Forlag: Pax
Original tittel:Een dwaze maagd
Norsk tittel:Timen før midnatt
Forfatter: Ida Simons
Oversetter:Hedda Wormeland
Format: Innbundet
Sideantall: 208
Utgitt: 1959 / 2014
Min utgave: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Ida Simons eller Ida Rosenheimer som hun egentlig het ble født i Antwerpen i 1911. Hun kunne i likhet med Gittel i boken spille piano og ble en verdsatt pianist i inn og utland.  Under 2.verdenkrig satt hun i 2 ulike leire, Westerbork og Theresienstadt. Hun gav ut sin første bok i 1956, en novellesamling, Slijk en sterren under pseudonymet C.S. Van Berchem.  Hun holdt med på en annen bok da hun døde i 1960, og de tre kapitlene hun hadde gjort ferdig ble trykket i et tidsskrift.
 

Denne boken blir flere steder sammenlignet med både Jane Austen, Anne Frank, Irène Nèmirovsky og ikke minst John Williams Stoner som kom ut i Norge i fjor. Vet ikke helt om jeg er enig når det gjelder sammenligningen med Stoner  eller det vil si at noen likheter er det jo her, begge bøkene ble ført gitt ut og deretter glemt for så å bli tatt frem igjen og gitt ut på nytt og begge bøkene er stillferdige men jeg vil si at Ida Simons bok har mer humor i seg, eller en slags ironisk stemning. Så sånt sett kunne det minne om Jane Austens bøker.

Timen før Midnatt er en oppvekstroman og handler om den unge jenta Gittel og hennes syn på verden slik den utartet seg for henne. Handlingen foregår i et jødisk miljø i mellomkrigstiden. Hun bor sammen med foreldrene sine og blir mye overlatt til seg selv. Foreldrene hennes som krangler veldig mye og hver gang moren har fått nok så tar hun Gittel med seg til familien sin i Antwerpen. Der blir Gittel kjent med den 17 år eldre Lucie Mardell, Mardell familien er veldig rik og Gittel får låne Steinwayflygelet deres så ofte hun bare ønsker. Gittel ser veldig opp til Lucie, og hun blir etter hvert også en meget god venn av faren hennes. og det var artig å lese om hvordan deres vennskap ble knyttet. Blant annet lærte han henne å «lese» kunstverkene han hadde, han var en kunstsamler  av rang og det ble sagt at han så det vakre i ting før alle andre så det.

 Her var det ingen slike malerier som dem hos mormor. Disse syntes jeg var veldig merkelige, særlig et som forestilte en lilla dame med slurvete grønn mage. På de fleste av de andre kunne jeg slett ikke finne ut hva de forstilte, det var ikke like ille. » Nå», sa Herr Mardell, etter at jeg hadde sett på alle sammen, «la meg få høre deres mening.»
«Far sier at De vet hva som er vakkert, lenge før andre folk skjønner det», sa jeg, «så disse maleriene kommer nok sikkert til å bli vakre etter hvert. «

 S. 49

Vi får ta del i familiens liv både som fattige og når de for en stakket stund blir millionærer i Berlin, og alt er fortalt fra Gittels ståsted. Hun omgir seg alltid med de som er mye eldre enn henne og eller voksne. Det er naturlig at hun ikke forstår alt som blir sagt og fortalt til henne, dette gjør at hun fremstår som noe naiv til tider noe som ikke er det minste rart siden hun er et barn. Akkurat det var det av og til litt lett å glemme underveis. Ved flere ganger ble hun direkte løyet for eller at familien holdt ting skjult for henne, ikke alt skulle  snakkes om eller frem i lyset. Om dette er jødisk tradisjon eller at det var sånn på den tiden er jeg ikke sikker på. Vi får i hvert fall et innblikk i jødiske tradisjoner og levesett. Og for en gang skyld var det kjekt å lese om jøder uten å lese om hvor grusomt de ble behandlet under krigen selv om de slett ikke alltid hadde det så kjekt her heller.

Museet viste seg å være stengt, og vi tok en trikk til Schelde, som så trøstesløs og grå ut i regnværet.
«Nå kan vel ikke engang du se noe særlig ved den elskede byen din», smilte Lucie, men Gabriel sa at litt regn ikke kunne gjøre byen mindre dyrbar for ham. for det ville være like troløst som plutselig å slutte å elske noen bare fordi vedkommende var så uheldig å være forkjølet.

S, 74

Først må jeg si at det er meget synd at forfatteren ikke rakk å skrive flere bøker og jeg håper inderlig at novellesamlingen hun gav ut under et annet navn blir gitt ut på norsk en gang, for dette var bra! Hun skriver med en nærhet jeg i grunnen ikke ser så ofte i tillegg til den herlige  og lune humoren. Hun har som nevnt litt av den ironien som Jane Austen har i bøkene sine( i hvert fall de to jeg har lest) så det er ikke rart at hun blir sammenlignet med henne. Måtte flire godt enkelte ganger, og Gittel var man jo bare nødt til å bli glad i. Det er en stillferdig og velskrevet roman, og jeg undret meg hele tiden mens jeg leste om dette kunne være basert på forfatterens eget liv, uten at jeg kan sette fingeren på hva det var som gjorde det. Det kan jo være fordi Gittel har noen likhetstrekk med forfatteren selv. I etterordet skriver den nederlandske forfatteren, Mieke Tillema at hun holder på med en biografi om Ida Simons, den SKAL jeg lese om den blir utgitt på norsk, krysser fingrene for at det skjer. Ved flere anledninger når han prater med Gittel siterer Herr Mardell noe fra en bok som faktisk ble utgitt på norsk i fjor og det var Å skrive livet, som er Vincent van Goghs utvalgte brev til sin bror Theo,gjett om jeg fikk lyst til å lese den! Det er noe eget med bøker som blir nevnt i bøker. Dette var en utrolig sjarmerende roman som jeg skulle ønske var dobbel så lang, minst, for sidene bare føk avgårde.
Vet man skal være forsiktig med å si at en bok er en perle, men her må jeg bare bruke det uttrykket for den var nettopp det. Jeg anbefaler deg å lese den om du ikke allerede har gjort det.

HILSEN BEATHE