Det er verdens bokdag i dag og jeg har brukt deler av dagen til å lese romanen Prosjekt Rosie.

Forfatteren skrev den opprinnelig som et filmmanus men gjorde den senere om til en roman.

Hovedpersonen i Prosjekt Rosie er den 39 år gamle professoren i genetikk ved universitetet i Melbourne, Don Tillman. Han er strengt opptatt av at hele livet skal styres av fastlagte rutiner ned til minste detalj og har skjemaer for det meste. Ved bokens begynnelse skal han holde et foredrag om Aspergers syndrom og selv om han tydeligvis har kunnskap om emnet som genetiker og professor så streifer det ham ikke at han har mange av de typiske symptomene selv.

Han liker seg ikke i sosiale settinger og har få venner, og slik har det vært i hele oppveksten. Nå som han nærmer seg 40 og fremdeles er singel så kjenner han på savnet etter en kjæreste og dette vil han gjøre noe med, dermed har han bestemt seg for at han vil gifte seg men han vet bare ikke med hvem ennå.

Gene og Claudia prøvde en stund å hjelpe meg med koneproblemet. Men tilnærmingen deres var dessverre basert på det tradisjonelle datingparadigmet, som jeg tidligere hadde gått bort fra på basis av at sjansen for å lykkes sto i et misforhold til anstrengelsen og alle de negative erfaringene. Jeg er trettini år gammel, høy, intelligent, og i god form, med relativt høy sosial status og en inntekt over gjennomsnittet som assisterende professor. Logikken tilsier at jeg burde ha virket tiltrekkende på et bredt spekter av kvinner. I dyreriket ville jeg utvilsomt ha klart å forplante meg.

S.9

«Prosjekt kone» er et faktum og for ikke å bruke unødig tid på kandidater som ikke egner seg har han laget et  spørreskjema på hele 16 sider som hver av kandidatene må fylle ut. Han stiller listen meget høyt og de aller fleste ser ut til å falle gjennom…
Men en dag dukker Rosie opp uanmeldt på kontoret hans og trenger hjelp til sitt eget prosjekt- hun er nemlig på leting etter sin biologiske far og siden han  går med på å hjelpe henne tilbringer de mye tid sammen.
Don oppdager snart at hun gjør mange av de tingene som i følge listen hans ikke «kvalifiserer»som noe koneemne, hun røyker, drikker, kommer for seint til avtaler for å nevne noe…

Jeg fant ut at ti stillinger ville være nok i første omgang. Jeg kunne lære meg flere hvis det første møte var  vellykket. Det tok ikke lang tid – mindre tid enn å lære seg cha-cha-cha. Målt i belønning for strevet ville sluttresultatet utvilsomt gå dansingen en høy gang, og jeg gledet meg veldig til å sette treningen ut i live.

S.181

Min «guilty pleasure» her i livet er at jeg elsker å se på romantiske filmer og jeg kan se de opp igjen mange ganger etter hverandre, jeg blir aldri lei. Akkurat nå er det en som heter Paul Greene som er «helten» min og han har spilt i 3 ulike romantiske filmer det siste året og jeg skal ikke si hvor mange ganger jeg har sett de filmene de siste ukene så hver snill og ikke spør.
Å lese «Prosjekt Rosie» var nesten som å se en slik romantisk film, den følger den samme malen som filmene pleier og det er forutsigbart til tusen men det er liksom helt greit likevel.

Jeg har storkost meg med boken og ledd godt mange ganger, et godt tegn for at boken har god underholdningsverdi, men denne boken har mer enn det. For det er nemlig et alvor i bunn her også som er interessant og til tider litt sårt å lese om.

For selv om forfatteren aldri setter Don i noen bås, eller gir ham aspereres diagnosen så kommer det tydelig frem at han har symptomer som er forenelig med syndromet og jeg følte at jeg fikk et godt innblikk i hvordan det ville være å leve med denne diagnosen.
Samtidig så syntes jeg at Don takler endringer i rutinene sine bedre enn det jeg hadde forventet meg av en person med asperges men kanskje dette er individuelt? Og strengt tatt er jeg ikke noen fagperson innenfor område heller.
Forfatteren har vært flink å skape troverdige karakterer og romanen består av masse lun humor akkurat som jeg liker det. At den har denne alvorlige undertonen gjør den bare enda mer troverdig i mine øyne, og jeg tenkte underveis at denne hadde gjort seg som film. Ikke ante jeg da at den opprinnelig hadde vært et filmmanus. Sony har kjøpt rettighetene og jeg håper den dukker opp på  lerretet snart.
Jeg kunne ikke unngå å bli glad i Don, for et herlig menneske.

Boken anbefales!

Autismeforeningen har anmeldt boken og det var interessant lesing, og Kari har skrevet en bloggomtale om boken her.

 

 

---

Forlag: Aschehoug
Original tittel: The Rosie project
Norsk tittel: Prosjekt Rosie
Forfatter: Graeme Simsion
Oversetter: Alexander Melli
Format: Innbundet
Sideantall: 333
Utgitt: 2013
Min utgave: 2014
Kilde: Kjøpt

Forfatter

Graeme Simsion er  født på New Zealand men bor i Australia. Han er dramatiker, manusforfatter og forfatter, og har tidligere jobbet i IT-bransjen. Han har skrevet bøker om datamodellering og har skrevet en rekke novellesamlinger, og manus. Prosjekt Rosie er hans debutroman.

 

 

 

HILSEN BEATHE