Forlag: Samlaget
Tittel: Alt inkludert
Forfatter: Marit Eikemo
Format: Innbundet
Sideantall: 320
Utgitt: 2015
Kilde: Leseeksemplar

 

 

 

 

 
 

Forfatter

Marit Eikemo er født i 1971 og er fra Odda, men bosatt i Bergen.
Hun har tidligere vært tidsskriftredaktør og festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, og er nå forlagsredaktør. Hun debuterte som forfatter i 1999 med intervjuboken Her. No. Møte med unge menneske. Hun har også gitt ut tre romaner, og flere essaysamlinger.

 
 
 

Jeg har sikkert lagt under en stein eller noe for jeg hadde ikke hørt om forfatteren før jeg ble oppmerksom på denne nye romanen hennes, og nå når den er lest og fordøyd er jeg glad jeg oppdaget dette forfatterskapet for jeg plukker gjerne opp en bok til av henne.

Alt inkludert er fortellingen om Agnes og datteren Maja på 6 år, og når vi møter dem er de på vei til å flytte inn i et hybelhus i en ukjent by hvor det for det meste bor studenter, men også noen innvandrere og en gammel dame som bor øverst oppe på kvisten, som forøvrig er forfatter uten at det har noen videre betydning i romanen.

Leiligheten de skal leie er i kjelleren og egner seg slett ikke til å bo i, rått og kaldt som det er. Den delvis møblerte leiligheten viser seg å være helt tom, og Agnes må i gang å lete etter brukte ting på Finn.

De hadde kun en koffert hver når de kom, ellers eier de ingenting, og etter hvert som hun kommer i snakk med naboer og andre i nærmiljøet, hjelper de henne med å skaffe ting de mener hun trenger. Hun kommer også i kontakt med noen gjennom Finn som hjelper henne,blant annet blir hun litt kjent med  en mammablogger. Alle personene som kommer inn i livet hennes har sine egne problemer, men likevel så tviholder de på fasaden.

Hun kommer også i snakk med Frøydis og familien hennes som de etter hvert har mye kontakt med siden den eldste datteren i familien er like gammel som Maja.

---

Folk skal alltid vise fram husa sine, gå frå rom til rom og fortelle kva dei har gjort, og kva meir deei skal gjere. Eg var ikkje opptatt av å sjå romma deira, om dei skulle måle ein vegg, slå ut ein mur eller få inn ei sofagruppe. Fra før visste jeg at dei hadde skote tomta ut av fjellveggen. Det var ikkje eigentleg ei tomt her, dei hadde brukt eit halvt år berre på skytearbeidet. Eit halvt år og to millionar kroner. Alt dette hadde Frøydis fortalt meg. Ho snakka overtydandre og engasjert om hus og heim, om kostnader og marknadsverdi. Eg var imponert over kor økonomisk orientert og kompetent ho verka, til å vere ei som gjekk heime med ungane.

S. 39

---

Det er tydelig at Agnes sliter med å finne sin plass i tilværelsen, samtidig som det virker som de er komfortabel med å trekke seg unna og være i sin egen lille boble.De har snudd opp ned på døgnet og ingen rutiner er innarbeidet i denne lille familien. De er opptatt med spilling på DS og surfe på internett, og enkelte ganger kan Agnes sitte til langt på kveld uten tanke for at de skulle hatt noe mat eller gjort seg klar for natten, og ofte sovner Maja i klærne hun har gått med hele dagen.

Etter hvert vikler Agnes seg inn i en løgn som det skal vise seg å bli vanskelig å komme ut av.

---

Etterpå, då vi var på veg til bussen, gjekk Maja så lett, eg kunne ikke hugse å ha sett at ho dansa og hoppa slik bortetter vegen før. Då vi kom forbi leikeplassen, løfta ho handa og vinka til dei ungane som var der. Ho gjorde det så sjølvsagt, ei lett rørsle med handa. Eg blei øm av å sjå på henne, og ho smilte til meg i sollyset. Plutseleg såg eg at ho hadde matrestar mellom tennene, og det fekk meg til å grøsse.
– Pussa du tennene i dag, spurte eg.
– Eg trur det, sa ho.
Då vi sat på bussen, var alt det lette borte. Eg veit ikkje kva det var, men eg hadde denne tunge kjensla i kroppen.

S. 113

---

 

Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg irriterte meg grønn på Agnes, for maken til tafatt og lite selvstendig kjerring skal du lete lenger etter! At det går an!
Etter at jeg var ferdig med boken så kunne jeg ikke bestemme meg for om jeg likte boken eller ikke. Jeg syntes at forfatteren skriver veldig bra, og ikke minst tar hun opp samfunnsaktuelle tema. I dag er det viktig at man har det nyeste innen det meste av tekniske duppedingser og store flatskjermer i stuen. Man skal ha de og de interiørtingene og møblene, de «rette» veskene, de «rette» klærne, det er viktig å fremstå perfekt og vellykket utad.

Samtidig så tror jeg ikke at det er derfor Agnes sliter for hun virker slett ikke som om hun bryr seg om bordet i stuen er laget i dansk design eller snekret sammen av Olsen nede på hjørnet. Hun virker veldig opptatt med seg selv, men det som irriterer meg mest er at vi ikke får vite hvorfor de reiser fra sted til sted som to  nomader, jeg skulle gjerne visst mer om bakgrunnen hennes for lettere å kunne vist litt forståelse. Nå blir det nesten bare irritasjon og jeg får lyst til å filleriste hele damen. Det er helt sikkert et poeng med det, men jeg ser det ikke, for meg blir det nesten som en mangel i boken uten at det trenger å være det. Kanskje dette rett og slett er en forfatter som jeg må lese flere bøker av for å forstå budskapet hennes litt bedre, slik som Helle Helle. Og for orden skyld så har jeg ikke bare irritert meg, ved et par anledninger måtte jeg faktisk trekke på smilebåndet. Jeg tror jeg liker boken selv om jeg ikke ble overbegeistret for hovedpersonen, for den har noe ved seg midt oppi all irritasjonen.

Eikemo har vært flink til å skape karakterene og de fremstår som troverdige, og det finnes mange ulike skjebner ute å går. Aller best likte jeg kanskje den kontakten hun fikk med den gamle damen oppe på kvisten. Romanen er til tider både trist og sår, men hele tiden irriterer jeg meg på Agnes selv om jeg prøver å la være. Ingen kan komme her å si at ikke denne boken har engasjert meg for det har den til de grader, og nå ser jeg frem til å lese flere omtaler av boken.

 

Noen har allerede blogget om den:

Gro
Medbokogpalett

 

 

HILSEN BEATHE