Forlag: Dreyers forlag
Tittel: Gråt,baby
Forfatter: Kari Saanum
Format: Ebok
Sideantall: 159
Utgitt: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: EbokBib

 

 

 

 

 

 
 

Forfatter

 

Kari Saanum er født i 1959 og er dramatiker, forfatter, teaterkritiker, skriver bøker og scenetekst for barn, unge og voksne. Har holdt en rekke skrivekurs bl.a. i Den Kulturelle Skolesekken og ved Folkeuniversitetet i Oslo. Hun har tidligere gitt ut boken Elefanten i rommet.

 

 

 

 

Gråt,baby er en frittstående oppfølger av Elefanten i rommet som kom ut for 2 år siden, den har jeg ikke lest ennå. Det var Tine som gjorde meg oppmerksom på boken gjennom sin omtale.

Gråt,baby handler om Kaia på 15 år, og hun har det ikke så bra. Faren er alkoholiker, han drikker så mye at han holder på å dø. Kaia har et meget godt forhold til faren sin og hun er meget glad i ham. Fullt så godt står det ikke til i forholdet mellom kaia og moren, hun har en forestilling om at moren ikke liker henne noe særlig.  Kaia sliter med dårlig selvtillit og hun er ofte veldig sinna.  Sinna fordi livet har valgt henne ut til å ha det så vanskelig, og det eneste som ser ut til å trøste henne er musikken, Janis Joplin, og et gloheit bad.
En dag blir Kaia invitert med på fest hjemme hos Andreas sammen med venninnen Marte, og nettopp Andreas har Kaia et godt øye til, men samtidig så kunne hun ikke tenke seg å bli kjæreste med noen..

 

Marte blir med Andreas ut
for å hente Daniel, og
plutselig står jeg der på kjøkkenet
helt aleine, uten
noen å være med,
uten noen å snakke med.
Jeg tør ikke gå inn i stua,
tør ikke vise at
jeg er aleine.
Og med ett føler jeg meg bare
helt idiotisk teit,
med klærne, sminken,
vesten og solbrillene.
Hele den feike Janis-stilen.
Jeg er ikke Janis.
Jeg er meg, og jeg er bare
stygg og mislykka, men
nå er det for seint.

S. 72

Det er Kaia som er fortellerstemmen i denne romanen som har korte kapitler skrevet i diktform, og hvert kapittelnavn var begynnelsen på setningen til det kapittelet. Det er ikke ofte jeg har sett det før men det fungerte fint og jeg ble fort vant med det.
Boken tar opp såre og ikke minst aktuelle tema, tenåringen som strever med å finne ut av hvem hun er, og finne sin plass her i verden. Samtidig som hun tenker på faren som blir innlagt til avrusing og er skikkelig dårlig, og moren som virker som hun har mest lyst til å rømme fra hele situasjonen er overhodet ikke en person som Kaia kan støtte seg til snarere tvert i mot.

Dette er en kort roman men det skjer mye her likevel, og selv om den tar opp såre og gjenkjennende tema så ble jeg dessverre ikke grepet av det som ble fortalt, og det har ikke med å gjøre at jeg er et steinhardt menneske uten følelser eller empati, jeg har selv måtte følge en av foreldrene mine til avrusingsklinikk flere ganger, og nettopp derfor ville jeg så gjerne kjent på de vonde følelsene som det er tydelig at Kaia sitter med, men de kom aldri. Om man burde ha lest den første boken først og om man da hadde fått en annen leseopplevelse, det vet jeg ikke. Noen som har lest Elefanten i rommet?
Dette ble ingen høydare denne gangen.

HILSEN BEATHE