Forlag: Tiden
Tittel: Om igjen
Forfatter: Monica Isakstuen
Format: Innbundet
Sideantall: 183
Utgitt: 2014
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Monica Isakstuen er født i 1976 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2008 med diktsamlingen Sånn, borte og i 2009 kom romanen Avstand ut , og i 2011 kom  hun ut med diktsamlingen Alltid nyheter.

Det er alltid spennende å lese bøker om personer som har levd og jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg måtte google navnet, Joyce Hatto og det er interessant lesing som anbefales.

I romanen Om igjen er det to hovedpersoner hvor den ene er  pianisten  og pianolærerinnen Joyce Hatto som døde av kreft i 2006,78  år gammel. I sitt siste leveår, syk av kreft spilte Hatto inn over hundre cd-er.I nekrologen ble hun kalt «den største pianisten i verden som ingen har hørt om»,           men senere kom det frem at alle cdene som var spilt inn var falske og det er vel dette noe av historien i boken bygger på. Vår egen Leif Ove Andsnes var en av de som ble plagiert.
 Den andre hovedpersonen er Ida som var Hattos tidligere pianoelev, hun er gift og har en sønn. Men når det kommer frem dette med forfalskningen bestemmer hun seg for å forlate mann og barn for å reise til London for å skrive om dette. Ida er en fiktiv person om er flettet inn i historien for illustrere hvordan Hattos historie kunne vært, og det er Ida som på en måte snakker til Joyce i fortellingen.

Da du var tolv år, begynte du hos pianopedagogen som gikk for å være landets beste. Foruten å lære deg å drikke te fortalte hun deg om betydningen av å forestille seg den ene personen man spiller for. Hvem sørger du over?kunne hun spørre. Eller: Hvem ville du redde hvis redningen lå i fingrene dine? Hvem skulle du ønske du kunne hente tilbake?
Du burde sikkert spilt for broren din, men du spilte for moren din. Det var henne det var synd på.

Vennskapet mellom disse to kvinnene hadde en slow start for Ida måtte komme rimelig mange ganger på døren til Hatto og legge igjen ganske så mange brev under dørsprekken før døren plutselig en dag ble åpnet og hun fikk slippe inn. Slik ble hun Hattos aller siste pianoelev og de to fikk et spesielt forhold.

Et lite sekund eller tre? Vi snakker vel om hele stykker?

Romanen har mange lag for vi har det gryende vennskapet mellom lærerinne og elev, og ikke minst hva i all verden er det som får en dyktig pianist til å gjøre det hun gjorde, mannen hennes visste om det og han har tidligere vært tatt for svindel på 60-tallet. Så har vi Ida som forlater alt for å skrive om sin eldre venninne, fortelle hennes historie, men hvorfor var det så viktig for henne, viktigere enn å være med sin egen sønn?

På mange måter så er disse to kvinnene veldig for jeg tror at begge kvinnene ville bli sett, bli anerkjent, være best i det de driver med, føle seg elsket.
Ida fremstår som en meget rastløs person som er altfor glad i god vin og tilfeldig sex med hvem hun måtte treffe på. Det er tydelig at hun sliter med seg selv på en eller annen måte.

Boken er helt særegen og overhodet ikke likt noe annet jeg har lest før, og da tenker jeg på måten den er bygget opp på og den måten forfatteren formidler historien på som var noe uvant og litt forstyrrende helt til å begynne med men etter hvert gikk det så bra så. Her går det frem og tilbake i tid, i begge sine historier, det er fiktive samtaler som Ida har med Joyce, brev de liksom sender frem og tilbake til hverandre. Så det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som ikke, for det kan være at det er slik Ida villa at det skulle vært.
Jeg føler at jeg kom tettere på Ida enn på Joyce, men det er hennes historie som går mest i dybden og da er det kanskje ikke så rart. Jeg ble veldig nysgjerrig på Joyce Hatto og har lyst til å finne ut enda mer om henne.
Boken er veldig godt skrevet og jeg skal definitivt lese mer av forfatteren, og derfor har jeg heller ingen problemer med å anbefale boken til andre.

Andre som har lest og blogget om boken: Artemisias verden, Mellom Bokstablene, Ellikkens bokhylle, Mettemor møter massene