Stillferdig om psykisk sykdom

 

Eva Aagaard er en dansk forfatter som har valgt å debutere med romanen sin i Norge. Hun har bodd både i Sverige og i Norge hvor hun blant annet har gått på Skrivekunstakademiet.

Døtre er en roman som tar opp tildels tunge tema på en lettlest måte, og det er femten år gamle Mira som er romanens hovedperson. Naturlig nok er det for det meste hennes stemme vi hører men også moren Britt og tanten Mona kommer til ordet med jevne mellomrom. Og det er gjennom deres perspektiver at vi får et godt innblikk i hvordan livene deres var når de vokste opp men også hvordan ting var like før det utenkelige skjedde.

Moren Britt er av den engstelige typen og er veldig overbeskyttende ovenfor datteren sin. Hun virker også å være i ubalanse og kanskje ikke fullt så «normal» som faren hennes vil ha det til.

Mona ble sett på som spesiell og hadde tydeligvis vært favoritten til faren,den vakreste og kanskje den flinkeste av de to søstrene, i hvertfall til hun ikke orket å bry seg lenger. Mona går det ikke så bra med, hun var lenge psykisk syk og var borte fra familien i lengre perioder, og hun tok til slutt selvmord og romanen starter i hennes begravelse.

Mira er også en litt spesiell type litt slik som tanten, hun er en ensom sjel som ikke har noen venner på skolen, og akkurat som tanten liker hun å sitte i parken med tegnesakene sine.  Så det er kanskje ikke så rart at Britt er engstelig av seg når hun ser at den eneste datteren hennes er så lik på tanten sin.

Mira treffer tredve år gamle Jesper og innleder ganske så fort et forhold til ham. Men etter hvert får hun også en venninne på skolen men selv det går ikke helt knirkefritt for seg. I forholdet til Jesper kommer usikkerheten hennes veldig godt frem og det kan virke som dette er ting hun egentlig ikke helt vet om hun vil men samtidig trenger hun en eller annen bekreftelse som hun ikke får andre steder.

 

Hun legger seg i sengen og er inn mot veggen. Hun forestiller seg hendene til Jesper på ryggen sin, mennlom beina og i håret. Kroppen fylles av uro. Der er noe som flakser inni henne, noe som lyser opp i glimt. Hun føler seg altfor lett, som om tyngdekraften har sluppet henne. Tankene om Jesper bor inni nervøsiteten, det er der hun kan finne dem.

S.177

 

Dette var en fin debutbok og forfatteren formidler med et enkelt og godt språk. Kanskje aller best er hun i de sekvensene som omhandler Mira og da tenker jeg spesielt på hennes ungdommelige nysgjerrighet og trang til å utforske, noe som er helt naturlig for en på hennes alder. Det er også sårt å se at hun søker svar på ting hun lurer på men ingen av kvinnene i familien eller noen andre for den saks skyld evner å gjøre noe med det for de «ser» henne  ikke og det kan virke som man har nok med seg selv. Jeg tenker kanskje at det mentale ikke er helt på plass hos noen av dem,men det føles ekstra sårt i forhold til Mira som tydeligvis trenger noen å snakke med. Noen som ser henne.

De mest sårbare øyeblikkene og kanskje det jeg kommer til å huske aller best fra denne romanen er de som er fortalt gjennom Monas perspektiv, og da særlig når hun vil oppsøke både søsterens og foreldrenes hus  når hun ikke har noen sted å gjøre av seg men bestemmer seg for å overnatte inne i skogen like ved i stedet.

Jeg likte måten boken var lagt opp på med ulike perspektiver og fortellerstemmer, men på èn måte kom de for hyppig etter min smak selv om jeg ser at det var nødvendig for fremdriften av fortellingen. Selv om Britt og Monas kapitler var mye kortere enn Miras, «ødela» de litt av flyten underveis i lesingen så med fordel kunne det kanskje vært kortet ned noe på antall kapitler men forlenget disse noe i stedet. Men dette kan ha mer med min personlige smak å gjøre enn at det nødvendigvis er et «minus» ved boken.

Når det er sagt så gav disse perspektivene oss et godt innblikk i hvordan foreldrene var, om faren som forskjellsbehandlet de to døtrene sine så til de grader når de var liten og som ikke viser antydning til forståelse for at mennesker kan bli syke, og moren som ikke evner å se, eller ikke vil se den urett som blir gjort men heller velger å dra ned langs «denial road» i stedet. Men slike mennesker finnes det jo mange av.

Når jeg leser er jeg avhengig av å komme innunder huden på enten hovedpersonen eller en av de andre karakterene i boken, noe jeg ikke gjorde her dessverre. Det betyr ikke at jeg ikke brydde meg om hva som skjedde med personene når jeg leste boken men i skrivende stund har det gått et par dager siden endt lesing og mye av følelsen jeg satt med underveis i lesingen er borte, noe jeg syntes er veldig synd.

Når dette er sagt så har Aagaard skapt et fint og ikke minst troverdig portrett av hvordan livet i en dysfunksjonell familie kan utarte seg.  Jeg tenker også at dette er en roman som viser hvordan psykisk sykdom kan gå i arv gjennom flere slektsledd og at det også finnes et håp om en lysere tilværelse tross alt.

Aagaard har absolutt noe å fare med og dette er en fin debutbok selv om jeg har mine «innvendinger». Hun har en fin stemme og jeg ser frem til fremtidige prosjekter fra denne kanten. Jeg kan ikke snakke om boken uten å nevne det vakre coveret boken har, en skikkelig fryd for øyet!

 

Her kan du høre et lite intervju med Eva Aagaard!

---

Forlag:Tiden
Tittel:Døtre
Forfatter:Eva Aagaard
Format:Innbundet
Sideantall: 219
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Carolina Segre

Eva Aagaard er født i 1988 i København og er en dansk journalist og forfatter. Døtre er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE