Det var Mariannes omtale av boken som fikk meg på sporet av denne og siden jeg interesserer meg for gresk mytologi til tross for at jeg ikke har lest så uhorvelig mye av det var jeg ikke sen om å bestille boken. Den er nå lest og jeg ble litt nysgjerrig på den serien på 18 bøker som denne boken er en del av og som har fått navnet Myteserien på norsk. Gledelig var det at Ali Smith var med der med Jente møter gutt som jeg har skrevet om her. Jeg visste at det var en gjenfortelling men ikke at den var en del av denne serien. Men over til Margaret Atwoods bidrag som er det jeg egentlig skulle snakke om nå.

Penelopiaden er fortellingen om Penelope, en figur i Odysseen som er skrevet av den greske dikteren Homer.

Hun giftet seg med Odyssevs,kongen av Ithaka, bare 15 år gammel. Men de var vel gifteklar på den alderen i antikken kan jeg tro.
Penelope er kusinen til den skjønne Helena av Troja, og når Helena som er gift med Menelaos stikker av med Paris reiser Odyssevs ut for å kjempe i den trojanske krigen. Han blir som kjent borte i 20 år, hvor han kriget i 10 og brukte 10 for å finne veien hjem igjen.

Helena og søsteren Klytaimnestra er gift med hver sin bror for det viser seg at Menelaos er broren til Agamemnon som jeg leste om i Colm Tòibìns bok  House of names,denne er forøvrig ikke en del av nevnte serie bare så det er sagt.

Penelope måtte hele denne tiden mens Odyssevs var borte oppdra sønnen Telemakhos alene, finne ut hvordan hun kunne drifte gården mens han var borte og ikke minst holde over 100 friere unna. De skulle alle som èn kjempe om Penelopes gunst men ingen av disse unge guttene syntes noe om henne, hun var tross ikke for noen skjønnhet å regne, de ville ha tak i Odyssevs formue.

Penelope har en rekke slaver eller kammerpiker som jobber for henne og hun fant en fin måte å utsette valget hun måtte ta med å velge seg en ny frier. Hun fant nemlig ut at hun måtte veve et likklede til sin svigerfar Laertes, og når hun hadde tid satt hun og vevde på dette klede men for å hale ut tiden hjalp de tolv kammerpikene henne hver natt med å rekke opp igjen klede  og på denne måten «kjøpte» de seg tre år.

Odyssevs kommer etter hvert hjem og tar livet av alle frierne og de tolv kammerpikene som hadde stått Penelope veldig nær i alle disse årene. Mens han var borte i alle disse årene hadde Odyssevs hatt seg rundt med mange vakre gudinner mens Penelope var standhaftig og ventet på mannen sin.

I sitatet jeg har valgt å ta med snakker Penelope om moren sin og hennes forhold til sine slaver.

Hun mislikte å kommandere slavene og straffe dem, enda hun plutselig kunne finne på å drepe noen som irriterte henne – hun var ute av stand til å fatte at de hadde verdi som eiendom.

S.93

 

I forordet skriver Atwood at Homers versjon av Odysseen ikke er den eneste fordi opprinnelig ble slike myter fortalt muntlig og var stedbunden, det vil si at den ble fortalt på èn måte et sted og helt annerledes på et annet sted. Hun forteller videre at hun aldri har fått disse kammerpikene ut av hodet og spørsmålet om hvorfor de ble hengt har gjort seg gjeldene. Derfor har hun i denne gjenfortellingen valgt å gi ordet til  både Penelope og de tolv kammerpikene som skifter på å ha ordet, og i likhet med Stridsberg nyeste bok blir også denne fortalt fra dødsriket. De kapitlene hvor kammerpikene har ordet er teksten satt opp som sanger eller vers for det aller meste og er en hyllest til bruken av pikekor i greske dramaer.

Boken er velskrevet, det er tross alt Atwood det er snakk om, og jeg likte godt satiren som var å finne i boken her særlig i siste del og jeg tok meg i å småhumre for meg selv. Marianne nevner i sin omtale at denne er en parallell roman og det kan du lese mer om inne hos henne men det er ikke vanskelig å se sammenligningen mellom de tolv kammerpikene og pikene i The Handmaids Tale.

I boken får vi høre om Penelopes liv helt fra hun var barn og faren prøvde å drepe henne og til helt hun flere tusen år etter sin død må vitne i en rettssak mot Odyssevs.

Jeg storkoste meg med boken og anbefaler den mer enn gjerne videre, og jeg skal selvfølgelig sjekke ut noen av de andre bøkene i serien, men aller først skal jeg lese Jose Saramago’s Kain som jeg har hatt liggende i aldri så lang tid, dette er jo året hvor det skal leses fra bokhyllene må vite.

Siden jeg holder på med Nobelkvinne-prosjektet så kan jeg ikke skrive om en bok av Margaret Atwood uten å si at hun ofte nevnes i forbindelse med nobelprisen i litteratur men hun har aldri fått den, jeg håper at når det forhåpentligvis skal deles ut to priser til høsten at den ene er viet henne. At hun blir den 15 kvinne som får prisen. Ikke at jeg har lest så veldig mye av henne men samtidig ser jeg ikke helt hvordan de kan komme utenom henne. På grunnlag av de bøkene jeg har lest av henne burde hun fått prisen for lenge siden.

Anbefales!

 

---

Forlag:Cappelen
Orginal tittel:The Penelopiad
Norsk tittel:Penelopiaden
Forfatter:Margaret Atwood
Oversetter:Kari og Kjell Risvik
Format:Innbundet
Sideantall:201
Utgitt:2005
Min utgave:2005
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Margaret Atwood er født i 1939 og er en kanadisk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 1961 med diktsamlingen Double Persephone og siden har hun skrevet mer en 35 romaner, essays, barnebøker og har vunnet hele 60 priser for sitt arbeide, blant annet bookerprisen. Hun regnes som en av vår tids betydligste forfattere.

 

HILSEN BEATHE