MØRKT OM KJÆRLIGHET OG SORG

Poeten Ingvild Lothe ga ut diktsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt? i 2016, en sterk diktsamling som gjorde inntrykk på meg, og nå tre år senere er hun klar med sin første roman. Der hvor man hadde valgt et noe heller ekkelt cover på debutboken så har man valgt en mer diskret utgave denne gangen, men innholdet er like sterkt!

I denne poetiske punktromanen som har fått navnet Havfruehjerte møter vi en ung kvinne vi aldri får vite navnet på. Vi møter henne gjennom et år og det blir ganske fort klart at vi her har med en veldig ensom kvinne å gjøre.

En som lengter etter noen å snakke med, noen å bli glad i og som kan bli glad i henne tilbake. Det skinner veldig fort gjennom at hun har mye mørke inne i seg. Hun bærer på veldig mange sorger.

Hun møter mange menn på sin vei, higer etter at de skal gi henne litt oppmerksomhet, og det eneste hun forlanger er at de skal holde litt rundt henne når de er ferdig men som oftest går de bare hjem til den de bor med og elsker.

Så møter hun Nord, en mann hun nærmest umiddelbart elsker men etter en stund forsvinner han. Dette forholdet blir skildret som et meget voldelig forhold men samtidig virker det ikke som hun klarer å ta inn over seg hvor alvorlig situasjonen egentlig er? Jeg vet ikke om han ønsker å skremme meg, med galskapen og støyen og alt det røde i bevegelsene, men de klønete musklene gjør meg trist. Jeg forsøker å tolke tingenes tilstand, men klarer det ikke, så jeg tar inn hele atmosfæren i et blikk. S.36

De gifter seg men forholdet varer ikke, og kanskje hun skal være glad for det….

Hun møter også Faderen som hun venter barn med og som hun etter hvert kalte Derketo og det er her mytologien kommer inn. Ja, hun har på en utmerket måte blandet inn mytologi her og det fungerer som bare det.
Godt mulig at disse sekvensene ikke skal tolkes helt bokstavelig for jeg var inne på at dette med at Faderen kunne være en metafor. Dette var tanker som kom ved andre gangs  gjennomlesing.

Igjen har Lothe skrevet en bok som gjorde inntrykk på meg. Forlaget har kalt det en roman men den har et oppsett som minner mer om lyrikk og det er en fragmentert fortelling vi blir presentert for, samtidig er det en viss kronologi her likevel siden vi følger henne gjennom de ulike årstidene.
Det er som jeg nevnte lenger oppe er dette en mørk fortelling for det aller meste, men et noe mer positivt språk bruker forfatteren når hun snakker om naturen og om dyrelivet som også har fått sin plass her. Da særlig livet i havet som jeg forstår forfatteren er veldig opptatt av og det er naturlig nok her tittelen også kommer til sin rett!

Lothe kommer også med noen stikk til det samfunnet vi lever i og det viser hun i denne sekvensen, de morløse glemmes og blir funnet igjen først seinere, i gjengrodde kommunale leiligheter etter en unormalt varm sommer som ikke lenger klarer å skjule sporene. Stanken av forråtnelse flyter ut gjennom dørsprekken, kroppsvæsken flyter ut over gulvene. Alt som er igjen, er dette: dødt, rødt kjøtt,og en bagravelse med en prest som eneste gjest.
Hun tar også opp klimaspørsmål og ikke minst plasten i havet og følgende dette vil få.

Men kanskje aller mest er dette fortellingen om en ung kvinne og hennes forsøk på å finne sin plass i denne verden som kanskje ikke alltid viser seg fra sin beste side for det skjer mye som er ganske ille, både med henne og ellers i verden.
Hun bærer også på en stor sorg som jeg ikke skal komme mer inn på her.

Lothe har et veldig vakkert og poetisk språk, hun skriver med stor ømhet og det handler ofte om såre og sarte ting. Men innimellom er hun skarp og ikke minst helt rå i språket. Noe som sitatet under vitner om. Denne blandingen er en av grunnene til at jeg liker bøkene hennes så godt.

 

 Jeg imponerer stadig menn med de elastiske beina mine. De blir overrasket fordi jeg har fysikken til ei jente som sitter mye stille, fordi jeg er ei jente som sitter mye stille, og har alltid gjort det. Mødre burde advare sønnene mine mot sånne jenter som meg. Jeg har aldri vært trofast. Jeg røyker sigaretter på tom mage og skriver noveller som jeg onanerer til. Jeg ligger med menn når det passer meg, og kaller det feminisme, går i hvite bomullstruser for å framstå som mer uskyldig enn jeg er.
Og så gråter de.
Det er et problem det der, at folk har så mange følelser knyttet til følelsene sine, at dagene krever et positivt menneskesyn jeg ikke har.

S.44

 

Fikk veldig medfølelse for denne unge jenten og innimellom skriver Lothe så nydelig og sart at følelsene blir til å ta og føle på, og det var noe å kjenne seg igjen i. Dette med å lete etter kjærligheten som vi alle gjør en eller flere ganger i løpet av livet. Når hun beskriver henne som veldig ensom i tillegg og dette med at de aller fleste hun møter på sin vei ikke behandler henne noe godt så blir det ekstra sterkt.

Etter debutboken var det avisanmelder som sammenlignet henne med Michel Houellebecq og det er slett ingen dårlig attest. Etter å ha lest begge bøkene hennes så kan jeg ikke annet enn å anbefale dem videre og jeg håper hun har mer på lager til oss i fremtiden også.

 

ANBEFALES!

---

Forlag:Kolon
Tittel:Havfruehjerte
Format:Innbundet
Sideantall:111
Utgitt:2019
Kilde: Leseeks

Forfatter

Foto: Stephen Butkus

Ingvild Lothe er født i 1990 og er en norsk poet. Hun er tidligere utdannet ved Forfatterstudiet i Bø, og studerer for tiden masterprogrammet i Litterär Gestaltning ved universitetet i Gøteborg. Hun debuterte som forfatter i 2016 med diktsamlingen  Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt. Romanen Havfruehjerte er forfatterens andre bok.

 

 

HILSEN BEATHE