Forlag: Samlaget
Tittel: Søkeord: Ayotzintli
Forfatter: Marit Kaldhol
Format: Innbundet
Sideantall: 134
Utgitt:2010
Utfordring:150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

 

 

 

 

 

 
 

Forfatter

 

Marit Kaldhol er født i 1955 i Ålesund og en en norsk forfatter og lyriker. Hun er utdannet lærer og har undervist i både grunnskolen og videregående.Hun debuterte i 1983 med diktsamlingen Lattermilde laken, og har senere gitt ut både barnebøker,lyrikk, noveller og romaner.

 

 

 

Etter å ha lest og ikke minst likt flere av bøkene forfatteren har skrevet så har jeg blitt oppmerksom på andre bøker hun har skrevet, deriblant denne boken, men det var ikke før jeg leste Gros omtale av den at jeg faktisk fikk tak i boken. Den kom inn dørene i går og få timer senere var den lest ferdig.

Romanen handler om 19 år gamle Mikke som har planer om å studere biologi ved NTNU fra høsten av, og når vi treffer ham er det straks før russefeiringen skal ta til, og moren og stefaren skal på en reise til Chile.Men et eller annet gjør at Mikke trekker seg unna, slutter å gå på skolen og svarer ikke på sms-meldinger han får.
Romanen er delt inn i tre deler hvor vi i første del får Mikkes dagboknotater i månedene før han tar sitt eget liv. Han forteller om det han gjør på om nettene når han sitter alene foran Pcèn, blant annet gjør han lekser og leser om små havskilpadder. Det er tydelig at han er opptatt av utrydningstruede dyr.
Han er støttekontakt til en gutt med Downs som heter Sverre, og vi får ta del i hans forhold til ham. Mikke er også kjæreste med Siri, men etter hvert gjør han det slutt med henne.

Forskarar har funne ut at fuglar også drøymer, draumane handlar om å pare seg, når dei syng, er det for å finne ein make, ein å få ungar med.
Heile livet deira går ut på dette : å pare seg, få ungar, fø dei fram, begynne på ny runde, bare det, bare så enkelt.
Då eg var liten, trudde eg fuglane song om våren fordi dei var i godt humør.

s. 19

 

I andre del er det moren som forteller, hun tenker tilbake på da Mikke var liten og frem til hva som hadde skjedde når hun og Idar var bortreist på ferie og de fant Mikke død på rommet når de kom hjem. Naturlig nok dukker det opp mange spørsmål om hvorfor? og kunne hun gjort noe for å forhindre at dette skjedde? I denne delen kommer det også frem at Mikke har «slitt» litt med endringene i overgangen fra barn til ungdom, og det var sårt å lese om. Her får også moren møte Siri og Sverre, og for henne gjør det godt å komme i kontakt med mennesker som kjente sønnen hennes på en litt annen måte enn hun selv gjorde.

 

Eg opnar døra til rommet ditt. Går inn. Ser ut vindauget. Ser om det er båtar på fjorden. Om snøen er smelta der borte på den andre sida. Om elvene er store.

Så vender eg blikket mot senga di. Puta. Håret ditt. Langt, brunt flokevirvar mot putetrekket. Skuldrene dine nakne under dynekanten. Skulderblada. Armane opp rundt hovudet. Vaksen gutekropp. Håret skjuler ansiktet.

Nei. Håret er ikkje på puta. Du ligg ikkje i senga. Eg ser etter deg kvar morgon. Men du er ikkje her.

S.75

 

I tredje og siste del så er det faren til Mikke som skriver et avskjedsbrev til sin sønn  og forteller litt fra da Mikke ble født og om hvordan foreldrene hans når de var unge. Her sender også både Siri, Sverre og en annen kamerat brev til Mikke. Det er tydelig at alle er i sjokk over at en som er så flink og oppegående kan gå med tanker om å avslutte livet sitt så altfor tidlig. Sårt å lese om savnet de har etter ham.

Kven var du?
Korleis – kva-kor-kvirfor måtte du?
Eit ras av tunge spørsmål riv meg over ende. Eg maktar ikkje stanse det, har ikkje kraft til å løfte armane. Tomme, kraftlause hender.

S. 119

Det hender at jeg begynner å gråte når jeg leser i en bok men som oftest er det gjennom en side eller to, her gråt jeg meg gjennom halve boken for så trist var den. Jeg måtte lese enkelte sider om igjen fordi jeg ikke klarte å lese alt gjennom alle tårene som rant. Det var særlig i den delen hvor moren fortalte som berørte meg langt inni hjerteroten, for hvor hjelpeløs må man ikke føle seg når man som foreldre må gå gjennom en slik grusom ting? Det må være en bunnløs sorg og kanskje ikke noe man fullt ut kan forstå om man ikke har gått gjennom det samme selv.

Samtidig som det er veldig trist lesing så skriver jo forfatteren så nydelig og vakkert om dette og det fremstår som meget troverdig. En gripende, sår og trist roman, og selv om det er en ungdomsroman kan den med fordel leses av voksne. Dette er den tredje romanen jeg leser av Kaldhol og det blir ikke den siste for hun skriver om temaer som berører og ikke minst så har hun en egen måte å formidle på som er aldeles utmerket, og som jeg nesten ikke har sett maken til.
Anbefales varmt og inderlig!

HILSEN BEATHE