Jeg er godt i gang med årets norske romaner og dette er min åttende hittil i år og er den andre romanen som er skrevet av en debutant. I likhet med både Klør og Huset på prærien så har denne også oppsett som minner om langdikt.

I Vi spring ikkje slik vi sprang møter vi bror og søster. De bor på et avsidesliggende sted sammen med foreldrene sine. En dag våkner de opp og det viser seg at foreldrene er sporløst forsvunnet.

De begynner å lete etter dem, først inne i huset og deretter i hagen. De går mot skogen men stopper når de kommer til et tre som markerer hvor langt de har lov til å gå.

Dagene går, de er sultne og må ned i kjelleren for der ligger maten lagret. De tegner opp hvor mye de har igjen slik at de ikke går helt tom før de må skaffe mer mat. Hvor fikk mor tak i mat fra?

De finner ut at de må utvide horisonten litt både med tanke på at de skal lete etter foreldrene men de må også få tak i mat. De bestemmer seg for å tegne et kart over området de får lov til å gå og utvide etter hvert som de blir kjent med nye steder.

De fisker, sanker sopp og bær for å overleve. Etter hvert flytter de inn på rommet til foreldrene der de føler seg trygge.

Tiden går og årstidene endrer seg, skoene deres blir etter hvert for små, det er tydelig at det har gått lang tid men hvor er foreldrene blitt av?

OM NETTENE BYTER dei på. Då legg den som er vaken, handa si framom nasen på den som søv, for å kjenne etter om den andre framleis pustar. Ei natt vaknar søster av at bror legg handa for nær nasen hennar. Søster pressar bort handa. Eg får ikkje puste, seier ho. Men no pustar du igjen, spør bror. Ja, seier søster.

S.20

Dette var ganske så mørkt og min første tanke var at dette er en roman om omsorgssvikt og det tror jeg så absolutt at den kan tolkes som. Men det er også en roman om hvordan det er å plutselig måtte være litt mer voksen og ta ansvar, og det var fint å se forholdet mellom disse to små søsknene, hvordan de  søkte sammen. For å få tiden til å gå og kanskje for å trøste hverandre litt også så fortalte de hverandre historier som fremstod mer som teorier på hva som kunne ha tilstøtt foreldrene og hvorfor de brukte så lang tid å komme hjem igjen.

Det var litt uvant til å begynne med for forfatteren kaller dem konsekvent bror og søster, jeg følte at det skapte en slags avstand på en måte, men det de gikk gjennom var vanskelig å ikke ta inn over seg likevel. Så kanskje det skapte en «nødvendig» avstand?

I tillegg til disse teoriene så får vi også noen tilbakeblikk på hvordan det hadde vært den gangen når begge foreldrene var der. De fablet også om at foreldrene var blitt til insekter og andre dyr, og snakket til dem som om de var det. De sekvensene var litt morsomme samtidig som det er så tragisk det hele, for de savner foreldrene sine og lurer på hvor de er og hva som ha skjedd.

Det ligger et mørke, et slags varsel om at noe ille er i ferd med å skje over hele romanen. Det gjorde dette til en roman som var vanskelig å legge fra seg for jeg måtte  finne ut hvordan det gikk.

Når jeg begynte på omtalen kom  jeg over et intervju med forfatteren hvor det kom frem at hun var veldig interessert i søskenforhold og eventyr, og etter å ha lest debutboken ble jeg ikke veldig overrasket for det er elementer her som kan minne om eventyr eller fabler, og litt gammel overtro har sneket seg inn også.

Jeg vil ikke si at boken har en åpen slutt med  det er definitivt en slutt som åpner for diskusjon for forfatteren gir ikke oss lesere noe som helst gratis, her må det jobbes for teksten.

Boken er nydelig skrevet og den sårheten og usikkerheten disse barna satt med når de plutselig måtte ta ansvar for sin egen hverdag og noe så elementetært som å skaffe seg mat kommer tydelig frem gjennom teksten.  Man får lyst til å gi dem en klem og si at alt kommer til å gå bra. Forhåpentligvis var det et lys i tunellen her selv om ikke jeg fikk øye på det, for meg ble dette veldig mørkt. Men mørkt kan være bra det altså for dette universet som Langva har skapt er spesielt og noe helt særegent. Og når det gjelder den sekvensen hvor tittelen er hentet fra så er det spesielt sårt.

Fant ingen omtaler av denne men er du på jakt etter «en bok du ikke har lest tusen ganger før» så vet du hva du skal lese. En sterk og gripende debut!

Anbefales!

 

---

Forlag: Samlaget
Tittel:Vi spring ikkje slik vi sprang
Forfatter: Gjertrud Langva
Format: Innbundet
Sideantall: 152
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Oda Berby

Gjertrud Langva er født i 1989.  Vi spring ikkje slik vi sprang er hennes debutbok.

 

HILSEN BEATHE