Tittel:En fransk familie-Forfatter:Sandra Lillebø-Format:Innbundet-Sideantall:170-Utgitt:2023-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra Oktober forlag

NYDELIG OG VELSKREVET

Det er tre år siden debutromanen Tingenes tilstand kom ut, en medrivende og sterk roman jeg likte veldig godt, derfor var jeg rimelig spent når jeg satte i gang med årets roman for kunne den virkelig måle seg med den fantastiske debuten? Svaret er JA, selv om Sandra Lillebø slett ikke har gjort det helt enkelt for denne leseren i det minste for hun byr på en aldri så liten tvist denne gangen. Men det er vel heller ingen som har sagt at god litteratur skal være enkel.

Det er store eksistensielle spørsmål Lillebø tar opp i denne romanen og vi møter en jeg-person,romanens forteller, som har flyttet fra Norge til en av forstedene til Paris for å studere i noen år. Her møter hun Yoann og etter en stund flytter hun inn til ham i den kommunale boligblokken han har vokst opp i. Når romanen begynner beskrives en kvinne som jeg-et kaller Marianne, og hun ligger på kjøkkengulvet og gråter etter å ha blitt forlatt av samboeren.
Marianne er gravid og dette falt ikke i god jord hos Yoann. Jeg tenker at det slett ikke var et tap for Yoann var en voldelig type som ikke gruet seg for å gi et slag eller komme med nedlatende kommentarer til henne. Utro var han også.
Samtidig som Marianne ligger på gulvet oppstår det opptøyer ute i gatene etter at flere ungdommer omkom under en politijakt, og dermed fletter Lillebø inn den franske samtiden på en utmerket måte.
Deler av romanen tar for seg Mariannes tilværelse i denne heller fattige forstaden hvor hun prøver etter beste evne å skape seg et liv for seg og etter hvert også sønnen Theo. Prøver å ta til seg den franske kulturen og finne seg til rette på en fremmed plass. At de er bosatt på et kummerlig sted beskrives gjerne gjennom kakerlakker som kryper ut av brødristeren når lyset blir tent, eller gjennom opptøyer eller hendelser som finner sted i deres egen blokk, hvor blant annet noen ungdommer satte fyr på oppgangen flere ganger.
Yoann er stadig i tankene hennes og etter hvert som romanen skrider fremover kan det virke som om hun på en eller annen måte prøver å overta det livet Yoann hadde når han bodde der. Hun har vanskelig med å gi slipp på ham,men kanskje det har mye å gjøre med at hun føler seg ensom og higer etter å høre til et sted,og da klåmholder man seg til det som måtte være der.

Fortelleren av boken,jeg-et, er forfatter og hun vender tilbake til Frankrike etter mange år for å skrive. Og det er her det blir litt smått forvirrende eller egentlig ikke, eller jo, kanskje litt. Jeg-et har jo vært tilstede hele tiden gjennom romanen,men nå går det et lys opp for meg for Jeg-et og Marianne, er etter det jeg tolker èn og samme person, de har den samme historien helt frem til de blir gravide, men der hvor jeg-et pakker sakene sine og dro hjem igjen til Norge, ble Marianne igjen i Frankrike som en slags parallell versjon av jeg-et. En tenkt versjon av henne selv om hvordan livet hennes kunne blitt om hun hadde tatt et annet valg, og ved å bruke navnet i de sekvensene skaper hun en slags distanse til denne versjonen.
Jeg tror også at Marianne kan representere de kvinnene som velger å bli værende i et forhold hvor de blir utsatt for psykisk og fysisk vold. Nå gikk jo Yoann fra Marianne men likevel og selv etter lang tid var hun slett ikke fremmed for å ta ham tilbake om det skulle bli aktuelt, og det kunne virke som hun var mer redd for at han ikke skulle komme tilbake enn for eventuelle slag som måtte komme hennes vei.

Igjen har Lillebø skrevet en god bok. Hun har et veldig godt språk og mange av sekvensene var direkte nydelig skrevet. Jeg fikk litt «Annie Ernaux-vibber» mens jeg leste og kanskje det nettopp er hos henne at Lillebø har funnet inspirasjon når hun skrev denne boken? Ernaux skriver også om yngre eller andre versjoner av seg selv i noen av bøkene sine.

Fikk litt «Fringe-vibber» også underveis når jeg leste, den sci-fi-serien hvor det er parallelle univers og ulike tidslinjer og det fantes fire ulike versjoner av den samme personen. Ikke fullt så avansert her riktignok men absolutt nok til at jeg stusset litt enkelte ganger underveis på hvorfor noe var skrevet i 1.person mens andre sekvenser var skrevet i 3.person. I ettertid syntes jeg det var et godt grep for på den måten blir vi kjent med flere versjoner av henne, selv om jeg må innrømme at jeg kunne tenkt meg å få vite litt mer om hvordan livet til jeg-et var i Norge i disse årene.

Likte veldig godt grepet med å zoome litt ut på det som skjer i det franske samfunnet samtidig som hun forteller Mariannes historie, for på den måten å få plassert handlingen rent tidsmessig. I likhet med sin franske kollega kommer også Lillebø med mange kloke refleksjoner underveis og mange nydelige sekvenser.

Dette er på flere måter en slags «Sliding doors»-fortelling, for hva hadde skjedd om jeg gjorde det slik i stedet for sånn, hvordan hadde livet utartet seg om jeg hadde tatt andre valg? Livet består jo av stadige valg og man må leve med konsekvensene av disse hver eneste dag, det er en del av livet og det å være menneske.

Det er flere dager siden jeg leste boken ferdig og fremdeles surrer både jeg-et og Marianne rundt i hodet mitt, det er et godt tegn og jeg ser frem til å se hva andre syntes om boken etter hvert. Dette er en fin bok å diskutere i etterkant, ikke minst om grepet med en alternativ versjon av fortelleren. Jeg ser frem til neste bok fra denne kanten, Sandra Lillebø er god altså!

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Sandra Lillebø er født i 1978 og er en norsk journalist,litteraturkritiker,lyriker og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2011 med diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt og deretter gav hun ut diktsamlingen Alt skal skinne og blø i 2016. Romanen Tingenes tilstand kom ut i 2020, og i 2023 gav hun ut romanen En fransk familie.

HILSEN BEATHE