De udødelige av Chloe Benjamin

De udødelige er forfatterens andre bok og har visstnok blitt en New York Times bestselger.

 

de udødeligeDet er ingen av oss som vet når det er vår tur til å gå ut av tiden.  Om man eventuelt hadde visst det – hvordan ville det ha påvirket måten vi levde på. Hadde vi levd som om vi ikke visste og overlatt alt til skjebnen som var bestemt for oss, eller hadde vi gjort alt vi kunne for at spådommen ikke skulle bli en realitet?

Sommeren 1969 i New York, like etter at faren deres døde gikk Gould-søsknene, Simon, Klara, Daniel og Varya til en omreisende klarsynt som kunne «se» når folk skulle dø. Alle fire fikk datoen for deres bortgang og den yngste av dem var da bare syv år gammel. Dette skulle bli en spådom som skulle forfølge disse i mange tiår fremover. Etter dette gikk vi ni år frem i tid og romanen blir delt inn i fire deler hvor vi får hver og en av disse søsknenes historie fortalt og ikke minst deres oppfatning av å vite når deres tid på denne jord var over.

Simon  var 16 år når faren døde og var ment til å skulle overta farens skredderi men dette var noe han ikke syntes han passet for. Når Klara som er noen år eldre forteller at hun skal reise til San Fransisco blir han spurt om å være med. Noe han ganske snart bestemmer seg for, uten å gi beskjed til andre enn hun han reiste sammen med. Ung som han er lever Simon livet og får jobb som danser på en gay-klubb og etter en noe vill periode treffer han Robert som han flytter sammen med. Deler av hans historie er lagt til 80-tallet hvor aids-epidemien begynner å herje. Dette var en av de sekvensene i boken jeg likte aller best.

Deretter følger vi Klara  som vil bli tryllekunstner akkurat som bestemoren var. Hun treffer Raj og sammen reiser de etter hvert til Las Vegas slik at hun kan opptre. Jeg likte på en måte den entusiasmen og ståpå viljen hennes, men ellers var det egentlig lite med henne som engasjerte meg som leser, jeg er overhodet ikke interessert i magi og slike ting. Det var likevel flere sekvenser der som var interessante, blant annet dette med at hun ville være en slags bro mellom fantasi og virkelighet. Hun sliter etter hvert med sine ting og disse var såre å lese om.

Deretter var det Daniel sin tur og han var kanskje de av søsknene som levde et  «normalt» eller skal jeg si et a4 liv. Han utdannet seg til lege og fikk jobb i det millitære hvor han skulle undersøke soldater som skulle ut i krig og bedømme om de var kompetent til dette eller ikke. Han blir etter hvert kjent med Mira som studerer jødisk kunsthistorie og de to blir et par. Det er sekvenser i hans historie som er meget interessante, blant annet samtaler han har med Raj når han kommer på besøk.

Til slutt er det Varya sin tur og hun har viet livet sitt til vitenskapen,hun holder på med et 20 årsstudium for å finne ut hva som skal til for at vi skal leve litt lenger og hvordan vi kan senke eller få aldringsprosessen til å gå roligere ved et såkalt begrenset kosthold. Og dette blir gjort ved dyreforsøk og her får vi høre om apen Frida og hennes triste historie.

Vi har gjennom disse fire perspektivene fått tatt del i livene deres og hvordan de alle ble påvirket av å vite datoen for når de kom til å dø. Vi blir også kjent med andre familiemedlemmer og andre som de hadde forbindelse med samt et innblikk i deres jødiske tradisjoner. Vi følger dem fra den skjebnesvangre dagen i 1969 frem til 2010.

Det var Simon og Varyas fortellinger som berørte meg aller mest men alle fire historiene hadde noe interessant ved seg. Til tider var det hjerteskjærende å lese om hvordan denne «spådommen» påvirket livene deres og hvordan de forholdt seg til den.

Romanen har et flytende og greit språk,det eneste jeg reagerte på er når det allerede i andre setning står at Varya har en mørk pelsflekk mellom bena….eller når det senere i boken beskrives en scene hvor en mann står naken på kjøkkenet for å lage mat og det må kommenteres at pikken hans henger mellom bena på ham…Ja,om det er en mann så får jeg inderlig håpe at det henger en pikk mellom bena hans. Djeeses.

Vel, det var uansett en underholdene roman selv om det ikke var alle sekvenser jeg falt like godt for, og sånn sett må det være en perfekt bok for late sommerdager.


Forlag: Kagge
Original tittel: The Immortalists
Norsk tittel:De udødelige
Forfatter: Chloe Benjamin
Oversetter:Knut Johansen
Format:Forhåndsseksemplar
Sideantall:380
Utgitt:2018
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

chloe benjamin
Foto: Kagge.no

Chloe Benjamin er en jødisk- amerikansk forfatter som i 2014 debuterte med boken The Anatomy of dreams.

HILSEN BEATHE

7 kommentarer om “De udødelige av Chloe Benjamin

  1. Ble litt nysgjerrig på denne. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i bøker som i all hovedsak er realistiske, men som inneholder ett eller flere overnaturlige elementer. Jeg tror jeg kan takle det i denne boken, da jeg går ut i fra at det viktige ikke er at det finnes klarsynte i forfatterens univers, men det er det psykologiske aspektet ved å ha informasjon om når man skal dø som er i fokus. Den klarsynte blir kun et virkemiddel for å kunne utforske menneskers psyke. Forskjellen på dette og på det å få en diagnose som forteller deg ca. når du skal dø er vel at i dette tilfellet lever de gjerne lange liv (i hvert fall noen av dem?) med denne informasjonen, noe som gir forfatteren flere muligheter til å utforske temaet enn hvis karakterene faktisk var syke og fikk beskjed av en doktor at de skulle dø.

    Er boken mer en lettvekter enn en bok som går i dybden på psykologiske spørsmål? Kan være grei uansett, men synes tema er såpass interessant at det hadde vært spennende å lese en bok som hadde mer enn et «greit språk» og som gikk ordentlig i dybden. Men jeg skjønner at denne også kan fungere bra som en underholdningsroman som gjerne gir litt mer enn den typiske bestselger.

    Liker

    1. Jeg syntes at for mange av karakterene ble for farget av informasjonen de fikk, men det er kanskje ikke så rart siden de var så ung når de fikk den- samtidig syntes jeg det er rart at de ikke fortalte det til en voksen også. Boken går ikke i dybden på dette og jeg er enig med deg at det kanskje hadde gitt en bedre bok enn bare å skrape i overflaten som det er gjort her. Denne inneholder også flere overnaturlige elementer som jeg likte å lese om. Det er flere ting ved denne jeg reagerte på men som jeg ikke kan si noe om uten å spoile. Boken er helt grei som ferielektyre men ikke noe mer etter min mening.

      Liker

      1. Den er grei, da kan jeg huske på denne til en gang jeg har lyst til å lese noe lettere men underholdende. Veldig kjekt med noe slikt innimellom også, selv om jeg foretrekker bøker med mer dybde. Innimellom Booker kan det være godt med noen «pausebøker» hehe..

        Likt av 1 person

  2. Så gøy at du har lest og likt Beathe! Tenker dette er en type roman som treffer den som er «på rett sted» i leselysten/livet. For meg ble den en fin start på ferietiden, og jeg greide å fnise litt av de snåle sekvensene som du påpeker.
    Handlingen går egentlig ikke i dybden på noe som helst, men slenger ut små tanker som gjør godt, når de fyker gjennom bevisstheten 🙂

    Liker

    1. En helt grei sommerbok var det, men de sekvensene jeg påpekte ble bare rare og tilførte ikke historien noe som helst. Men så var det sekvenser som var sår å lese om.

      Liker

Kommentarer er stengt.