Lene Lauritsen Kjølner debuterte som forfatter i 2014 med boken Høyt henger de, en bok hun fikk Maurits Hansen-prisen Nytt blod for. Denne boken samt den neste Hvorfor spurte de ikke Evensen? var bøker jeg likte veldig godt mens den forrige boken, Dakota rød, ikke ble noen innertier hos meg. Med stor spenning satte jeg i gang med denne som er den fjerde i rekken.

Når den godeste Olivia Henriksen og politikjæresten Torstein Krogh er i ferd med å avslutte ferien sin i England får de begge to telefon fra sine respektive jobber. Hos privatdetektiv Olivia tikker det inn en sms angående et oppdrag, en kar mistenker at konen hans er utro og vil at Olivia skal undersøke dette. Torstein får telefon fra en kollega om at en av skuespillerne til forestillingen Tretten til bords av Agatha Christie er funnet myrdet like  ved uteteateret i Tønsberg.

Dette minner meg på at jeg må begynne å lese Agatha Christie bøker snart for jeg har med skam å melde bare lest èn eneste bok av henne, og kanskje det er nettopp Tretten til bords jeg burde velge som den neste Christie bok jeg tar fatt på?
Den som har lest bøkene om Olivia før vet at hun er veldig nysgjerrig av seg og har vondt for å la ting være. Dette kan skape problemer for dem siden Torstein er politi, men Olivia bedyrer at hun denne gangen skal ligge langt unna hans  drapssak. Yeah right.

«Jeg har tenkt på det drapet……» begynte hun.
«Jeg også;»svarte jeg. «Jeg var der oppe i går kveld, sammen med Oskar.»
«Å?Jeg syntes du sa at du ikke var engasjert i den saken?»
«Jeg er ikke det, men jeg var hos Oskar da han sto på farten opp dit. Kristine er også involvert i forestillingen, så jeg ble med ham. Jeg hadde ikke drapet i tankene.»
Mona fniste og dultet til armen min: «Særlig.»
«Ja vel, kanskje litt, men jeg har lovet Torstein å holde meg unna, og det kommer jeg til å gjøre,»sa jeg og tok en bit mør kylling.
«Folk sier så mye rart om disse Fergusonene, at du aner ikke.»
«Jo, men jeg hørte at Jon kunne være ganske hyggelig?»
«Når han hadde fordeler av det. Og ikke misnt: når han fikk lov av Kari.»
«Akkurat…. Men jeg har noe jeg må fortelle deg,» begynte jeg og kremtet.

S.57

Det skal vise seg at det ikke blir noen enkel oppgave for Olivia å holde seg helt unna denne gangen heller for det har seg slik at hennes sak også har en viss tilknytning til teatermiljøet. Selvfølgelig har den det og dette fører til at hun til stadighet blander seg inn i Torsteins sak, og dette begynner etter hvert å tære på forholdet deres. Torstein er ikke nådig når Olivia som «ved uhell» snubler bort i etterforskningen hans gang på gang på gang…
Oppdraget fører henne tildels inn i teatermiljøet når hun må melde seg som frivillig til teaterforestillingen som snart skal ha premiere, som syerske vel og merke. Men det er ikke bare teatermiljøet hun får et lite innblikk i under dette oppdraget for hun får også et visst kjennskap til det «alternative miljøet» og får selv erfare hvilken overtalelsesevne disse folkene har ovenfor de som søker et bedre liv. Her kommer hun bort i i både tarotkort og brev fra Gud for å nevne noe.

 

Dette var kosekrim på sitt beste igjen  og det var gledelig å se. I forrige bok lurte jeg på om meg og Olivia rett og slett hadde vokst fra hverandre, men jeg kan bekrefte at vi har funnet tonen igjen så her blir det ingen skilsmisse.
Jeg syntes at plottet var mye bedre her og minnet veldig mye om klassisk krim, mye mer enn tidligere etter hva jeg kan se.
Olivia har utviklet seg enda mer som karakter og er ikke den samme klønete damen vi møtte i første bok, men heldigvis havner hun fremdeles i morsomme situasjoner som man bare må flire  og le av, det er jo kosekrim tross alt.
Jeg syntes at sakene som skulle oppklares fikk mye bedre plass denne gangen og det ble lite utenomsnakk og det satte jeg veldig stor pris på.

I forrige bok var Kjølner såvidt innom arbeidsforhold utenlandske arbeidere jobbet under her  til lands, denne gangen  er det blant annet  alternativbransjen som får gjennomgå.

Som seg hør og bør all slags krim så er det duket for mange mulige løsninger og fasitsvar på hvem morderen kan være og jeg klarte ikke å gjette riktig denne gangen heller. Det er ingen tvil om at Olivias innblanding  og nysjgerrighet er til fordel  også når det gjelder  å få løst krimgåten. Men om Kristine, konen til den godeste Aaron Antonsen  virkelig var utro mot mannen sin har ikke jeg tenkt å si noe om.
Men det jeg  derimot kan si er at dette var en kjempefin leseopplevelse og jeg er glad for at Olivia «er tilbake» slik jeg liker henne. Dette er kosekrim som passer ypperlig å lese nå om sommeren, og jeg håper at jeg kan få være med tilbake til Ankerholmen neste sommer også og  jeg nipper gjerne til et glass vin  sammen med Olivia på bryggekanten.
Anbefales!

 

Vær aldri for hensynsfull til å snoke litt.
– sitat enkegrevinnen i Downtown Abbey

 

Andre som har blogget om boken:

Min Bok- og maleblogg & My criminal mind 

 

 

---

 Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel: Ingen til bords
Forfatter: Lene Lauritzen Kjølner
Format: Innbundet
Sideantall: 301
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Lene Laurtisen Kjølner er født i 1962 og er en norsk forfatter og skribent. Hun debuterte som forfatter i 2013 med Novellen Armer og bein, som er å finne i boken Døden ved verdens ende som er en samling på 18 krimnoveller skrevet av ulike forfattere. I 2014 kom  krimboken Høyt henger de som er den første i serien om Olivia Henriksen. Deretter kom Hvorfor spurte de ikke Evensen? i 2015 og Dakota rød i 2016.

 

 

HILSEN BEATHE