Forlag: Vigmostad & Bjørke
Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten
Norsk tittel: I skumringen synger svarttrosten
Forfatter: Linda Olsson
Oversetter: Gunnhild Magnussen
Format: Innbundet
Sideantall: 290
Utgitt: 2014
Min utgave: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

 

 

 

 
 

Forfatter

Linda Olsson er født i 1948 og er en svensk jurist og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2005 med «La meg synge deg stille sanger». Hun har også skrevet bøkene «Taushetens konsekvenser» og «Din godhet»

 

 

 

 

Etter å ha lest La meg synge deg stille sanger  og Din godhet som begge var meget gode bøker, så var det med en viss spenning jeg tok fatt på denne boken. Jeg pleier egentlig aldri å skru opp forventningene mine selv om jeg har hatt gode leseopplevelser fra samme forfatter tidligere og jeg tror ikke at jeg gjorde det her heller, men dette ble en leseopplevelse som ikke nådde helt opp her hos meg.

I skumringen synger svarttrosten handler om tre mennesker som bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. De befinner seg alle på et stadium av livet hvor de føler på savn,tap og et uforløst liv.
Først møter vi Elisabeth som er nyinnflyttet i gården og det blir et sterkt førstemøte vi får med henne.
Det er meget tydelig at hun er meget langt nede og ser ingen grunn til å være her i dette livet lenger.
Hun har bodd i flere måneder i leiligheten men har ennå ikke pakket ut noe som helst og ikke åpner hun posten som kommer. En dag banker Elias på døren for å levere en bokpakke som han har fått til seg som egentlig er Elisabeth sin.

Elias er en ung mann som jobber som tegneserietegner, han har kraftig dysleksi og tegner det han tenker og føler i stedet for å skrive ned ordene. Minst en gang i uken spiser han middag oppe hos Otto, og da leser Otto for ham. Otto er en enkemann på noen og sytti år, han flyttet inn i bygården for mange år siden, etter at konen hans Eva hadde gått bort.

Noe hadde forandret seg. Hun forsøkte å forstå på hvilken måte. Og hvorfor. Det var ikke været. Det påvirket henne egentlig ikke i det hele tatt. De siste dagene hadde vært stille, uten vind, men utsikten fra kjøkkenet var den samme. Grå himmel, nakne trær. En slags anskueliggjøring av totalt fravær av liv. Det var ikke merkbart lysere, til tross for at våren måtte være på vei. Nei, mørket kom til henne som før. Liksom Kvinnen i grønt. Men også hun var litt forandret på et vis. Det var en ny intensitet i møtene deres. Og et innslag av bebreidelse.

Sakte men sikkert oppstår det et vennskap mellom disse  tre, og man kan formelig se hvordan de alle sammen blomstrer opp i takt med våren som er i anmarsj. Vi blir kjent med tre ulike og fine mennesker, som på hver sin måte gjorde inntrykk på meg og vi får vite hvordan livet deres har vært frem til da.I boken nevnes flere andre  bøker som skal sjekkes ut etter hvert, digger når det snakkes om andre bøker i bøkene.

Det blir ikke enkelt å skulle oppsummere boken denne gangen for jeg både likte og ikke likte den. Jeg likte den fordi det var en herlig historie, om noe forutsigbart mesteparten av tiden men det tilgir jeg henne gladelig, det er mange bøker som er gode selv om man på forhånd kan tenke seg hvordan det hele skal gå til slutt. Jeg ble glad i karakterene og forfatteren har vært flink når hun skapte dem selv om jeg personlig skulle ønske å få høre noe mer av Elias sin historie. Jeg syntes at forfatteren skriver godt fremdeles,og dette var en stillferdig roman hvor det egentlig ikke skjedde så mye men så skjedde det en god del likevel og sidene bare raste avgårde. Så noe har jo forfatteren gjort «riktig» her. Men når jeg var ferdig med boken så kjente jeg bare at jeg ble litt skuffet, jeg hadde forventet meg en helt annen slutt, og ikke den åpne slutten vi fikk, eller var den det?  Nå kommer jeg til å skrive  litt om hvordan jeg tolket slutten og derfor kommer det en spoiler alert og vil du ikke vite hva som skjer så ikke les det som står mellom de grønne linjene.

SPOILER  – SPOILER – SPOILER – SPOILER

Det er ikke slik at jeg MÅ ha en «happy ending» for å bli fornøyd med en bok men jeg ønsker vel at en roman skal være noe mer avklart enn det jeg følte den var her. Den ene tingen som irriterte meg var når de helt på slutten var ute på det landstedet til Ottos kamerat,og Elisabeth, Elias, Paul og Otto var der, og plutselig reagerer Elisabeth på Pauls oppførsel ovenfor henne, hun mener han er hånlig mot henne og dette skjer flere ganger. Men vi fikk aldri vite grunnen til dette eller om dette var bare noe hun følte, jeg tok meg i å irritere meg kraftig over at dette ikke ble avklart. Helt på slutten står det blant annet: «Kom» Det var bare en hvisking,men det var som om en kjølig hånd feide bort alt rundt henne. verden ga etter, og det var bare de to. Og de var èn. Jeg ser for meg at hun ser den kvinnen igjen som hun så for seg når hun hadde det som mørkest rundt seg. Hva betyr i så fall det som skjer videre? At hun gjør det av med seg? Det var min tanke først, men så står det følgende Jfr: Han rørte seg ikke da hun forsiktig løftet bort hånden, og heller ikke da hun brettet lakenet til side..…dette tolker jeg som om Otto har gått bort? i så fall oppdaget hun ikke det før hun kom opp igjen etter morgenbadet….om hun kom opp igjen i det hele tatt.Eller la hun merke til det og deretter bestemte seg for å gjøre det av med seg selv for hun ville ikke leve lenger nå som han, hennes nye kjærlighet var gått bort. Eller var dette en «Happy ending»? i så fall hvordan det? Det er mulig jeg overanalyserer dette og trekker konklusjoner av en helt annen verden her, men når jeg ikke fikk i  klartekst  hvordan dette endte så det dette en skuffende slutt for meg  og som tildels ødela en ellers god leseopplevelse. Mulig at jeg er treg i nøtten eller irriterer meg for ingenting, men samtidig forstår jeg ikke hvorfor forfatteren valgte en slik åpen slutt, om den var det, når hele romanen ellers var så pass  forutsigbar.

DU KAN TRYGT LESE DET SOM STÅR UNDER HER

Jeg kan gjenta noe av det jeg nettopp skrev for jeg undrer meg litt på hvorfor forfatteren valgte å ha en slik «åpen?» slutt når hele romanen ellers var ganske så forutsigbar. For meg ødela slutten mye av en ellers fin og lun leseopplevelse. Jeg har på ingen måte gitt opp Linda Olsson og kommer til å lese flere romaner av henne selv om denne ikke nådde helt opp denne gangen. Har for eksempel ennå tilgode å lese «Taushetens konsekvenser» som jeg kan lese før en eventuell ny bok dukker opp fra denne kanten.

 

Flere bloggere har skrevet om boken og det er flere enn meg som er noe skuffet denne gangen:

Tine, Medbokogpalett, Bøker & bokhyller.

 

 

HILSEN BEATHE