Tittel: Pabbi-en familiesaga om drukkenskap-Forfatter:Mìmir Kristjànsson-Format:Innbundet-Sideantall:160-Utgitt:2024-Kilde:Reklame / leseeksemplar tilsendt fra J.M.Stenersens forlag

STERK BERETNING OM DRUKKENSKAP

For noen år siden gav Mìmir Kristjànsson ut en bok om moren som het Mamma er trygda, en sterk beretning og ikke minst en viktig bok siden han i tillegg til egen familiehistorie flettet inn samfunnets og byråkratiets holdninger til de som av ulike grunner havner utenfor arbeidslivet. En bok jeg tildels kjente meg igjen i som uføretrygdet. Denne gangen har han skrevet om faren sin,Kristjàn Loftsson Guðlaugsson, eller Pabbi som Mìmir K kaller ham for og som jeg vil tro er pappa på islandsk. Denne boken er ikke politisk på noen måte, men heller en slags kjærlighetserklæring til faren fra sønnen. Boken har nettopp kommet ut men allerede er den vel bejublet rundt omkring, noe som ikke er rart for dette er en sterk beretning, den er dønn ærlig og veldig godt skrevet.

Et år før faren døde fikk Mìmir K. en «hyttebok» av ham, som skulle vise seg å være en dagbok, og det er med den som utgangspunkt han har skrevet denne boken, om faren og drikkingen hans. Og kanskje like mye sin egen drikking.
Boken starter med en slags slektstavle som går helt tilbake til Egil Skallagrimsson på 900-tallet og slekten består av mange drukkenbolter opp gjennom tidene så kanskje det var uunngåelig at både han og faren også ble det? Kan man arve alkoholproblemer? Ligger det i genene våre eller er det miljøet man er i som avgjør hvem man blir?

Han skriver følgende ganske tidlig i boken: Jeg husker ikke helt når jeg forstod at jeg kom til å bli en fyllik, men det skjedde mange år før jeg begynte å drikke. Det var ikke noen dramatisk innsikt, det var bare helt naturlig at jeg kom til å følge den samme sjanglete løypa gjennom livet som pappa hadde fulgt.

Han er oppvokst i et hjem som syntes det var bra med åpenhet når det gjaldt alkohol og siden foreldrene innså at også sønnen kom til å drikke mye var de mer bekymret for han ikke skulle ringe dem om han skulle havne i trøbbel når han drakk.

Til tross for at foreldrene drakk mye mens Mìmir var liten hadde han en god barndom og oppvekst, han var et elsket barn og foreldrene var opptatt av at han hadde det bra. Faren var i perioder bortreist og ved en anledning, en gang moren var skikkelig syk, dro Mìmir til togstasjonen for å hente ham hjem igjen. Noe han har angret på senere.

Mìmir K forteller en god del om farens problemer med alkohol, men også mye om sine egne problemer knyttet til dette. Han forteller at han ikke kaller seg selv en alkoholiker, men en fyllik eller periodedranker. Han liker helst å drikke om morgenen og når han først tar èn øl, så er det gjort. Da må han ha mer og kan gjerne drikke i dagevis i strekk. Er det noe spesielt som kreves av ham kan han innføre hvite timer, eller hvite dager og måneder, på samme måte som faren gjorde det.

Han skriver ærlig om drikkemønstrene sine og om hvordan dagene etter han har sluttet å drikke forholder seg, som er det rene helvetet i følge ham selv. Han skriver også om dagene mot slutten av en såkalt hvit måned, når han mister det gode humøret, blir snerpete og kjedsomheten banker på døren.
Dette minnet meg veldig om min egen barndom med en alkoholisert mor, rett før hun begynte å drikke igjen vasket hun ned hele huset, hun sminket seg ikke og var sur og gretten. Da visste vi barna at det var like før hun hadde en ny periode, og da gikk det aldri mer enn en dag eller to så satt hun dritings når vi kom hjem fra skolen, og til forskjell fra Mìmirs far som på slutten foretrakk å drikke alene, så trakk min mor alltid huset fullt av andre drukkenbolter og kunne feste i dagevis.

Mìmir K er også ærlig på at det kan gå like ille med ham som det gjorde med faren hans, men likevel har han ingen planer om å slutte å drikke, han velger alkoholen på nytt igjen og igjen, for det er noe han gjerne vil ha i livet sitt. Han ønsker ikke på noen måte å gjøre noe med alkoholproblemet sitt, selv om han har mistet mange venner og forhold har gått over styr på grunn av drikkingen hans.
Det er ingen tvil om at Mìmir så veldig opp til sin far, det skinner gjennom i hele boken, og han har gått i farens fotspor på flere måter for faren var også journalist og kommunist, i tillegg til at han drakk.
Han skriver et sted at for avholdsfolket er valget hans umulig å forstå, jeg er ikke avholdsmenneske selv om det ikke er ofte jeg tar meg et glass, men kanskje det er egne opplevelser fra barndommen som gjør det litt ubegripelig at noen velger å ikke gjøre noe med problemet før det er for seint, ikke minst når det går så mye ut over folk som er nær en. Såpass ærlig må jeg få være.

Boken gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, både fordi den er så ærlig skrevet, men også fordi Mìmir K har et veldig godt språk og er litt humoristisk underveis. Noe som gjør leseøkten noe lettere til tross et såpass alvorlig tema som alkohol(misbruk). Opplever også at han behandler temaet på en god måte som på ingen måte «forherliger» problemene, og tenker at det er modig gjort å stå så åpent frem. Jeg har alltid likt ham som politiker og jeg fikk enda mer respekt for ham etter denne utgivelsen.
Innimellom familiens og egen historie får vi også doser med islandsk sagahistorie og norrøm mytologi, noe som fungerte veldig godt og passet fint inn i helheten.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Mímir Kristjánsson er født i 1986 og er en norsk forfatter og tidligere journalist. Han er stortingsrepresentant for Rødt, og har tidligere vært nyhetsshef i Klassekampen. Han debuterte som forfatter i 2011 med boken De superrike og har etter den tid gitt ut en rekke bøker, blant annet den biografiske boken Mamma er trygda (2019). Pabbi-en familiesaga om drukkenskap(2024) er forfatterens tiende bok.

HILSEN BEATHE