Original tittel: La Ciudad invencible-Norsk tittel: Den uovervinnelige byen-Forfatter: Fernanda Trias-Oversetter:Kristina Solum,MNO-Format:Heftet-Sideantall:124-Utgitt: 2014-Mi utgave: 2024-Kilde: Reklame/leseeksemplar tilsendt fra Les Bones Dones forlag

STERKT OM VOLD I NÆRE RELASJONER

Før jeg begynner å skrive om selve boken vil jeg gjerne benytte anledningen til å snakke litt om forlaget den er gitt ut på, Les Bones Dones. Det er et lite nystartet forlag som arbeider for å publisere latinamerikanske kvinnelige stemmer i norsk språkdrakt. De har allerede rukket å gi ut fem bøker og jeg har som mål å lese alle utgivelsene som har kommet til nå og ser frem til å følge dem videre.
På nettsiden deres står det noe om hva Les Bones Dones betyr og jeg vil gjerne dele litt av den teksten med dere for jeg syntes den var interessant og fin.

Ifølge tekster fra senmiddelalderen var les bones dones, «de gode kvinnene» på katalansk, overnaturlige vesener som levde i huler, skoger og elver i Pyrenéene, den naturlige grensen mellom Frankrike og Catalonia. Kvinner som gikk alene om natten på fjellstiene, overga seg i deres varetekt, og les bones dones kom ut for å følge dem og passe på dem på veien.

I vårt prosjekt påkaller vi dem på nytt for at de skal ledsage de strålende stemmene til latinamerikanske forfatterinner på ferden over Atlanterhavet. Måtte ankomsten av disse tekstene fra den andre siden av havet til de norske kystene bringe overflod og gode leseropplevelser for alle.

Den uovervinnelige byen er en kortroman om en kvinne som skal bygge seg opp igjen etter å ha levd i et voldelig forhold samtidig som hun skal prøve å gjøre byen Buenos Aires til sin egen. Men for å snakke om kortromanen må jeg nesten ta med essayet I eget navn i samme slengen, for de hører nemlig sammen og utfyller hverandre på en utmerket måte. Essayet er også skrevet av Fernanda Trias og der forklarer hun at jeg-et i kortromanen er fortellingen om henne selv. Boken starer nemlig med essayet og da har det gått ni år siden bruddet med en hun kaller R.
Han er en kjent forfatter men dette skal jeg komme litt tilbake til for Trias begynner nemlig dette sterke essayet med å fortelle om niesen som nettopp er født og de forutsetninger hun kommer til å ha som jente. Her snakker hun om en funksjonshemming, en begrensning som skal komme til å hindre niesen i å fungere optimalt. Aller først trodde jeg at niesen var født med en funksjonshemming, men hun snakker selvfølgelig om den «funksjonshemmingen» det er å være født som jente. Med langt færre muligheter, mindre frihet enn det den mannlige delen av befolkningen har, og som ofte «normalen» blir regnet ut i fra. Dette gjelder nok til en viss grad i alle kulturer vil jeg tro men samtidig er det nok mer fremtredende i andre deler av verden enn her hjemme på berget. Skjønt jeg kom aller først til å tenke på amerikanske kvinner som i 2025 kommer til å miste rettigheter når det gjelder deres egen kropp og helse med de nye og mildt sagt rigide reglene de har og skal innføre.

I essayet snakker hun selvsagt om volden hun ble utsatt for, og hvordan den kjente forfatteren R ødela for henne lenge etter bruddet. Tittelen Den uovervinnelige byen kommer fra noe R skrev til denne, for han mente bestemt at byen ikke var stor nok for dem begge. Han gjorde alt han kunne for å ødelegge for henne, fikk hun jobb i et forlag, ringte han og sa at det ble ham eller henne. Fikk hun jobb med noe annet som hadde med litteratur å gjøre, satte han seg på bakbeina. Han var mer kjent og dermed «vant» han.
Hun forteller om en episode hvor han stod gråtende på døren til hennes nye hjem og sa han var blitt ranet. Motvillig slapp hun ham inn, med det resultat at han knuste leiligheten og slo henne, og etterpå var det liksom veldig synd på han selv.

Det er flere som lider samme skjebne som Trias. Jota, er en ung kvinne som tok kontakt med henne på facebook. Hun hadde i flere måneder vært i et forhold med R, og hele tiden hadde han snakket om Trias galskap, hennes mange løgner og ikke minst alle svertekampanjene hun hadde gående mot ham. Samtidig dengte han løs på denne unge Jota. Og hun var ikke den eneste.

Essayet handler også om litteratur og skriving, ha sin egen plass og ikke minst skriving om vold i nære relasjoner. Boken er rik på henvisninger til flere forfattere og bøker som tar for seg dette med vold mot kvinner i latinamerika, og jeg har notert meg flere bøker jeg vil titte litt nærmere på.
Blant forfatterne som blir nevnt befinner Silvina Ocampos seg, her med en novelle hen har skrevet, og det er gledelig at hen kommer med en bok på norsk senere i vår på et annet nystartet forlag. Det er et forfatterskap jeg ikke kjenner til men som jeg er nysgjerrig på.

Man får korte utdrag fra annen litteratur og det er mange forferdelige skjebner som skrives frem. Og under lesingen av essayet hadde jeg rukket å bli ganske så småsint av den behandlinger noen kvinner blir utsatt for, og når jeg endelig var i gang med kortromanen roer det hele seg ned. For selve kortromanen tar for seg hvordan jeg-et hadde det den første tiden etter bruddet, det å skulle skaffe seg bopel,hverdagslivet og bare litt i bakgrunnen hintes det om en pågående sak mot R. Det kommer også godt frem at kvinner ikke kunne gå ute uten å ha bukse på seg, og det sier mye om den utryggheten som følger med det å være kvinne i enkelte deler av verden.
Her følte jeg at man fikk et godt innblikk i den argentinske kulturen og hvordan jeg-et stabler seg på beina igjen på egenhånd, med god hjelp fra venner. Hele tiden lå saken og ulmet i bakgrunnen, og var med på å skape litt uhygge også i denne delen av boken.

Likte godt at det ikke er for mange utbroderinger av selve volden, selv om det er noe, men at det konsentreres om hvordan en har det i etterkant. Det fortelles om organisasjoner som hjelper kvinner i slike grufulle situasjoner og jeg har så lyst til å dele et lite referat fra en av sidene hvor også Johan Galtungs definisjon på vold står referert. Vi kan snakke om vold når mennesker blir påvirket på en slik måte at deres følelsesmessige , kroppslige og mentale utvikling ikke når opp til sitt iboende potensial.
Det står videre og dette er referert fra andre, å bryte stillheten har, fra feminismens ståsted, vært en måte å redusere ulempen på.
«De trenger vår taushet fordi å sette ord på volden er destabiliserende, fordi vårt ord tvinger dem til å se seg selv i et motbydelig lys som de ikke er rede til å konfrontere, og som er første skritt på vei mot at tingene skal begynne å endre seg. Det er derfor de trenger vår medvirkning. Og nettopp derfor må vi snakke.»

Ja, stillheten er overgriperens allierte og derfor må dette snakkes om, og det er ingen tvil om at Fernanda Trias stemme er sterk i denne sammenhengen. Det handler ofte om skam og skyld i slike situasjoner, og når disse fortellingene snakkes høyt om, vet man at man slett ikke er alene og at den som blir utsatt for slikt har ingen grunn til å føle på skam. Trias skriver veldig godt, og hun har en høy og klar stemme. Med tanke på at hun har skrevet flere romaner og novellesamlinger, og har fått flere priser for sitt arbeide så håper jeg at flere av bøkene hennes blir oversatt. Har du ikke lest denne, anbefaler jeg at du gjør nettopp det, eventuelt sjekk ut andre titler fra dette lille men store forlaget. Latinamerikanske stemmer ser jeg veldig frem til å lese mer av om ikke så lenge.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

Forfatter

Fernanda Trias er født i 1976 og er en uruguayansk forfatter og oversetter. Hun har skrevet flere romaner og novellesamlinger. Hun har fått en rekke priser for sitt arbeide,som har blitt oversatt til en rekke språk.

HILSEN BEATHE