På kvinnedagen leste jeg Vi burde alle være feminister som kom ut i 2015 og det var mitt aller første møte med forfatteren, og i år kom hun med et nytt essay som er et svar på et spørsmål en venninne av hennes stilte i forhold til hvordan hun kunne oppdra sin ufødte datter til å bli en feminist. Svaret kom i form av dette essayet og forfatteren har selv rukket å bli mor i mellomtiden.

Kjære Ijeawele, eller Et feministisk manifest på femten forslag er en kort bok på drøye 50 sider som rommer utrolig mye  informasjon og jeg har notert like mye som jeg pleier å gjøre når jeg leser en roman på flere hundre sider. Det er tydelig at dette er noe som engasjerer meg.

Forfatterens femten forslag bygger først og fremst på hennes egne erfaringer fra hjemlandet Nigeria, hvor kvinner ikke har de samme rettigheter som her og likestillingen ikke har kommet like langt.

I Nigeria blir det å bli godt gift noe av det viktigste for en jente og blir sett på som litt av en prestasjon. Noe forfatteren påpeker at det ikke er og fraråder venninnen sin å gi det rådet til sin datter. Dette er heller ikke relevant her i Norge.

Videre gir hun blant annet venninnen råd om å lære datteren at «Kjønnsroller» er tullete. Det er aldri noe hun skal gjøre eller ikke gjøre «bare fordi hun er jente»- dette er jeg helt enig i.  I det siste har det vært en debatt på sosiale medier i Nigeria om kvinner og matlaging, om at koner må lage mat til mennene sine. Matlagingskunnskap er ikke forhåndsinnstallert i en vagina. Matlaging er noe man lærer. Dette passer kanskje heller ikke inn i Norge lenger da jeg tror at menn også lager mat hjemme. Uten at jeg vet dette sikkert så er det vel kanskje slik at med begge i arbeid så er det vel førstemann inn dørene som starter med middagen. Noe som er kjent også her hjemme er dette med typiske «gutte» og «jente»-farger på babyklær, blått til gutt og rosa til jente. Det samme er det med leker, biler& toger til gutter, dukker til jenter. Og hun nevner et godt eksempel på dette med kjønnsroller i sitatet under.

 

Har jeg fortalt deg om da jeg var i et kjøpesenter i USA med en sju år gammel nigeriansk jente og moren hennes? Hun så et lekehelikopter, et sånt som flyr ved hjelp av en fjernkontroll, og ble fascinert og spurte om å få et sånt. «Nei,» sa moren hennes, «du har dukkene dine.» Og jenta svarte: «Får jeg bare leke med dukker, mamma?»
jeg har aldri glemt det. Moren hennes hadde selvsagt gode intensjoner. Hun var vel bevandret i forestillingen om kjønnsroller – at jenter leker med dukker og gutter med helikoptre. Nå lurer jeg, med vemod, på om den lille jenta hadde blitt en revolusjonerende ingeniør hvis hun hadde fått sjansen til å utforske det helikopteret.

S.19

Hun nevner også dette med Feminisme Light som man bør se opp for, det er forestillingen om betinget likhet for kvinner. For eksempel kan de si ting som: «La kvinnen gjøre det hun vil, så lenge mannen hennes tillater det.» –her var vel strengt tatt ikke kvinnen likestilt med mannen på noen som helst måte.  Det er som å si at man kan ha en gitt jobb fordi man har valgt rett mann, en som tillater kvinnen å ha nettopp den jobben.

Videre sier hun at kvinner ikke trenger å æres eller forsvares; de trenger bare å bli behandlet som jevnbyrdige mennsker, og hun mener at det er noe nedlatende i å si at kvinner bør «æres og forsvares» fordi de er kvinner.

 

For å forsikre deg om at hun ikke arver skam fra deg, må du frigjøre deg fra din egen nedarvete skam. Og jeg vet hvor fryktelig vanskelig det er. I enhver kultur i verden er kvinnelig seksualitet knyttet til skam. Selv innenfor kulturer – sånn som så mange i vesten – der det forventes at kvinner skal være sexy, forventes det likevel ikke at de skal være seksuelle.

S.49

 

Selv om ikke alt var like relevant for oss  vestlige kvinner så var det mye å kjenne seg igjen i, og mye av det vi tar for en selvfølge er ikke det for kvinner andre steder i verden. Jeg har aldri egentlig sett på meg selv som en feminist men det er tydelig at jeg er det likevel, for hvorfor skal ikke vi ha de samme rettighetene som menn?  Og jeg er enig med forfatteren at vi heller ikke skal ha noen fortrinn fordi vi er kvinner, men ha de samme rettigheter.

Fikk mange aha opplevelser underveis, hun påpeker ting som jeg egentlig ikke tenker på til dagen, og det var godt å få påminnelser. Jeg undret meg på hvorfor venninnen søkte råd ang oppdragelsen av datteren men strengt tatt burde vel gutter også fått en innføring i feminisme for å forstå at de ikke er mer verd enn kvinner, at vi er likestilt, eller burde være det. Dette gjelder både gutter her i den vestlige verden men kanskje vel så viktig i land og kulturer hvor de har et annet kvinnesyn enn det vi har.Ingen skal defineres utifra kjønn alene.

Forfatteren mener at kunnskap er makt ( og det stemmer jo)og råder venninnen til å lære barnet sitt å lese, både biografier og skjønnslitteratur kan hjelpe henne til å uttrykke seg og stille spørsmål til verden, og forfatteren har gått så langt som å betale datteren sin for å lese.

Forfatteren skriver på et enkelt og lettfattelig språk, og hun er personlig. Hun faller ikke for fristelsen til å sette kvinner i noen offerrolle eller snakker nedlatende om menn som måtte gjøre det med kvinner.

Nå har jeg tatt for meg forfatterens to essays og nå er det på tide å bli kjent med romanene hennes og heldigivs har jeg to av dem liggende på lur.

Både denne og Vi burde være feminister anbefales!

 

 

---

Forlag: Gyldendal
Original tittel: Dear Ijeawele, or A feminist manifesto in fifteen suggestions
Norsk tittel: Kjære Ijeawele, eller Et feministisk manifest på femten forslag
Forfatter: Chimamanda Ngozi Adichie
Oversetter: Hilde Rød-Larsen
Format:Heftet
Sideantall:58
Utgitt: 2017
Min utgave:2017
Kilde: Kjøpt

Forfatter

Chimamanda Ngozi Adichie  er født i 1977 og er en nigeriansk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2003 med romanen Dyprød Hibiskus (Purple Hibiscus) og i 2006 gav hun ut romanen En halv gul sol ( Half of a yellow sun)  for disse to romanene vant hun en rekke priser. Hun har etter dette skrevet en roman, en novellesamling, før hun altså skrev essayet Vi burde alle være feminister i 2015.

HILSEN BEATHE