Boken har jeg lest i forbindelse med mitt «Booker-prosjekt» og har lest den sammen med Elida.

Vi som hadde en familie er forfatterens aller første roman, og den havnet blant annet på langlisten til Bookerprisen i fjor. Fra før har forfatteren skrevet to biografier som i all hovedsak tar for seg rusavhengigheten hans.

Handlingen i romanen er for det meste lagt til den fiktive småbyen Wells i Connecticut og den starter med at June Reid våkner i sin egen hage den dagen datteren hennes Lolly skal gifte seg, og finner huset overtent. Hele familien hennes som består av datteren, og den tilkommende svigersønnen, Will, kjæresten Luke og eksmannen Adam, omkommer.

I det lille samfunnet har det i flere år vært sladder om forholdet June hadde til den mye yngre Luke,og en krangel paret i mellom er grunnen til at ikke June var inne i huset da det smalt. Etter begravelsen setter June seg i bilen og kjører på tvers av amerika, hun velger altså å dra mens andre blir igjen og må forholde seg rykter og sladder i den lille byen.

 

Hun bestemmer seg for å dra. Bare sette seg i Subaru stasjonsvognen og følge disse buktende landeveiene fulle av hull, til hun finner en hovedvei som fører vestover og bort. Hun skal kjøre så lenge og så langt hun kan uten pass,ettersom det hun hadde ikke finnes lenger. Førerkortet, sammen med alt det andre som var i huset, er også borte, men hun formoder at hun ikke vil trenge det med mindre hun blir stanset for å ha brutt fartsgrensen. Hun hadde ikke planlagt å reise akkurat denne morgenen, men etter at hun våknet, dusjet og langsomt trukket på seg jeansen som hun hadde gått med i ukevis, vet hun at det er på tide.

S.13

 

Gjennom ikke mindre enn elleve ulike fortellerstemmer blir leseren kjent med de personene som forulykket den skjebnesvangre natten og på den måten får vi vite litt om deres historie forut for det som skjedde. Noen av fortellerstemmene hadde naturlig nok en sterkere historie enn andre som ikke stod personen eller personene særlig nært. Særlig var det June og Lydia sine historier som var de som gjorde aller mest inntrykk på meg.

June mistet  hele familien sin den skjebnesvangre natten og hvordan kommer man seg på fote igjen etter en slik tragedie? Hvordan kommer man seg over sjokket og sorgen som dette medfører?  Dette er spørsmål romanen tar opp.

Lydia er moren til Luke og sliter naturlig nok med en stor sorg etter tapet på sin eneste sønn. En sønn hun hadde fått med en annen enn han hun var gift med,og siden Luke var svart så var det ganske så klart at hennes mann ikke var faren. Etter hvert får vi også vite at hun har flere ting hun angrer på når det gjelder hennes forhold til sin egen sønn. Og her må jeg bare si at det hun gjorde mot sin egen sønn har jeg veldig vanskelig for å tro at en mor ville gjort mot sin egen sønn i virkeligheten, selv om det var i kjærlighetens navn( dog ikke til sønnen men en kjæreste).

Begge disse kvinnenes historier er såre på hver sin måte og til tider vonde å lese om. Begge har de måtte leve med bygdesladder og løgner. Vi får et godt innblikk i hvilket forhold disse hadde til sine respektive barn, og begge har slitt i forholdet til sitt barn.

I tillegg til deres fortellinger så er det noe med Silas sine fortellinger som får meg til å undre litt, Silas jobbet for Luke og helt fra begynnelsen sitter man med en følelse at det er noe med ham,noe som ikke stemmer og jeg fikk rett – nesten!

 

Hun var på nippet til å reise sin vei mang en gang, sette Luke i bilen og kjøre avgårde. Men hun vente seg på et vis til den flirende hviskingen i kolonialbutikken, de stygge blikkene fra kvinnene og de slibrige, mønstrende øyekastene fra mennene. Ett år ble til to, til fem, ble så mange at hun mistet tellingen. Det kom andre menn etter Earl, men det ble stort sett ikke til noe mer enn enkelte fuktige kvelder med påfølgende overnatting.

S.62

Dette var en stillferdig og rolig roman,og samtidig en sterk beretning om hvordan det er å være en del av en familie. Det er ingen familier som er perfekte og alle har sin historie med sine hemmeligheter og det viser også denne romanen. Vi får et godt innblikk i hva som skjer med mennesker når de blir utsatt for en vanvittig tragedie, og da dukker det kanskje opp tanker om ting man burde gjort annerledes eller ting man burde ha sagt før det er for seint. Vi får også ta del i tanker og følelser de ulike karakterene hadde både før og etter tragedien, også  de vonde.
Romanen viser også at personer som kommer inn i livet vårt og  blir der  bare for en stakket stund, kan i den perioden også vise like mye omsorg om ikke mer enn det vår egen familie gjør.

Jeg syntes at forfatteren har vært modig i sitt valg om å ha ikke mindre enn elleve ulike fortellerstemmer som driver historien fremover, og flere av dem kommer  til ordet mange ganger. Jo, selvfølgelig er det de som er viktigst for fortellingen som får ordet flest ganger men kanskje noen av disse  andre med fordel kunne vært kuttet ut eller i det minste redusert noe? Selv om de har hatt en forbindelse med en av de personene som forulykket så behøver man vitterlig ikke ha forhistorien til foreldrene deres igjen? For meg ble dette forstyrrende i lesingen og det var til tider litt forvirrende å skulle forholde seg til så mange ulike fortellerstemmer. Flere ganger måtte jeg bruke tid på å finne ut av hvem de ulike stemmene var tilknyttet til.
Jeg likte dette fortellerknepet altså, men her ble det for mange å forholde seg til etter mitt syn.
Det ble ikke som en helt vanlig roman men det var de mange små sekvensene fra ulike synsvinkler som førte historien fremover, og slutten ble omtrent slik jeg forventet men noen overraskelser ble det.

 

Forfatteren hadde et varsomt språk og jeg likte måten han skrev på, og selv om ikke alt fremstod som like troverdig til en hver tid så trodde jeg på karakterene. Vi ble vel aller best kjent med June, Lydia og tildels Luke, men jeg likte flere av de andre  karakterene godt også.

Forfatteren har absolutt noe å fare med og jeg håper han skriver flere bøker i fremtiden.
Alt i alt ble dette en fin leseopplevelse, og jeg har ingen problemer med å anbefale boken til andre.

 

Silje, Ann-Helen, Linn  og Elida har også lest boken.

Et intervju med forfatteren i Dagsavisen.

 

 

---

Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Did you ever had a family
Norsk tittel: Vi som hadde familie
Forfatter: Bill Clegg
Oversetter: Monica Carlsen
Format: Forhåndseksemplar
Sideantall: 220
Utgitt: 2015
Min utgave:2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

Bill Clegg er en amerikansk litterær agent og forfatter. Hans to første bøker er memoarer som handler om rusmisbruket hans. Vi som hadde en familie er forfatterens debutroman.

 

 

HILSEN BEATHE