HVIT JUL
Det er tidlig julaften morgen. Jeg er elleve år og har nettopp våknet. Jeg ligger i senga mi og lytter. På værmeldinga i går meldte de regn, men nå hører jeg lyden av en brøytebil utenfor. Jeg får lyst til å rope det ut over hele huset. Hvit jul! For nå blir det julestemning likevel, selv om ikke pappa er hjemme. Men hvordan står det til med mamma? Har hun våknet? Jeg syntes jeg hører noen lyder nede fra første etasje. Det er et godt tegn. Da er hun i full sving. Jeg ser på klokka. Den er fem på seks.Da er det ikke noe godt tegn likevel. Kanskje hun har sittet og lest i bibelen sin og prøvd å forstå hvorfor Jesus vil at hun skal ha det så vondt. Eller så har hun så mye å gjøre at hun nesten ikke har tatt seg tid til å sove i natt. Åssen skal det gå? Hun sa noe om det i går, at det var litt i meste laget for henne akkurat nå, at hun ikke visste om hun orlet mer. Hva betyr det? Jeg håper ikke at hun får Nervene. Da hadde det vært bedre med Lungebetennelsen eller Ryggen.
Jeg holder en knapp på Ryggen.
Mamma har hatt Ruggen så lenge jeg kan huske. Hun brakk den i en stupeulykke da hun var ung, eller så var det noe med at hun ramla av sykkelen under krigen. Jeg er ikke helt sikker.Men det jeg er sikker på, er at hun måtte ta Den Store Ryggoperasjonen og ligge helt stille i en seng i to måneder og ingen kom og besøkte henne. Den Store Ryggoperasjonen er mye verre enn den lille ryggoperasjonen, som naboen vår, fru Olsen, har tatt. De kan egentlig ikke sammenlignes. Men det skjønner ikke fru Olsen. Hun vil ikke skjønne det, sier mamma.
Jeg ligger og venter på at mamma skal komme opp trappa, da vet jeg åssen julaften kommer til å bli. Hvis hun går helt vanlig som alle andre, så er hun frisk og fornøyd,og vi kommer til å gå rundt juletreet og få pakker og sitte sammen rundt bordet og spise god mat. Men hvir hun hogger tat i rekkverket med de lange, gule fingrene sine og sleper seg langsomt oppover trinn for trinn, og kanskje stopper på det brede trinnet midt i trappa for å hvile rett under bildet av Jesus på korset, så er det Ryggen.Og da orker hun i hvert fall ikke å gå rundt juletreet. Det er ikke engang sikkert at hun orker å vaske opp etter middagen. Men det gjør ikke noe. For broren min og jeg kan gå rundt juletreet, vi, mens hun ser på, og så tar vi oppvasken etterpå når hun hviler seg. Og skulle hun begynne å grine, så skal nok jeg få henne i godt humør igjen når jeg etterlikner kong Olav som holder nyttårstale, eller forteller henne at jeg har lyst til å bli prest eller misjonær når jeg blir stor.
Fra Hvit jul av Tommy Sørbø, hentet fra heftet «Juleroser»
Beathes bibliotek 