikke referansene til eventyret om «Kvitebjørn Kong Valemon» for det var lenge siden jeg hadde lest det og hadde vel nesten helt glemt ut av hele eventyret. Nå som jeg har lest det igjen ser jeg det jo, bare at dette naturlignok er mye mørkere enn eventyret siden hun mistet sine barn for alltid.

Deler av teksten får meg til å tenke at handlingen kan ha vært lagt til en tid hvor svartedauen herjet landet, fordi det blir nevnt om gårder som blir lagt brakk og alle dyrene blir avlivet og store landområder ligger øde. Ingenting grodde der lenger. Vi får ikke svarene i klar tekst så dette er opp til hver leser å tolke selv tenker jeg.

Ok, så ble jeg litt revet med her, det er vanskelig å snakke om boken uten å bli engasjert merker jeg.

Tale aut ti sum inkje les – les.  E stend inkje ut um dek inkje les.

---

Forlag: Samlaget
Tittel: Um sakne springe blome
Forfatter: Catherine Blaavinge Bjørnevog
Format: Innbundet
Sideantall: 137
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Catherine Blaavinge Bjørnevog er født i 1975 og oppvokst på Tjøme utenfor Tønsberg. Hun er utdannet kunstner med keramikk og foto som hovedfelt. Hun har også studert med Skriveakademiet i Hordaland. Um sakne springe blome er hennes debutbok.

 

HILSEN BEATHE