Denne måneden er det De usynlige av Roy Jacobsen som skal samleses i forbindelse med  Bokbloggerprisen 2013, og den er siste bok ut i denne omgang.

Forlag: Cappelen Damm
Tittel: De usynlige
Forfatter: Roy Jacobsen
Format: Heftet
Sideantall: 236
Utgitt: 2013
Utfordring: 100 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

 Roy Jacobsen er født i 1954 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1982 med novellesamlingen Fangeliv. Han har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for bøkene Seierherrene og Frost.

VAKKERT OG BRUTALT

 I De usynlige er handlingen lagt fra 1913 og frem til 1928 og det er lille Ingrid som er 3 år når vi først møter henne som er romanens hovedperson. Handlingen foregår ute på øya Barrøy som ligger helt ute i havgapet langs Helgelandskysten, i virkeligheten heter øyen Moholmen og forfatterens familie på morssiden har bodd på der.

På Barrøy bor Hans og Maria Barrøy, foreldrene til lille Ingrid. I tillegg bor faren og lillesøsteren hans der, Martin og Barbro. Det er en strevsom og karrig tilværelse som blir beskrevet og lille Ingrid måtte lære seg både mannfolk – og kvinnfolkarbeid og måtte bli tidlig voksen fordi omstendighetene krevde det.
Tanten hennes Barbro hadde problemer med å takle livet ute i havgapet og fòr inn til bygda for å skaffe seg annet arbeid, men hun kom tilbake etter en liten stund for å fortsette livet ute på øya.

Hans hadde mange planer på hva han skulle gjøre med øyen for at livet der skulle bli litt enklere å leve men samtidig var han skeptisk til for mye modernisering også. Det kommer noen svensker å jobber ute på øyen en sommer for å hjelpe Hans med å bygge en kai av stein og Maria hadde et fælt strev med å holde Barbro unna arbeidsfolkene.

Det var rart med fremmede på øya. Befolkningen er jo med dette fordoblet. Og allerede den første uka må de holde Barbro unna arbeidsplassen.

-Æ vil pul,roper hun, og Maria må holde for ørene til Ingrid. Svigerinna- E`kje rekti rætt. 

Barbro ble gravid med en av disse svenskene og fødte en sønn som ble kalt Lars, og han skulle bli en stor ressurs for øya.
 Når Ingrid kommer i konfirmasjonsalderen bor hun inne hos presten og konen hans og hun passer de to sønnene deres nå hun ikke leser. Dette var en fin tid for Ingrid ikke minst fordi hun fikk sjanse til å være med andre på hennes alder for en stakket stund.

I tillegg til litt gårdsdrift så var Lofotfiske en viktig inntektskilde og fedrene var borte i måneder ad gangen og det var slett ikke gitt at de kom hjem med livet i behold. Både Maria og Ingrid fremstår som noen meget sterke kvinner og når noe uventet skjer og Maria havner på asyl for en periode må Ingrid tre i i rollen som den voksne og ta ansvar. På denne tiden har hun også ansvaret for to barn fra bygden som har mistet begge foreldrene sine, det blir noen tøffe tak for Ingrid.

Hun sovnet i sola ved kjærlighetslunden, og våknet og var alene. Hun reiste seg og kikket seg rundt og så ikke Suzanne. Hun begynte å lete og fant henne ikke. Hun begynte å løpe,nordover og sørover, som en innesperret hest. Hun begynte å skrike. Hun mistet pusten og løp og skrek til innvollene sto i halsen hennes og hun ikke visste hvem hun var og hva hun gjorde. Og fant Suzanne sør på øya, der hun satt på stranda ved siden av flåten og samlet skjell, hun holdt opp et O-skjell,hvitt som snø og større enn noe annet,det var trill rundt. Ingrid forsto at hun var blitt mor. Det var en forferdelig følelse.

Dette var en roman som det var vanskelig å skrive om og samtidig skulle yte den et snev av den rettferdighet som den fortjener å få. Den var vakker,ekte og brutal men den var også lun på sin måte og jeg kan med hånden på hjertet si at dette var en av årets aller beste leseopplevelser så langt. Jeg likte godt at forfatteren skrev  på dialekt innimellom for det gjorde karakterene enda mer levende og jeg likte måten forfatteren skildret miljøet på.  Jeg så intervjuet med forfatteren på bokprogrammet, et interessant program som jeg anbefaler dere å se og det var ekstra artig at jeg holdt på denne boken akkurat da. Jeg fikk lyst til å dra dit og trakke i de samme traktene som Ingrid og de andre på Barrøy gjorde.

Det er ingen tvil om at det er slik som dette folket på øyene langs Helgelandskysten levde på 1920 tallet, og det var vanlig den gang og sette barn bort for å arbeide og bo andre steder når de ble gammel nok til det, om det var dårlige tider hjemme og det var det for mange. En gripende og ganske rolig oppvekstroman om hvordan livet utartet seg der ute i havgapet og jeg skulle ønske at boken ikke tok slutt.
Anbefales!

Siden jeg har lest månedens bok så har jeg planer om å lese Vidunderbarn av samme forfatter.