Tropismer av Nathalie Sarraute

Original tittel:Tropismes-Norsk tittel:Tropismer-Forfatter:Nathalie Sarraute-Oversetter:Elin Beate Tobiassen Format:Innbundet-Sideantall:118-Utgitt: 1957-Min utgave:2021-Kilde: Leseeksemplar fra Stendal forlag.

SANSELIG & NYDELIG

Etter å ha lest Elin Beate Tobiassens bok, Storm i et vannglass,hvor hun gir oss nøkler til Nathalie Sarrautes forfatterskap var det nå i januar tid for å ta fatt på Sarrautes tekster og jeg har valgt å lese dem i den rekkefølgen de står i «bibelen». Debutboken inneholder en samling på 24 korte og fortettede tekster som inneholder små og mer eller mindre dramtiske scener fra et hverdagsliv. Gitt formen på Tropismer så blir det ikke et vanlig handlingsreferat denne gangen men jeg skal forsøke å gi et par eksempler fra boken for å vise hvor Sarraute ville med forfatterskapet sitt.
For hun var ikke så opptatt av å skrive frem en ytre handling slik de fleste av oss er vant med når vi leser skjønnlitteratur men i stedet fokuserte hun på hvordan «karakterene» reagerte på en eller annen form for ytre påvirkning. Det sies at hun var påvirket av den såkalte stream of consciousness og det var hun nok men jeg har nesten lyst til å si at hun tok stream of consciousness til et helt nytt nivå når hun gjennom hele sitt forfatterskap jaktet på tropismebevegelsene som vi alle mennsker har i oss. Disse ørsmå sinnsbevegelsene som blir utløst av en ytre stimuli, det kan være en lyd, en lukt, eller en annen person som plutselig befinner seg i vårt nærvær. Disse nærmest udefinerbare bevegelser som glir ved grensen til bevissheten vår og er opphavet til ordene, handlingene og følelsene våre. Og alt dette utgjør den usynlige veven i alt mellommenneskelig samspill for å stjele litt av bokens baksidetekst.

Den aller første teksten, Tropismer 1,var en aldeles nydelig tekst, nesten poetisk og jeg har lyst til å dele litt av den med dere.

Det var som om de strømmet frem overalt,utklekket i den milde og litt fuktige luften,de sildret sakte som om de piplet fra murene,fra trærne bak sine beskyttede gjerder,fra benkene,de skitne fortauene,de åpne plassene.
….(….)….

De utstrålte en underlig ro,en slags desperat tilfredshet. De så oppmerksomt på stablene med hvitt lintøy som var stilt ut,kunstferdig dandert som snøfjell,eller en dukke med tenner og øyne som med taktfaste mellomrom ble tent,slukket,tent,slukket,tent,slukket,tent igjen og igjen slukket,hele tiden med nøyaktig samme mellomrom.

Jeg mistenkter at vi følger de samme personene gjennom flere av disse tekstene, og de som vi møtte over her har småbarn med seg. I en av de første tekstene kommer de til en leilighet hvor de aldri har vært før og jeg satt med en følelse av at de nærmest var plassert der,men siden det ikke stod spesifikt noen sted er dette noe jeg bare gjettet meg til eller gikk ut i fra selv. Men i noen tekster lenger bak står det følgende: De ble tilbudt en tilværelse som var både ribbet og beskyttet på samme tid, en tilværelse som minnet mer om et venterom på en jernbanestasjon i en øde forstad,et nakent,grått og lunkent værelse,med en svart ovn midt på gulvet og trebenker langs veggene.

I etterordet står det at Sarraute skildrer både fremmedfølelsen og eksilopplevelsen hun opplevde i sin egen barndom og da særlig i de aller første tekstene i boken, så da var jeg ikke så langt unna i min tolkning likevel for hun reiste mye frem og tilbake mellom tre land før hun flyttet til faren for godt når hun begynte på skolen. Og da er det ikke unaturlig at hun kanskje gikk med noen av disse følelsene.

«karakterene» i Sarrautes tekster er som oftest anonyme og ofte får vi ta del i «karakterenes» følelser uten at vi på forhånd vet om noe har skjedd eller kommer til å skje. Denne betydningsutsettelsen er vanlig i Sarrautes tekster og gjør at vi som lesere oppfatter noe senere enn det som er vanlig hva som faktisk skjer. Et godt eksempel på dette er starten på Tropisme 7.

Ikke mens han er der,for all del,ikke mens han er der,senere, når han ikke er til stede,men ikke nå. Det ville være for farlig,for upassende å snakke om det mens han er der.

Den kvinnelige hovedpersonen her er på vakt ovenfor en mann jeg går ut i fra hun ikke kjenner så godt. Det er snakk om kunst og en utstilling, og hun sørger for at praten går så han ikke skal oppdage….ja, hva da?Vel,den som leser får kanskje vite.

I en annen tekst er en ung kvinne i et selskap hjemme hos foreldrene sine og har en samtale med en eldre herre. De snakker om litteratur og hva hun skal gjøre fremover. Plutselig merker vi som leser at kvinnen blir grepet av en panikk ovenfor den eldre herren, og jeg mistenker at det har skjedd noe mellom disse to, noe som ikke tåler dagens lys.

Sarraute skjærer bort alt av unødvendigheter, som sivilstatus, identitet og et tradisjonelt handlingsforløp i sine bøker. Dette er for at vi som lesere lettere skal få øye på det hun vil at vi skal se, tropismene som utspiller seg i «karakterene».

Det er ingen tvil om at det er uvant å lese en tekst uten at du får vite noe særlig om dem de innbefatter, men samtidig tar du deg å bry deg om dem ut i fra det som skjer med dem, eller rettere sagt reaksjonene deres.
Hvordan de reagerer på det de blir utsatt for grep meg mye mer enn det jeg hadde trodd på forhånd. Godt mulig at jeg har en fordel siden jeg allerede elsker bøker som ikke har så mye ytre handling, men det er noe med teksten, språket og det samspillet mellom menneskene i disse tekstene som gjorde noe med meg. Det første som slo meg var hvor rolig jeg ble når jeg leste. Nå leser jeg ikke noe fort i utgangspunktet men lesetempoet ble skrudd ytterligere ned og pulsen roet seg, det ble nærmst som en slags meditasjon hvor alt annet ble stengt ute. Noe om egentlig var rart siden det var dramatisk nok det som utspilte seg i disse tekstene selv om det også var mye hverdagsrealisme å spore. Det ble litt som å lese dikt for behovet for å analysere underveis meldte seg ganske så raskt. Og kanskje det er en fordel å ha lest en del dikt når man tar for seg Sarraute sine tekster siden de ikke er så handlingsdrevet i formen? Vet ikke,men skal ikke se bort i fra det.

Tropismer utgitt på Stendal forlag er tospråklig, det vil si at den utenlandske teksten står på venstre side mens den norske teksten står på høyre. I en tospråklig utgivelse kan man få et enda bedre utbytte av teksten om man kan originalspråket. Denne gangen fikk jeg ikke bruk for det siden jeg aldri har hatt fransk, samtidig syntes jeg det er bra at forlaget velger å gi ut bøker i tospråklig utgave og det ble til at jeg så smått begynte å «lese» litt på den franske siden også.
Jeg har hørt mange lovord om Tobiassens oversettelse av boken og jeg stoler på at hun har gjort en utmerket jobb, og da tenker jeg at Sarraute også må ha et fabelaktig språk. Neste bok ut i mitt Sarraute-prosjekt er romanen Planetariet og jeg er spent på hvordan det blir å lese en roman med Sarrautes «oppsett».

Tropismer er en nydelig og fin samling tekster jeg anbefaler på det sterkeste!


Nathalie Sarraute (1900-1999) var født i Russland og var en fransk forfatter og advokat. Hun er en av Frankrikes betydeligste etterkrigsforfattere, og representerer en av de mest særegne stemmer i europeisk litteratur i det 20. århundre. Hun knyttes gjerne til den franske nyromanen, som hun sammen med Alain Robbe-Grillet stod fram som en engasjert forkjemper for. Hennes litterære produksjon omfatter en rekke formfornyende romaner, skuespill, kortprosatekster og essays, og plasserer seg i forlengelsen av Dostojevski, Proust og Virginia Woolf. Snarere enn en videreføring representerer Sarrautes arbeid i forhold til disse en avgrensning og spesialisering innenfor tropismefeltet hun definerer som sitt.(Kilde:Stendal forlag) Hun debuterte som forfatter i 1939 med Tropismer og gav ut en rekke bøker i ulike sjangere, romaner,essays,skuespill,kortprosa.

HILSEN BEATHE